Husker du at du skrev i din dagbok, sa han, at det ikke spilte noen rolle om jeg var en venn eller fiende, fordi jeg i det minste var et menneske som forstod deg og som en kunne snakke med? Du hadde rett. Jeg liker å snakke med deg. Du har et sinn som virker tiltrekkende på meg. Det ligner mitt eget, bare med den forskjellen at du tilfeldigvis er gal.

In our society, those who have the best knowledge of what is happening are also those who are furthest from seeing the world as it is. In general, the greater the understanding, the greater the delusion: the more intelligent, the less sane.

Det er ikke vesten jeg ser på. Det er hjertet. Stripene i vesten er bare sprinklene i buret. Hjertet, det er fuglen. Å! Hvor mange slike fugler feller ikke fjær uavlatelig og stikker nebbet gjennom sprinklene for å hakke på hele menneskeheten!

Vennskapets vinge burde aldri felle en fjær, men slektfølelsens vinge skulle ikke en gang bli stekket, den skulle få vokse seg stadig større og skjønnere.

En formiddag satt Sampson Brass på pinnestolen sin og skrev av et eller annet juridisk dokument og klorte iltert med pennen. Det var som om han skrev på selve hjertet til dem som dokumentet var rettet mot.

heller ikke kan jeg tenke meg
at noen pike som i en eller annen fremtid
vil se solens lys, kommer til å bli like dyktig

dem jeg ikke ville annet enn vel
var ofte de som var verst mot meg

Noen ark inneholder dikt som er så fulle av overstrykninger at nesten ingenting er igjen, som fragmenter etter Sapfo.

Å løpe betyr mye for meg: overlevelse, ro, eufori, ensomhet. Det beviser min fysiske eksistens, min evne til å kontrollere mine bevegelser i rommet om ikke i tiden, og til å la kroppen underkaste seg viljen - i hvert fall for øyeblikket.

Det er en synd som er verre enn alle andre, verre enn hor og drap, verre enn svik og uærlighet, til og med verre enn det å skrive moderne skjønnlitteratur. Og det er dumheten. Dumheten er den mest utilgivelige av alle laster, selve kongesynden, en forbrytelse mot den hellige ånd. Kai Bugge, du er dum!

De dødes tjern.

Mørk og Bugge er ustanselig i tottene på hverandre; de holder hverandre i ånde med en gjensidig sperreild av ironi og forsømmer ingen anledning til å sjikanere hverandres livssyn. de er med andre ord uadskillelige venner.

Det er en god, gammel regel som sier at man bør begynne med begynnelsen. Når kvinner skal fortelle en historie, begynner de regelmessig med poenget; forutsatt da at deres historier har et poeng, hva de oftest ikke har. Vi menn derimot, det saklige kjønn, vi som kan fortelle en historie, vi begynner alltid med begynnelsen.

Nå, man skal vel ikke engasjere en magiker og deretter beklage seg over at han ikke oppfører seg som andre folk

Har De ikke hørt at hvis man vekker en magiker for tidlig, risikerer man å trekke drømmene fra hodet hans og ut i verden?

Childermass forsikret ham om av tidspunktet var gunstig, og Childermass kjente verden. Childermass visste hvilke leker barna lekte på gatehjørnene - leker som alle andre voksne forlengst har glemt. Childermass visste hva gamle mennesker tenker på når de sitter ved kaminen, selv om ingen har spurt dem om det på årevis. Childermass visste hva unge menn hører i trommehvirvlene og fløytetrillene som får dem til å forlate sine hjem og dra i krigen - og han visste at det som ventet dem, var et fingerbøl med heder og en tønne med lidelse. Childermass kunne se på en elegant sakfører på gaten og si hva han hadde i lommene på skjøtefrakken. Og alt det Childermass visste, fikk ham til å smile, og noe av det han visste, fikk ham til å le høyt, og ingenting av det ham visste, vakte så mye som et grann medlidenhet i ham.

En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så begynte jeg å nøle. Det ringte på noen ganger til, så sluttet det. Jeg rørte meg ikke. Først etter omtrent en halvtime åpnet jeg døren, og da var det ingen der.

En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes det en mulighet, tenkte jeg.

Folk flest, stakkar, leser jo ingenting

To admit that you loathe someone is to admit failure. Hate is such an extreme emotion. Once in its grip, you often find yourself wondering whether it's really worth despising someone that much.

En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.