"Hør her, Perry, mamsen har ikke hatt særlig hell med investeringene sine. Hun trenger penger. Jeg har noen presserende økonomiske forpliktelser. David har sine egne pengeproblemer. Alle hadde håpet at du kunne tre støttende til. Vi er jo tross alt en familie. Vi ønsker at du skal avhende annuitetsordningen. Investere i familiefondet. Dele på gevinsten din. Det ville ikke være annet enn rettferdig. Jeg mener, det ville vi ha gjort hvis det var en av oss."

Inni hodet mitt hører jeg Besta snøfte. "Det der må du lenger ut på landet med."

Tante Alexandra var fanatisk når det gjaldt mitt antrekk. Jeg kunne umulig håpe på å bli en dame hvis jeg gikk med bukser. Når jeg sa jeg ikke kunne gjøre noe når jeg hadde kjole på meg, sa hun at det var ikke meningen jeg skulle foreta meg noe som måtte foretas i bukser. (...)

Videre skulle jeg være en solstråle i min fars ensomme liv. Jeg antydet at en kunne være en solstråle i bukser også, men tante Alexandra sa at en måtte oppføre seg som en solstråle, at jeg var født god, men var blitt verre år for år. (...)

Da jeg spurte Atticus om det, sa han at det var nok solstråler fra før i familien, og at jeg bare kunne drive på, han hadde ikke noe særlig imot meg sånn som jeg var.

Resultatet var spøkelsesaktig - under Grenouilles nese gjenoppsto skreddersvennen olfaktorisk fra de døde...

Sampsa tenkte at hvis håret ble tullet sammen til et wienerbrød i nakken og man stakk en strikkepinne gjennom, ville resultatet bli nokså ufyselig. Og hvis man satte en monokkel foran det ene øyet og slapp strømpene litt ned så de hang i valker, kunne fru Moisander selges som en antikvitet... "eneforsørger i funkisstil, forsiktig restaurert, garantert heljævlig".

Rutja hadde en viss kollegial medfølelse med Jesus.