Noen ark inneholder dikt som er så fulle av overstrykninger at nesten ingenting er igjen, som fragmenter etter Sapfo.

Å løpe betyr mye for meg: overlevelse, ro, eufori, ensomhet. Det beviser min fysiske eksistens, min evne til å kontrollere mine bevegelser i rommet om ikke i tiden, og til å la kroppen underkaste seg viljen - i hvert fall for øyeblikket.

Det er en synd som er verre enn alle andre, verre enn hor og drap, verre enn svik og uærlighet, til og med verre enn det å skrive moderne skjønnlitteratur. Og det er dumheten. Dumheten er den mest utilgivelige av alle laster, selve kongesynden, en forbrytelse mot den hellige ånd. Kai Bugge, du er dum!

De dødes tjern.

Mørk og Bugge er ustanselig i tottene på hverandre; de holder hverandre i ånde med en gjensidig sperreild av ironi og forsømmer ingen anledning til å sjikanere hverandres livssyn. de er med andre ord uadskillelige venner.

Det er en god, gammel regel som sier at man bør begynne med begynnelsen. Når kvinner skal fortelle en historie, begynner de regelmessig med poenget; forutsatt da at deres historier har et poeng, hva de oftest ikke har. Vi menn derimot, det saklige kjønn, vi som kan fortelle en historie, vi begynner alltid med begynnelsen.

Nå, man skal vel ikke engasjere en magiker og deretter beklage seg over at han ikke oppfører seg som andre folk

Har De ikke hørt at hvis man vekker en magiker for tidlig, risikerer man å trekke drømmene fra hodet hans og ut i verden?

Childermass forsikret ham om av tidspunktet var gunstig, og Childermass kjente verden. Childermass visste hvilke leker barna lekte på gatehjørnene - leker som alle andre voksne forlengst har glemt. Childermass visste hva gamle mennesker tenker på når de sitter ved kaminen, selv om ingen har spurt dem om det på årevis. Childermass visste hva unge menn hører i trommehvirvlene og fløytetrillene som får dem til å forlate sine hjem og dra i krigen - og han visste at det som ventet dem, var et fingerbøl med heder og en tønne med lidelse. Childermass kunne se på en elegant sakfører på gaten og si hva han hadde i lommene på skjøtefrakken. Og alt det Childermass visste, fikk ham til å smile, og noe av det han visste, fikk ham til å le høyt, og ingenting av det ham visste, vakte så mye som et grann medlidenhet i ham.

En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så begynte jeg å nøle. Det ringte på noen ganger til, så sluttet det. Jeg rørte meg ikke. Først etter omtrent en halvtime åpnet jeg døren, og da var det ingen der.

En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes det en mulighet, tenkte jeg.

Folk flest, stakkar, leser jo ingenting

To admit that you loathe someone is to admit failure. Hate is such an extreme emotion. Once in its grip, you often find yourself wondering whether it's really worth despising someone that much.

En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.

At selvmord mislykkes er ikke nødvendigvis den mest bedrøvlige sak i verden. Ingen kan lykkes med alt.

Det er alt dette
og så er det kroppen din ved siden av min
den nakne huden
foten som har falt utenfor dyna
og munnen som ligger halvveis åpen
som om det var noe du ville
fortelle meg

For første gang hadde jeg smakt noe som lignet hevn; idet jeg svelget, var det som aromatisk vin, varmt og oppildnede, men ettersmaken, metallisk og etsende, kjentes som om jeg var blitt forgiftet.

«For,» sa han, «jeg har iblant en merkelig følelse - især når De er nær meg, som nå - det er som om jeg har en snor et sted under ribbena på venstre side, og den er stramt og uløselig knyttet til en tilsvarende snor på tilsvarende sted i Deres lille legeme. Og hvis det stormende sundet og tredve mil landjord eller så skulle komme mellom oss, da er jeg redd den snoren vil ryke, og da er jeg litt nervøs for å få en indre blødning. Men De, De kommer til å glemme meg.»

Men jeg tar feil, du har ikke grått i det hele tatt! Jeg ser et hvitt kinn og blasse øyne, men ingen spor etter tårer. Da antar jeg ditt hjerte har grått?

Jeg trodde jeg skulle dø, mumlet Erik, jeg trodde det, men det er ikke sant at man ser hele livet sitt passere revy. Jeg så bare stjernene.

Viljen til å leve, tenkte hun, er en merkelig ting, lik et levende vesen med sine egne tenner, sine egne hemmeligheter, det lever inne i oss så stille og rolig at vi ikke engang legger merke til det før det forsvinner, drar sin vei og etterlater deg som et tomt skall, eller det tror du iallfall, inntil du finner fotavtrykkene etter det det der du minst venter å finne dem, fotspor i sjelen, en gang ville jeg gjerne leve, viljen var her, akkurat her, den lå her inne inntil ikkesinoe drev den bort, men jeg så ikke at det glimtet i tennene dens i dag, kanskje den drev rundt i nærheten, eller til og med langt borte, men ikke så langt at den ikke kunne vende tilbake?