Han nølte, som om han svevet i det usikre rommet mellom total fortvilelse og kompromissløs kjærlighet til denne piken.

Mitt store problem er at jeg ikke takler sårbarhet. Min, ja, men andres, nei. Jeg blir rasende på sårbare folk.

..en highly sensitiv person, en som sorterte ting etter finere distinksjoner og hadde større bevissthet om subtile inntrykk.

Han var trettini, men minnet om Peter Pan; svevende og uten alder.

Mora er ikke der, forstår barnet. Bare kjolen hennes. Bare stemmen. Og fanget, og ansiktet. Men ikke kvinnen selv.

Dette tenker jeg på, her jeg sitter i kirken og ser på de vakre blomstene på bestemors kiste. På at mødre kan føles som et barns nederlag.

De var fem øyer som gled langsomt forbi hverandre på vei mellom badet og sine egne værelser (...). Carla var også en øy, lenge. Man blir som de andre. En flytende øy, slik de faktisk fins i en eller annen sjø, et eller annet hav, biter av land med gresset som hår hengende etter i den våte strømmen. (...) blikket hennes hektet seg aldri i noe ved de andre, bare gled forbi, som i distraksjon, forbi en annens øreflipp, kinnskjegg eller hullete ullsokk, øynene så hun aldri direkte på, som om de var dører mot noe forbudt og hellig.

Den ene var blond, den andre mørkeblond. (...) Oslos svar på Heidi Klum og Carmen Electra, tenkte Peter. Begge var sikkert 1,80 høye, og beina var lange som stylter. (...) Disse to så ut som om de var klonet og dyrket i drivhus for å pryde catwalken.

Å, men jeg elsker de grå skylagene! De er så mye mer komplekse enn den blå himmelen. Hvis det dreide seg om mennesker, er det de grå jeg ville ønske å lære mer om. Å fundere på hva som kan ligge bak de grå skylagene, er mye mer interessant enn å bli presentert for noe enkelt, klart, kjedelig blått.

Jeg syntes synd på dem begge to. Uansett hva far følte for mor, uansett hvor hyggelig han syntes det var å tilbringe tid sammen med oss, sine barn, så var han ikke der han hørte til. Han var ikke hos Mi Mi.

Mens Dagny utan blygsel fortalde dei mest intime detaljar frå sitt eige liv, ville Paula nesten alltid spørje seg sjølv om dei andre ville vere interesserte i det ho hadde tenkt å fortelje, og ettersom svaret altfor ofte vart nei, vart ho gjerne sittande og vere den stille i forsamlinga, den som lytta oppmerksamt til det dei andre hadde å fortelje, og som nøgde seg med å komme med ein liten kommentar eller ein liten latter etterpå.

Rektor hadde eit stort, trillrundt og nesten alltid smilande ansikt som fekk han til å likne ein fluortablett.

Huset der du og Erik og mora di budde, var lite, skakt og skeivt, og det trong ikkje blåse meir enn frisk bris før ein fekk midtskil når ein satt inne i stua og såg Dagsrevyen, så trekkfullt var det, i følgje bestefar.

Eg skal ta den for deg, Karoline, sa du, og dermed kom du meg i forkjøpet med å avlaste henne. (...) -Synest du ikkje det er tungt i det heile tatt, du? spurde ho da ho såg at du brukte berre ei hand til å bere stokken. -Tungt? sa du, du var raud i fjeset, og det var så vidt ikkje armen rauk i to på midten, men du kunne ikkje begripe kva ho snakka om.

Har ho hatt på han rosa body? seier ho, ho ser måpande og litt latterildt på meg eit par sekund, og så ristar ho oppgitt på hovudet (...) Det at ho snakkar som om det er ein sjølvsagt ting at det er Helen som har kledd på han, det er nesten enda meir irriterande, har ho hatt på han ein rosa body? sa ho, ho veit godt at eg kler på og steller Daniel minst like mykje som Helen, men ho lèt som om ho ikkje veit det, ho lèt som om ho trur ting er slik ho meiner dei skal vere, og så skal eg liksom føle at noko er feil når dei ikkje er slik, er ein måte å protestere på, dette.

Halsen på kontrabassen stakk opp gjennom det tynne og svakt duvande sløret av tobakksrøyk, omtrent som ein spiss fjelltopp stikk opp gjennom morgondisen, og mens fingrane til Jon lunta som tunge bjørnelabbar over strengane, satt gjestane til mamma og lytta, brisne på raudvin og med øre som folda seg rundt tonane og tok vare på dei, slik muslingar lukkar seg rundt og tar vare på perlene sine.

Kloke, gode bestemor. Av ein eller annan grunn såg eg alltid for meg ein liten stubbe når eg tenkte på henne, og da eg fortalde deg det, sa du at du skjønte akkurat kva eg meinte, berre for å legge til at "ein kan ha tillit til stubben". Eg hugsar at eg syntest det var snodig, men vakkert sagt.

...i ettertid har eg fleire gongar tatt meg i å tenke på det som håplaust sentimentalt, men eg tok faktisk vare på puta ho hadde drømt drømmane sine på. Kvar einaste natt i ett, kanskje to år etter at ho døydde, sov eg på hovudputa hennar, og håpa det skulle hjelpe meg til å møte henne i drømme.

Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikke i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen.

Jeg kunne ikke finne noen hevngjerrig følelse inni meg - tvert imot: Utleverte jeg ham til politiet var det som om forbrytelsen han hadde begått mot meg ble snudd på hodet. Først hadde han sperret meg inne, deretter ville jeg sørge for at han ble sperret inne. I mitt forvridde verdenssyn ville ikke det ha opphevet ugjerningen, men gjort alt enda verre. Ondskapen i verden ville ikke blitt mindre, men fått større omfang.