Man skal ikke undervurdere oldemoren vår. Man blir ikke 93 og overlever flere av barna sine og seks prolapser i ryggsøylen og annen verdenskrig og kan huske slutten på første uten at det er noe spesielt som holder en i gang. Jeg vil si det på den måten at hvis oldemor var en bil, så har karosseriet holdt på å falle fra hverandre så lenge noen kan huske. Men motoren går som om den akkurat er kommet fra fabrikken.

Det viste seg at Manssila hadde hatt hest for tre år siden, og han kunne ha hatt det ennå, hvis ikke rektor Rummukainen hadde skutt den under elgjakta.

...de fleste fortsetter med meningsløse avbetalinger livet gjennom og grubler over hvorfor skylden ikke blir mindre.

Livet og menneskenes vei gjennom det er mer gåtefullt enn noen psykologi kan forklare.

"Kanskje vi skal se og få ham opp på land?" sa Manssila omsider og slengte ut et tau til Kainulainen. Bygningssjefen tok tak i tauet og fikk snart halt seg opp på land. Vannet silrant fra de tunge klærne, han hakket tenner av kulde og holdt den svarte dokumentmappen sin under armen, for han hadde hatt den med seg i elva hele tida, og det var derfor han ikke klarte å svømme.

Når æ ser flyktninga på TV med koffert og ryggsekk, vekkes minnan. Det e akkurat som å se oss sjøl under evakueringa.

Da tyskeran kom til Porsa, invaderte dem huset vårt. Ho mamma hadde ingeting ondt å si om dem. Dem gjor ho ingenting. (...) Dem va jo bare alminnelige folk. En ung soldat, Hertzug, het han. Ho syns så synd i han. Han satt mang gang og så på bilde av familien sin, og gråt. Det var menneska bak uniformen, det e ingen tvil om det.

Jeg kan forklare deg dette, men det vil knuse glasset over ditt hjerte, og da kan det aldri bli helt igjen.

• Nå er du ikke bare en av oss, du er en av de spesielle.
• Alt jeg noen gang har ønsket meg, er å være usynlig som vinden.
• Nå er du ikke usynlig mer, Rosa. Du gløder og skinner som bålet som varmer oss her i kveld.

...i morgen er det fullmåne, og når månen er full, synger naturen og deler hemmelighetene sine med alle som bryr seg om å lytte.

Vi rulla sammen teltet og kom oss av gårde. Det var bare å følge skogsveien rett til Katnosa. Ola slo fast at klokka var ni, han så det på blomstene. Jøss, vi var ikke lite imponert. Ola var et vandrende gjøkur.

Korridoren var skittengul med hybeldører på rekke og rad nedover. Det lukta en selsom blanding mat, som å stikke hue i en ransel full av gamle matpakker en solskinnsdag.

Sånn er bildet av våren 1969: Uklart, for lite lys, slurvete fremkalling.

Cecile kom på skolen med de tynne leggene i røde, høyhæla sko, (...) hun vippa rundt som en vadefugl i vannskorpa, alle froskene sikla i sivet og jeg, jeg, plaska etter henne med svømmeføtter og snorkel og for trang dykkerdrakt, det begynte å bli knapt med surstoff også, men jeg fulgte etter.

Faren til Gunnar ville ta bilde av oss, vi bretta opp kragene, sugde inn kinnene, senka øyelokkene og bøyde oss alvorlige over den splitter nye blitzen hans. Han sa vi måtte smile og ikke se så sinna ut. Han kjente oss nesten ikke igjen.

Det var sånn det skulle være.

Telefonen ringte. Muttern tok den. Hun kom lattermild tilbake. - Ringo Starr vil snakke med Paul McCartney, sa hun. Jeg blei litt flau og tusla ut til røret.

Eksamen gikk med et skrik. Ola hadde med seg skolens største matpakke, han hadde rissa inn formlene i geitosten.

"Bare vær lei deg, Aksel," sier hun mildt. "Sorgen tilhører livet. Jeg vet det er hardt. (...) Men i sorgen kan du finne klarhet. Det er jeg sikker på at du har gjort. Sorgen skaper askese og viljestyrke. Jeg vet du har arbeidet hardt med deg selv. Jeg kan se det på deg."

Lola la de kjøttfulle beina i gryten ett for ett. De falt til bunns og ble dekket av den mørke væsken. "Lammebeina er der ennå," sa hun, "de er bare dekket av sausen så vi ikke kan se dem lenger. Det er det samme med mennesker noen ganger. I årenes løp blir de dekket av sorg og sinne og så mye sårhet at man ikke kan se dem lenger, men de er der fortsatt."

Kjell Nilsen hadde igjen opplevd noe som måtte fortelles videre til flest mulig, og som det var mest naturlig at han fortalte, siden han var den eneste av de overlevende som behersket touch.