Ingen hylle
Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
For 70 000 år siden fantes det en art, bestående av spredte bestander på noen hundre individer, som stort sett levde fredelig i et hjørne av Afrika. I dag teller arten 9 milliarder, og er i ferd med å forandre planeten fundamentalt. Arten det er snakk om er oss.
Det vi gjør mot jorda registreres på en geologisk tidsskala, over hundretusenvis av år. Så omfattende er utslippene av klimagasser og reduksjonen av naturmangfoldet vi har stått for i løpet av et ørlite øyeblikk i klodens lange historie.
Dag O. Hessen tar derfor bladet fra munnen. Med utgangspunkt i forskning, ikke skremselspropaganda, viser han hvordan det står til med natur og klima - og hvor ille det kan gå. Det store risikomomentet er ulike tilbakekoblingsmekanismer som medfører at forandringene kan forsterkes.
Samtidig er også den menneskelige kulturen i konstant endring. Kanskje står vi også her foran et vippepunkt i dag? Vil vi klare å snu utviklingen tidsnok til å avverge de verste scenariene? Denne boka er en kraftfull appell om at vi må gjøre mer - og at vi må gjøre det raskere.
"Ryddig og kunnskapsrikt, engasjert og skremmende om vippepunkter i klima og artsmangfold. [...] Dag O. Hessen er en av våre dyktigste populærvitenskapelige forfattere og en engasjert .formidler. Han skriver godt og sympatisk om vanskelig forskning. [...] Hessen er en nøktern optimist og tror på menneskehetens overlevelse, men selv en nøktern og vitenskapelig beskrivelse av situasjonen kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en leser som virkelig tar fakta inn over seg." - Hilde Østby, Aftenposten
"Historien er fortalt i mange internasjonale utgivelser de siste årene. Dag O. Hessens fortjeneste er at han gir et bedre bilde av vekselvirkningen mellom klimaendringer og artsutryddelse, uten å ende i rein dystopi. [...] Til forskjell fra dem framstår Hessen besluttsom, fattet, i utholdende og vitensbasert motstand mot den fossilbaserte politikkens retning. Det er stadig kortere tid igjen." -
Forlag Res publica
Utgivelsesår 2020
Format Heftet
ISBN13 9788282262019
EAN 9788282262019
Språk Bokmål
Sider 272
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Brageprisen Sakprosa 2020
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Kommer verden til å dø ut? Kommer verden til å gå under? Hva er status nå, rent faglig og nøkternt vurdert, og hva slags retorikk bør brukes uten å frata unge håp og nattesøvn? (...)
Jeg mener oppriktig at situasjonen er nokså mørk, selv om det ikke er slik at verden vil "kollapse". Jeg tror samtidig at det ikke er noe galt i å bli litt skremt av det situasjonen vi står ovenfor. En viss angst kan motivere til handling. At vi får noen stikk av dårlig samvittighet og at vi dessuten erkjenner at vi har et personlig ansvar, er også av det gode. Slikt er riktignok personavhengig, men uten at vi involverer følelsene, vil lunkenhet og likegyldighet råde grunnen. Utviklingen - når det gjelder både klima og naturmangfold og samfunnets utilstrekkelige svar på disse utfordringene - gir grunn til bekymring, men ikke panikk, og definitivt ikke resignasjon. En erkjennelse av at det kan gå riktig ille, er snarere en forutsetning for den formen for handling vi nå trenger" Dag Olav Hessen.
Viktig, skremmende og engasjerende. Denne boka bør alle lese! Man trenger ikke å være professor for å lese denne boka. Den er lettlest og passer for alle.
Jeg har lest Hessen før og liker måten han skriver på; gode kildehenvisninger og et rikt omfang av dokumentasjon, nøkterne beskrivelser og balansert argumentasjon. Selv om innholdet på mange måter er god kjent gjennom andre forfattere og media, er det kanskje Hessens saklige og nøkterne stil som gjør at jeg fanges av denne boken.
