Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke lenger sammen.

I dag våkner jeg og har mange tanker. Helt sikkert mer enn fem. Det er et mas.

Vann er en god ting. Hvis jeg måtte velge mellom alle ting, ville jeg ganske sikkert ha valgt vann.

Jeg kunne isen, kjente den, likte at den var så klar og ren, at den hadde en lukt som det ikke gikk an å si annet om enn at den luktet is. Jeg kunne is-lyden, knakingen, de dumpe drønnene når det sprakk opp langt borte, ikke drønn heller, ikke buldring, ikke braking, men en helt egen lyd som virket som om den kom både ovenfra og nedenfra, som nordlysets tilsvar, gjenklangen fra en stum sang, en lyd som gikk rett i kroppen og ble der.

Noen var flinke til å stupe fra ti-meteren, andre var flinke til å stjele.

Hadde jeg kunnet velge, ville jeg husket noe annet, men jeg husker Georg Hagen. Jeg husker måten han så ned, opp, så ned igjen på samtidig som han smilte så vidt når han hadde gjort noe galt, og det smilet var verken selvfornøyd, unnskyldende eller smiskete, det var bare konstaterende, ja sånn er jeg.

"It's only after you've lost everything," Tyler says, "that you're free to do anything."

Hun sa at tiden var umålbar siden en kjedelig time kunne slepe seg langsommere enn ti spennende år, og at det skulle mye tomhet til for å fylle et menneske.

La en alv og en unge være alene et par minutter, så får du det du ber om ...

Noen mennesker er som upoppet popkorn. Små og harde. Men gi dem litt varme og se hva som skjer!

En pleier fortalte meg en gang om den dårlige oppførselen til pasientene på institusjonen hvor hun jobbet. «De er som dyr,» sa hun. «Grådige og totalt uten evne til å tenke eller reflektere». Og hun beskrev en episode, en lørdagskveld da kveldskosen nettopp var båret inn på avdelingen, og brannalarmen gikk. Alle de ansatte løp ut, men ingen av pasientene brydde seg. Og da pleierne kom inn igjen, etter å ha fastslått at det var falsk alarm, var alle kakene borte. «Grådige,» sa hun. «Brydde seg ikke om noe annet enn å spise,» sa hun. Hun var voldsomt opprørt og ikke så veldig interessert i mine spørsmål om personalets oppførsel. «Hvordan kunne dere bare løpe fra så syke pasienter hvis dere trodde det var brann?» lurte jeg, men hun svarte ikke. «Som dyr, » gjentok hun, og jeg gav opp diskusjonen og trakk meg rolig tilbake. Jeg er jo glad i dyr, men det er ikke så lett å diskutere med en sau.

Mennesker er ikke sykdommer, de har en sykdom.

Tomorrow always comes early.

I shrieked, leaping backward, crashing into Proprietor Dando, the tray flying wide, dishes and flatware and stew and bread and ale sailing through the air to clatter and smash and slosh and phoomp and splash and shatter and tinkle and run and dribble hither and thither and yon.

Every one of them alone like me, inside the prison of his skull.

“Thinking can be very dangerous,” says the Warder coolly. “I don’t recommend it.”

“I’d rather eat worms!”

“Worms? Hah? Since when could we afford to eat worms?”

A married troll couple.

“My dad,” he squeaked. He got control again. “My dad,” he said, “said to me-” He fought for breath.

“Son,” said the horse, helpfully.

“What?”

“Son,” said the horse. “No father ever calls his boy ‘son’ unless he's about to impart wisdom. Well-known fact.”

“It's my reminiscence.”

“Sorry.”

“He said...Son...yes, okay...Son, when you can face down a troll in a single combat, then you can do anything.”

A strong man who exerts his strength only upon the weak eventually becomes weak himself.

«Skjønner du hva jeg mener? Kanskje hvis du kan akseptere en smerte som truer med å gjøre det av med deg, så kan du bruke den, så kan du kanskje vokse.» Eric så på ham mens han smilte et merkelig halvsmil, med ansiktet fullt av kjærlighet og smerte. «Det er svært vanskelig å gjøre.»

«Du er nødt til å forsøke.»

«Jeg vet det.» Han sa, meget varsomt, mens han så på Vivaldo: «Ellers blir du bare stanset av det som ødela deg, og så kommer det til å skje om igjen og om igjen og livet ditt er egentlig - opphørt - fordi det er umulig å bevege seg eller forandre seg eller elske lenger.»