At selvmord mislykkes er ikke nødvendigvis den mest bedrøvlige sak i verden. Ingen kan lykkes med alt.

Det er alt dette
og så er det kroppen din ved siden av min
den nakne huden
foten som har falt utenfor dyna
og munnen som ligger halvveis åpen
som om det var noe du ville
fortelle meg

For første gang hadde jeg smakt noe som lignet hevn; idet jeg svelget, var det som aromatisk vin, varmt og oppildnede, men ettersmaken, metallisk og etsende, kjentes som om jeg var blitt forgiftet.

«For,» sa han, «jeg har iblant en merkelig følelse - især når De er nær meg, som nå - det er som om jeg har en snor et sted under ribbena på venstre side, og den er stramt og uløselig knyttet til en tilsvarende snor på tilsvarende sted i Deres lille legeme. Og hvis det stormende sundet og tredve mil landjord eller så skulle komme mellom oss, da er jeg redd den snoren vil ryke, og da er jeg litt nervøs for å få en indre blødning. Men De, De kommer til å glemme meg.»

Men jeg tar feil, du har ikke grått i det hele tatt! Jeg ser et hvitt kinn og blasse øyne, men ingen spor etter tårer. Da antar jeg ditt hjerte har grått?

Jeg trodde jeg skulle dø, mumlet Erik, jeg trodde det, men det er ikke sant at man ser hele livet sitt passere revy. Jeg så bare stjernene.

Viljen til å leve, tenkte hun, er en merkelig ting, lik et levende vesen med sine egne tenner, sine egne hemmeligheter, det lever inne i oss så stille og rolig at vi ikke engang legger merke til det før det forsvinner, drar sin vei og etterlater deg som et tomt skall, eller det tror du iallfall, inntil du finner fotavtrykkene etter det det der du minst venter å finne dem, fotspor i sjelen, en gang ville jeg gjerne leve, viljen var her, akkurat her, den lå her inne inntil ikkesinoe drev den bort, men jeg så ikke at det glimtet i tennene dens i dag, kanskje den drev rundt i nærheten, eller til og med langt borte, men ikke så langt at den ikke kunne vende tilbake?

Som i det foregående kapitel bekreftes her det gamle ordsprog at motgang skaffer et menneske merkelige sengekamerater.

Nå sørger vi ikke mer, som skolegutten sa da lærerinnen døde.

Sam Weller.

Oppvartere hverken går eller løper. De har en spesiell og mystisk evne til å gli ut av værelset, som ingen andre dødelige har.

[…] never let yourself down to talk poetry, my boy.

Ein kan aldri forutsjå. Verken korleis tinga vil utvikle seg eller kvifor dei enklaste ting brått får heilt sinnsjuke dimensjonar.

Alle smiler med den usynlige pistolen mot tinningen.

Dere er ikke vakre og unike snøkrystaller. Dere består av den samme råtnede organiske materien som alle andre, og vi er alle en del av den samme komposthaugen.

She was doing the big death thing, Marla told me. I should get a move on if I wanted to watch.

Kelner! rå biff til herrens øye, - ikke noe som rått kjøtt for et hovent øye, sir. Kald lyktestolpe også bra, men lyktestolpe upraktisk - fordømt kjedelig å stå på åpen gate en halvtime med øyet mot en lyktestolpe - hva, - fint - ha! ha!

Jingle.

Å! Poesien er for livet hva lys og musikk er for scenen - berøv livet de falske prydelser og scenen illusjonene, hva blir det så igjen i livet eller på scenen å leve for eller ofre seg for?

Så var det noen muntre herrer på venstre side som først klemte Snodgrass nesten flat fra siden, og så spurte ham «hva det var han glodde på», og da Winkle så hadde gitt uttrykk for sin særdeles store indignasjon over å måtte være vitne til dette fullstendig uprovoserte angrep, var det noen bak ham som slo hatten nedover øynene på ham og ba ham være så vennlig å flytte hodet ned i lommen.

Det er ikke noe som en god søvn, sir, som jenta sa da hun drakk opp et eggeglass med opium.

Sam Weller.

Hvis det var noe jeg ville ha av min far, så ba jeg alltid om det på en respektfull og ærbødig måte. Hvis han ikke ga meg det, tok jeg det, for at jeg ikke skulle bli fristet til å gjøre noe galt fordi jeg ikke hadde det. Jeg reddet ham fra en masse vanskeligheter på den måten, sir.

Sam Weller.