Så hadde de tunnelen for seg selv. Toget skjøt inn i det svarte mørket som en fallos, inn i mørket som åpnet seg for å slippe det inn, åpne seg, åpne seg, og hele verden rystet under parringen deres. Og så, da det var som brølet og farten aldri ville opphøre, kom de ut i det grelle lysene ved 125. gate. Toget gispet, stønnet og stanset.

Han hadde aldri tenkt på vold i forbindelse med Rufus, for gangen hans var alltid dvelende og rolig, og tonefallet ironisk og mykt; men nå husket han hvordan Rufus spilte trommer.

«Det er det som er i veien med de fleste mennesker,» fastholdt Leona litt såret. «De har ikke noen å være sammen med. Det er det som gjør dem onde. Jeg vet hva jeg snakker om, gutt.»

Alder er en grusom tyv. Akkurat når du begynner å få taket på livet, slår den bena under deg og krummer ryggen din.

Ho var den same, men ho var ikkje lenger seg sjølv.

Vi har vært verdens beste venner støtt, ikke sant, Pip? ♥

«Ethvert menneske,» sa Wemmick og så temmelig irettesettende på meg, «er interessert i ’bærbare verdier’.»

Vi var allerede ute på landeveien da dagen kom krypende; den vaklet og klynket og skalv, og var tullet inn i tepper av skyer og filler av dis, som en tigger.

Til dette svarte jeg at han kunne møte meg til duell, om han våget. De øvrige Finkene gav seg nå til diskutere hvorvidt det, i et kristent land, var mulig å fortsette striden uten blodsutgytelser.

«Jeg skal fortelle deg,» hvisket hun med uforandret styrke, «hva ekte kjærlighet er. Det er blind hengivelse, urokkelig selvfornedrelse, total underkastelse, en tillit og tiltro som trosser en selv så vel som all verden; det er å overgi hele sitt hjerte og hele sin sjel til den som har forhekset en - slik jeg gjorde!»

Elsk henne, elsk henne, elsk henne! Vinner du hennes gunst, elsk henne. Sårer hun deg, elsk henne. River hun hjertet ditt i filler - og etter hvert som det blir eldre og sterkere, vil det bli dypere sår - elsk henne, elsk henne, elsk henne!

Jeg må innrømme at da hun ikke husket det, og tilsynelatende ikke brydde seg det minste om det, begynte jeg å gråte på nytt, men denne gangen gråt jeg inni meg - og det er den såreste gråten som finnes.

Hvis jeg ikke tar helt feil, og uttaler meg om noe jeg slett ikke har rede på, fikk jeg en oppfatning av at Mr. og Mrs. Pockets barn hverken vokste opp eller ble lært opp, men at de tumlet opp.

«Men poenget er,» sa Herbert Pocket, «at man ser seg omkring. Det er det som er storartet. Man befinner seg på et regnskapskontor, vet du, og så ser man seg omkring.» Det slo meg som en underlig underforståelse at man ikke kunne befinne seg utenfor et regnskapskontor, vet du, og se seg omkring, men jeg sa ingenting og bøyde meg for hans erfaring.

I henhold til min fars prinsipper har det aldri skjedd at en mann som ikke er en sann gentleman i sitt hjerte, er en sann gentleman av utseende. Han sier at det finnes ikke noe ferniss som kan skjule tresorten under, og jo mer ferniss man smører på, jo tydeligere vil selve treverket tre frem. Nå vel!

Herbert.

«Men en fin herre kan ikke huse en pub, kan han vel?» spurte jeg.

«Ikke under noen omstendigheter,» svarte Herbert, «men en pub kan huse en fin herre.»

Himmelen skal vite at vi ikke behøver å skamme oss over våre tårer, for de er regndråper på jordens forblindende støv, som ligger som et lag på våre harde hjerter. Jeg ble et bedre menneske etter at jeg hadde grått - tristere, mer oppmerksom på min egen utakknemlighet, vennligere.

«Har de hund?»

«Ja, vi har hund.»

«Glem ikke at Skrythals er en god hund, men at Trofast er bedre.»

Mr. Jaggers til Joe.

Jeg ville aldri ha forestilt meg at Joe kunne ligne så lite på seg selv, og i stedet på en eller annen uvanlig fugl, men han ble stående målløs, med fjærtoppen oppbruset og munnen på vidt gap, som om han ventet på en mark.

Hvisomat du ikke klarer å bli ualminnelig ved å gå på den smale sti, klarer du det aldri i livet ved å gå på den breie.

Joe.