Hessen får frem veldokumentere og vesentlige poeng om naturens egenverdi, verdien av naturmangfold og hvor viktig det er å bevare artsmangfold i et nåtidig og et geologisk perspektiv. Disse argumentene drukner for ofte i klimadebatten, men for oss mennesker og våre livsbetingelser er de like viktige. Naturen og artsmangfoldet har en egenverdi. Jeg synes boka er best når han skriver om dette og hvordan vår menneskelige påvirkning på planeten er blitt så omfattende at den kan gi navn til en geologisk epoke, antropocen.
Jeg setter stor pris på at det skrives denne type ambisiøse bøker, der kortsiktige hendelser (som korona) omtales sammen med den geologiske tidsskalaen der vår menneskelige aktivitet kun er et lite vindpust. Ved å gjøre dette får han frem hvor små endringer som skal til for å flytte vippepunkter for opprettholdelse av dagens natur og artsmangfold. Det er et budskap som bør nå et bredt publikum.
Jeg synes det blir litt mye og ustrukturert når han skriver om hva som kunne, burde og ikke er gjort for å bekjempe klimautfordringen til nå og hvordan han vurderer hva som kan være gode tiltak.
Etter å ha lest Frode Fanebust sin "Selvbedraget: Norge og klimakrisen" var en del av stoffet kjent. Men Hessen later til å ha solid (enda bedre) innsikt og kunnskap om temaet, boken god for den som vil lese seg opp på temaet.
Jeg syns han framstiller det hele nøkternt og balansert - og jeg støtter alle hans tanker fullt ut, inkl hans nær-resignasjon-betraktninger på slutten.
Dessverre, han skriver nok for døve ører - jeg har ingen tro på at politikerne kommer til å gjøre grep som monner i tide, og neppe de såkalte "folk flest" heller.
Trekker litt for tidvis noe "professorspråk", men det er vel jeg som ikke har tilstrekkelig akademisk bakgrunn.
Verden på vippepunktet. Dag O. Hessen.
Dette er jo sakprosa om miljø, og jeg synes det er bra at den selger så godt.
Jeg tilhører ikke klimaskeptikerne, de som vi for litt siden kalte klimafornekterne, så for meg var det mye kjent stoff og aksepterte meninger. Jeg er ikke så opptatt av detaljer og målbarhet, så den var ikke like god hele veien for meg. Men alikavel ei viktig og god bok å kunne ta frem i ny og ne.
Verden går ikke under, menneskeheten dør ikke ut, men vi går harde tider i møte. Det finnes ingen quick fixes, og vi kan ikke vokse oss ut av problemene.
Det vekst optimistiske argumentet om at vi får det stadig bedre er nok sant for store deler av verdens befolkning. Argumentet baserer seg imidlertid på noen problematiske forutsetninger, som at mennesket er alle tings mål og mening. Denne forutsetningen er verdt å utfordre... For de aller fleste andre livsformer på planeten har veksten - vår vekst - snarere gjort tilværelsen verre.
Ellers nyter Norge selvsagt godt av avtalens forutsetninger om at hver nasjon bare skal svare for sine innenlands kutt. Dermed kan Norge bidra til å fylle sitt mål ved å elektrifisere norsk sokkel, en elektrifisering som gjør at vi fortsatt kan produsere og eksportere olje som så må posteres andre lands klimabudsjett.
