There are very few moments in a man's existence when he experiences so much ludicrous distress, or meets with so little charitable commiseration, as when he is in pursuit of his own hat.

(Agnar Mykle har skrive ei veldig fin novelle om ein kar som spring etter hatten sin. Eit bilete på livet, rett og slett.)

'Werry sorry to 'casion any personal inconwenience, ma'am, as the house-breaker said to the old lady when he put her on the fire; [...].

Det er da jeg kjenner røyklukten. Jeg kikker opp og ser, foruten en tannbørste i Gjenstandens munn, en sigarett. «Røyker du til og med mens du pusser tenner?» Hun sender meg et skrått blikk. «Mentol,» sier hun.

Det var slik det hadde artet seg med Den Gåtefulle Gjenstand. En sigarett på sengen var gravstenen som markerte hver dags avslutning og sivrøret hun pustet seg selv tilbake til livet igjennom hver morgen. Du har hørt om installasjons-kunstnere? Vel, Gjenstanden var en ekshalasjons-kunstner. Hun hadde et helt repertoar. Det var Munnviksblåsten, der hun høflig styrte røyken bort fra vedkommende hun snakket med. Det var Geysiren, når hun var sint. Det var Dragekvinnen, som bød på en røyksky ut av hvert nesebor. Det var Fransk Gjenbruk, der hun slapp røyk ut gjennom munnen, men bare for å inhalere den igjen gjennom nesen. Og så var det svelget. Svelget var forbeholdt krisesituasjoner. En gang, på toalettet i naturfagfløyen, hadde Gjenstanden akkurat tatt et dypt trekk idet en lærer kom stormende inn. Min venninne rakk så vidt å kaste sigaretten i toalettskålen og trekke i snoren. Men hva med røyken? Hvor skulle hun gjøre av den?

«Den som satte betegnelsen morgenkvalme på det, må ha vært en mann,» erklærte Lina. «Han la bare merke til det om morgenen, for det var bare da han var hjemme.»

Iblant skal det så lite til. En pleier begynte hver eneste kveldsvakt, så lenge jeg var på avdelingen, med å gå inn i stua hvor jeg satt, stille seg opp midt på gulvet, bøye seg fremover så overkroppen lå vannrett, med det ene benet utstrakt bak seg, vekten hvilende på den andre, og begge armene elegant strukket ut til siden. I denne stillingen gjorde hun så noen enkle flaksebevegelser med armene, før hun rettet seg opp igjen. Når folk spurte hva hun drev på med, svarte hun alltid det samme: «Jeg flyr litt for Arnhild, siden hun savner å fly.»

Men i hans hjerte raste en ustanselig hvirvelstorm. De mest groteske og fantastiske forestillinger hjemsøkte ham om natten. En verden av skrikende farver levde i hans tanker mens klokken tikket på vaskeservanten, og månen vætet klærne hans som lå i en haug på gulvet, med fuktig lys. Hver natt føyde han nye detaljer til sine fantasibilder, helt til søvnen kom og utslettet den siste strålende scenen. En stund tilfredsstillet disse fantasiforestillingene ham. De ga ham en viss ide om virkelighetens uvirkelighet, en garanti for at verdens grunnvoll hvilte sikkert på vingen til en fe.

Så grusomt det er at vi må våkne hver gang og svare på det samme navnet, gjenopplive de samme minnene, ta opp igjen de samme vanene og dumhetene som vi drasset på dagen før og la fra oss da vi skulle sove.

Det fine med å ha to foreldre er at den ene beskytter deg mot den andre.

Jeg må kle meg. Jeg har en avtale klokka to og nå er den straks fire. Jeg må ikke komme for sent.

«Du forstår visst ikke,» sa pappa, «det er helt OK, det er pedagogisk, kom, så skal jeg slakte grisen for deg.»

Det finnes to slags mennesker, de som liker å sove inntil veggen, og de som liker å sove ved siden av noen som skyver dem ut av sengen.

From this day you must be a stranger to one of your parents. Your mother will never see you again if you do not marry Mr. Collins, and I will never see you again if you do.

På min ære, Emma, å høre deg gjøre vold på din fornuft er nesten nok til å få meg til å mene det samme. Bedre å mangle forstand enn å misbruke den slik du gjør.

Mr. Knightley.

Jeg vet ikke om det er bra at det er slik, men faktum er at tåpelige ting ikke blir fullt så tåpelige når det er fornuftige mennesker som gjør dem på en freidig måte. Ondsinnethet er og blir ondsinnethet, men dårskap er ikke alltid dårskap. Det kommer an på den moralske habitus hos den det gjelder.

Emma.

Har man livlig fantasi, behøver man ikke så mye å se på. Man kan se lite og likevel få mye ut av det.

I morrest fant jeg en bok i min brors bokhylle. Den er på engelsk og handler om tid og universet og det hele. Jeg bladde i den, men begynte å svette og måtte legge den fra meg. Det ble for mye for meg. Det er grenser for hva jeg kan takle akkurat nå.

Bankebrettet vil han for eksempel ikke høre snakk om. Overhodet. Han kommer til å brekke det hvis han overrumpler meg mens jeg banker. Jeg blir nødt til å banke i skjul. Det er ydmykende. Jeg er jo tross alt voksen. Voksne bør ikke smugbanke.

Da jeg gikk, ga hun meg en klem som jeg, nå i ettertid, mener kan ha vært helt på grensen til å være et kyss. Antakelig var det en klem. Men kanskje var det et kyss.

Jeg er overbevist om at det handler om iveren. At den mangler. Jeg må finne den. Ta den tilbake. Den fins der ute. Antagelig er det fåfengt å snakke om det. Det er litt zen. Så lenge jeg forsøker, vil jeg aldri klare det. Bare når jeg ikke forsøker vil jeg klare det. Helvetes buddister. De tror de er så jævla smarte.