Som i det foregående kapitel bekreftes her det gamle ordsprog at motgang skaffer et menneske merkelige sengekamerater.

Nå sørger vi ikke mer, som skolegutten sa da lærerinnen døde.

Sam Weller.

Oppvartere hverken går eller løper. De har en spesiell og mystisk evne til å gli ut av værelset, som ingen andre dødelige har.

[…] never let yourself down to talk poetry, my boy.

Ein kan aldri forutsjå. Verken korleis tinga vil utvikle seg eller kvifor dei enklaste ting brått får heilt sinnsjuke dimensjonar.

Alle smiler med den usynlige pistolen mot tinningen.

Dere er ikke vakre og unike snøkrystaller. Dere består av den samme råtnede organiske materien som alle andre, og vi er alle en del av den samme komposthaugen.

She was doing the big death thing, Marla told me. I should get a move on if I wanted to watch.

Kelner! rå biff til herrens øye, - ikke noe som rått kjøtt for et hovent øye, sir. Kald lyktestolpe også bra, men lyktestolpe upraktisk - fordømt kjedelig å stå på åpen gate en halvtime med øyet mot en lyktestolpe - hva, - fint - ha! ha!

Jingle.

Å! Poesien er for livet hva lys og musikk er for scenen - berøv livet de falske prydelser og scenen illusjonene, hva blir det så igjen i livet eller på scenen å leve for eller ofre seg for?

Så var det noen muntre herrer på venstre side som først klemte Snodgrass nesten flat fra siden, og så spurte ham «hva det var han glodde på», og da Winkle så hadde gitt uttrykk for sin særdeles store indignasjon over å måtte være vitne til dette fullstendig uprovoserte angrep, var det noen bak ham som slo hatten nedover øynene på ham og ba ham være så vennlig å flytte hodet ned i lommen.

Det er ikke noe som en god søvn, sir, som jenta sa da hun drakk opp et eggeglass med opium.

Sam Weller.

Hvis det var noe jeg ville ha av min far, så ba jeg alltid om det på en respektfull og ærbødig måte. Hvis han ikke ga meg det, tok jeg det, for at jeg ikke skulle bli fristet til å gjøre noe galt fordi jeg ikke hadde det. Jeg reddet ham fra en masse vanskeligheter på den måten, sir.

Sam Weller.

There are very few moments in a man's existence when he experiences so much ludicrous distress, or meets with so little charitable commiseration, as when he is in pursuit of his own hat.

(Agnar Mykle har skrive ei veldig fin novelle om ein kar som spring etter hatten sin. Eit bilete på livet, rett og slett.)

'Werry sorry to 'casion any personal inconwenience, ma'am, as the house-breaker said to the old lady when he put her on the fire; [...].

Det er da jeg kjenner røyklukten. Jeg kikker opp og ser, foruten en tannbørste i Gjenstandens munn, en sigarett. «Røyker du til og med mens du pusser tenner?» Hun sender meg et skrått blikk. «Mentol,» sier hun.

Det var slik det hadde artet seg med Den Gåtefulle Gjenstand. En sigarett på sengen var gravstenen som markerte hver dags avslutning og sivrøret hun pustet seg selv tilbake til livet igjennom hver morgen. Du har hørt om installasjons-kunstnere? Vel, Gjenstanden var en ekshalasjons-kunstner. Hun hadde et helt repertoar. Det var Munnviksblåsten, der hun høflig styrte røyken bort fra vedkommende hun snakket med. Det var Geysiren, når hun var sint. Det var Dragekvinnen, som bød på en røyksky ut av hvert nesebor. Det var Fransk Gjenbruk, der hun slapp røyk ut gjennom munnen, men bare for å inhalere den igjen gjennom nesen. Og så var det svelget. Svelget var forbeholdt krisesituasjoner. En gang, på toalettet i naturfagfløyen, hadde Gjenstanden akkurat tatt et dypt trekk idet en lærer kom stormende inn. Min venninne rakk så vidt å kaste sigaretten i toalettskålen og trekke i snoren. Men hva med røyken? Hvor skulle hun gjøre av den?

«Den som satte betegnelsen morgenkvalme på det, må ha vært en mann,» erklærte Lina. «Han la bare merke til det om morgenen, for det var bare da han var hjemme.»

Iblant skal det så lite til. En pleier begynte hver eneste kveldsvakt, så lenge jeg var på avdelingen, med å gå inn i stua hvor jeg satt, stille seg opp midt på gulvet, bøye seg fremover så overkroppen lå vannrett, med det ene benet utstrakt bak seg, vekten hvilende på den andre, og begge armene elegant strukket ut til siden. I denne stillingen gjorde hun så noen enkle flaksebevegelser med armene, før hun rettet seg opp igjen. Når folk spurte hva hun drev på med, svarte hun alltid det samme: «Jeg flyr litt for Arnhild, siden hun savner å fly.»

Men i hans hjerte raste en ustanselig hvirvelstorm. De mest groteske og fantastiske forestillinger hjemsøkte ham om natten. En verden av skrikende farver levde i hans tanker mens klokken tikket på vaskeservanten, og månen vætet klærne hans som lå i en haug på gulvet, med fuktig lys. Hver natt føyde han nye detaljer til sine fantasibilder, helt til søvnen kom og utslettet den siste strålende scenen. En stund tilfredsstillet disse fantasiforestillingene ham. De ga ham en viss ide om virkelighetens uvirkelighet, en garanti for at verdens grunnvoll hvilte sikkert på vingen til en fe.