Bare en håndfull mennesker vet at den boken er Kjells historie. Noen har spurt ham rett ut, men han har svart kort, unnvikende og med mat i munnen.

Tanken preger hele kroppsspråket og stemmen, som til sammen legger an tonen for det du skal si. Hvis du synes det er ubehagelig å gi kritikk, vil det også bli tatt i mot akkurat sånn. Det er på tide at vi revurderer kritikk som det det egentlig er: kjærlighet. Det pirrer kanskje ikke like søtt som tanken på en god klem, men det er faktisk nesten som en klem, en langsiktig sådan.

Ethos = talerens framtoning, Logos = det som blir sagt, Pathos = å appellere til publikums følelser.

En utmerket måte å få publikum til å føle seg dum på, er å starte en setning med "som alle vet". For alle de som da ikke vet, vil verken innrømme det eller høre etter, de er altfor opptatt med å føle seg tjukke i huet.

"Hva driver du med?" (...) "Jeg samler blomsterfluer", er et risikabelt svar. Fremfor alt utilstrekkelig. Ordet "blomsterflue" gir alle normale svensker assosiasjoner til små, enerverende fluer, først og fremst bananfluer, som suser rundt innendørs blant potteplantene. Omtrent slik pleier det å lyde: "Fluer!?" "Ja, blomsterfluer." "Ja, men da kan du komme hjem til meg. Der finnes det massevis". Altså får man begynne med å utrede denne misforståelsen. Det tar en stund...

Jeg prøver å unngå å leve i fortiden, men hvem vet, noen ganger lever fortiden i meg.

Blikkenes kunst er den måten vi kan fortelle om oss selv til den vi har overfor oss, uten å bruke et eneste ord. Men både det som fortelles og det som forstås, er omgitt av en diffus tåke vi egentlig liker

Det finnes jo så mange som ikke tenker på hva de selv føler, men bare på hva andre kommer til å si...

Turlege Seppo Sorjonen testet daglig graden av demens hos sin turkamerat. Han ba Taavetti Rytkönen svare på noen enkle spørsmål, delvis gjaldt det sånt som hadde skjedd for lenge siden. Han utfrittet Taavetti om hvilken ukedag det var, og hvis det slumpet til å være torsdag, kunne svaret være: - I går var det fredag, og da må det jo være mandag i dag.

Et busslast med førti frodige damer fra husmorlaget i Kornkammer-Finland ankom tilfeldigvis for å spise middag. (...) Da damene først hadde overvunnet sjenansen, gikk de med liv og sjel inn for å lære bosniske ringdanser. Det gikk så vilt for seg at hovmesteren ble rent bestyrtet. Ved midnatt hadde den muntre husmorflokken veltet et bord, og den tykkeste husmoren i den ytterste danseringen landet med baken oppi orkesterets største tromme, slik at den sprakk. Hendelsen gikk senere under betegnelsen "braket i Seinäjoki".

Et menneske, i alle fall en mann, kunne på en måte sammenliknes med en bruktbil. Man kan se hvilken årsmodell personen er, og hvor langt vedkommende har kjørt. Er det en mann, kan en sakkyndig betrakter avgjøre om støtdemperne ennå er i orden, om tenningen fusker, og om sylinderne er slitte.

Eliza strøk ut alt hun hadde skrevet. Det var ikke bra nok. Og likevel, uansett hvor mye hun vrengte og vred på plottet, klarte hun ikke å få det til. For hvilken eventyrprinsesse hadde noen gang foretrukket kammerpiken fremfor prinsen?

Han bestemte seg for å bruke det lange vielsesformularet som var krydret med flere bibelord. Nå gjaldt det å holde en oppbyggelig tale, som han først og fremst ville rette til brudgommen. En sånn slubbert kunne trenge noen alvorsord.

Oskari Huuskonen prøvde å lære bjørnen å knytte slips, men det ble det ikke noe greie på. Dægern prøvde intenst, men slipsknuten var for vanskelig for den. Når den merket at resultatet ikke ble tilfredsstillende, ble den rasende og rev hele slipset i filler, og fikk en dask på snuten for det av prosten.

Blåmerker på huden er å foretrekke fremfor smerten i hjertet, det kan jeg forsikre deg.

Han visste ikke riktig selv hvorfor han stilte disse spørsmålene eller hvor de skulle føre hen, men han antok at han ville gjøre seg interessant. Håpet om å få være interessant er kanskje det siste som forlater mennesket.

Alt jeg har nå, er minner. Jeg elsker dem, og hater dem for det de gjør mot meg. Jeg elsker dem fordi den dumpe smerten i hjertet mitt forsvinner en stund når jeg fortaper meg i dem. Jeg hater dem fordi de er så vakre at de narrer meg til å tro at jeg virkelig er hjemme, og så må jeg dra igjen på nytt.

Jeg kunne ingenting gjøre for å endre utsiktene deres, ei heller mine egne. Det, kom jeg til, var hva det innebar å være slave: fortiden din hadde ingen betydning, i nåtiden var du usynlig, og du kunne ikke gjøre krav på din egen fremtid.

Ho snakka om døden heile tida. Heile tida... For å trasse den, stikke hòl på dritstøvelen. Fordi ho visste at vi skal den vegen alle, fordi livet hennar gjekk ut på å vite nettopp det, og derfor var det så viktig å ta på kvarandre, elske kvarandre, drikke, bite, nyte og gløyme alt.

Jeg er trettito år og jeg er ikke tilbakestående. Er du tilbakestående, har du under 75 i IQ. Det har jeg lest i "Det beste". Det gjelder ikke meg. Jeg har 76.