Først og fremst peker Norhaus på en riktig og viktig erkjennelse, som også i min argumentasjon er et hovedpoeng: Han bidro til etableringen av begrepet om en økologisk økonomi, og det er nettop noe slikt vi trenger nå. Her speilvendes det gamle premisset om å ta hensyn til økologi bare i den grad økonomien blir skadelidende. Istedenfor settes økologiske pronsipper og planetens helse først. Ansporet av konklusjonen i FNs "Global Sustainable Development Report" konkluderer også professor i økologisk økonomi, Ove Jakobsen, som følger:
Forskerne som står bak FN-dokumentet, stiller spørsmål om hvorfor politikere og økonomer forventer at markedet på en eller annen mirakuløs måte skal styre verden vekk fra en katastrofe, når det blir mer og mer tydelig at et vekstbasert konkurransemarked ikke er løsningen, det er problemet. Når løsninger på miljø- og samfunnsproblemer knyttes opp mot markedsøkonomiens verktøykasse, kan det være et skalkesjul for en grønn økonomi som fortsatt jager etter økt profitt og vekst i produksjon og forbruk
I 2006 ba daværende statsminister Gordon Brown den britiske økonomen Nicolas Stern sette opp et overslag over potensielle kostnader ved klimaendringer og naturødeleggelser. Det resulterte i den mye omtalte Sternrapporten, som konkluderte med at kostnaden for en fem graders middeltemperaturøkning fram til år 2100 ville bli på mellom 5 og 20 prosent av det globale brutto nasjonalprodukt, mens det bare ville koste én prosent av verdens samlede nasjonalprodukt fram til 2050 å bremse utslippene av drivhusgasser - gitt at man startet i tide. Både premisset om fem grader (som er urealistisk) og en del andre forutsetninger i rapporten medførte at Stern høstet kritikk, men erkjennelsen av at kostnadene ved ikke å foreta seg noe, sannsynligvis langt vil overstige kostnadene ved tiltak som faktisk virker, har langt på veg blitt akseptert i dag.
I 2012 ble det politiske Norge (med unntak av Frp) enige om at Norge skulle være karbonnøytralt i 2050. I 2020 skulle vi ha kuttet utslippene våre med 30 prosent (med 1990 som referansepunkt). [...] Norske utslipp har da også økt med 24 prosent siden 1990. I samme periode har Danmark redusert sine utslipp med 45 prosent, Sverige med 27 prosent, Tyskland med 31 prosent og England med hele 53 prosent. En del av forklaringen er at det er lettere å redusere utslipp fra en kullbasert energiforsyning enn en som er vannbasert, men likevel: Det er ikke sikkert vi har så mye å være stolt av på dette området når det kommer til stykket.
Den karrikerte Homo oeconomicus, levendegjort som den kyniske Gordon Gekko i filmen Wall Street, finnes nok kanskje fortsatt, men hans holdninger er i dag heldigvis på vikende front i forretningslivet.
Metan er sjeldnere i atmosfæren enn CO2. Mens det er 400 ppm CO2 der ute, er det altså bare 1,8 ppm CH4. Dette "bare" er likevel nok til at metan bidrar til omtrent en fjerdedel av dagens drivhusgasseffekt, mot 50% fra CO2. Det skyldes at oppvarmingseffekten av et metanmolekyl er hele 25 ganger større enn for et CO2 molekyl. Fordelen med metangass er at den har kort levetid i atmosfæren, bare 8-10 år, mens CO2 varer vesentlig lenger. En del vil taes opp i havet i løpet av noen titalls år, men en betydelig andel vil forbli i atmosfæren i lang tid. Det er derfor vanlig å sette 100 år som gjennomsnittlig oppholdstid for CO2 i atmosfæren.
Totalregnskapet for metan er omtrent slik: 270 millioner tonn (naturlige utslipp) pluss 330 millioner tonn (menneskeskapte utslipp) minus 580 millioner tonn (nedbryting i atmosfære og jord) er lik 20 millioner tonn årlig tilførsel. Selv om utslipp og opptak er usikre, sitter vi med fasiten på nettobalansen i form av de kontinuerlige målingene fra en lang rekke målestasjoner verden over. Dette er stort sett de samme målestasjonene som overvåker CO2, og bildet er altså det samme: For både CO2 og CH4 peker kurvene til værs.
Sakprosabøker som indikerer at det er all grunn til å være pessimistisk. Kall dem gjerne faktabaserte dystopier.