«For en pussig dag dette er. Den begynner med åpenbaringer.»

«De holder på å åpne alle bøkene i himmelen,» sa Vivaldo.

Hvis alle barna som kom hit hvert år var blitt unnfanget i kjærlighet, jøss! baby, for en deilig verden vi ville hatt da!

«Det er vanskelig å leve med det der,» sa Eric. «Jeg mener med følelsen av at man aldri er den man later til å være - aldri - og likevel er det mest sannsynlig at den man later til å være, på en eller annen måte er nesten akkurat den man er.»

Himmelen lignet et uendelig og vennlig hav som det var forbudt å drukne i, og stjernene glimtet som sjømerker.

Folk eier ikke medlidenhet. De lemlester deg stykke for stykke, og kaller det kjærlighet. Siden, når de har slått deg i hjel med den behandlingen de ga deg, sier de du mangler karakterstyrke. De gråter store, bitre tårer - ikke for den døde. For seg selv, fordi de har mistet leketøyet sitt.

«Å,» sa hun, «jeg liker å iaktta folk når de tror jeg sover.»

«Jeg hater begravelser,» sa hun endelig, «det er som de aldri har noe å gjøre med den personen som er død.»

«Nei,» sa han, «begravelser er for de levende.»

Så hadde de tunnelen for seg selv. Toget skjøt inn i det svarte mørket som en fallos, inn i mørket som åpnet seg for å slippe det inn, åpne seg, åpne seg, og hele verden rystet under parringen deres. Og så, da det var som brølet og farten aldri ville opphøre, kom de ut i det grelle lysene ved 125. gate. Toget gispet, stønnet og stanset.

Han hadde aldri tenkt på vold i forbindelse med Rufus, for gangen hans var alltid dvelende og rolig, og tonefallet ironisk og mykt; men nå husket han hvordan Rufus spilte trommer.

«Det er det som er i veien med de fleste mennesker,» fastholdt Leona litt såret. «De har ikke noen å være sammen med. Det er det som gjør dem onde. Jeg vet hva jeg snakker om, gutt.»

Alder er en grusom tyv. Akkurat når du begynner å få taket på livet, slår den bena under deg og krummer ryggen din.

Ho var den same, men ho var ikkje lenger seg sjølv.

Vi har vært verdens beste venner støtt, ikke sant, Pip? ♥

«Ethvert menneske,» sa Wemmick og så temmelig irettesettende på meg, «er interessert i ’bærbare verdier’.»

Vi var allerede ute på landeveien da dagen kom krypende; den vaklet og klynket og skalv, og var tullet inn i tepper av skyer og filler av dis, som en tigger.

Til dette svarte jeg at han kunne møte meg til duell, om han våget. De øvrige Finkene gav seg nå til diskutere hvorvidt det, i et kristent land, var mulig å fortsette striden uten blodsutgytelser.

«Jeg skal fortelle deg,» hvisket hun med uforandret styrke, «hva ekte kjærlighet er. Det er blind hengivelse, urokkelig selvfornedrelse, total underkastelse, en tillit og tiltro som trosser en selv så vel som all verden; det er å overgi hele sitt hjerte og hele sin sjel til den som har forhekset en - slik jeg gjorde!»

Elsk henne, elsk henne, elsk henne! Vinner du hennes gunst, elsk henne. Sårer hun deg, elsk henne. River hun hjertet ditt i filler - og etter hvert som det blir eldre og sterkere, vil det bli dypere sår - elsk henne, elsk henne, elsk henne!

Jeg må innrømme at da hun ikke husket det, og tilsynelatende ikke brydde seg det minste om det, begynte jeg å gråte på nytt, men denne gangen gråt jeg inni meg - og det er den såreste gråten som finnes.

Hvis jeg ikke tar helt feil, og uttaler meg om noe jeg slett ikke har rede på, fikk jeg en oppfatning av at Mr. og Mrs. Pockets barn hverken vokste opp eller ble lært opp, men at de tumlet opp.