Selv om mamma etter skilsmissen hadde vært sammen med den samme mannen i flere år, holdt hun ikke lenge på noen etter at faren min tok livet av seg. Mennene hun gikk ut med da, var som sirkusene som dro gjennom byen vår. De flyttet inn raskt og pakket opp alt de eide, som om de var kommet for å bli. De ville friste oss med ting i sterke farger - blomster, ballonger, fjernstyrte racerbiler - gjøre tryllekunster med skjegget sitt og hendene, gi oss rare kjælenavn (...), og rope ut historien sin dag og natt. Så forsvant de, og det var ikke spor etter dem, de ble ikke nevnt engang, som om de bare var en drøm.

Minner er uendelig mye rikere enn opprinnelsen til dem, oppdaget jeg; å reise tilbake kan bare fjerne en fra minnet. Og fordi minnet ofte er alt livet eller jeget er bygget på, kan det å reise hjem fjerne nettopp det.

Opprinnelig var verden en stor eng, og jorda var flat. Og alle dyr streifet omkring på engen og var uten navn, og alle store ting åt mindre ting, og ingen hadde noen dårlig samvittighet for det. Så kom menneskene, og de krøp sammen på verdens kanter, hårete og dumme og svake, og de formerte seg og de ble så mange og forskrudde og blodtørstige av å vente at verdens kanter begynte å gi etter. Kantene bøyde og buet seg sakte nedover, menn og kvinner og barn kravlet over hverandre for ikke å falle av, og mens de kjempet seg fram klorte de pelsen av ryggen på hverandre til hele menneskeslekten var hårløs og naken og kald og morderisk og klynget seg til kanten av verden.

Faren tok en pause, og Roy sa: Og så da.

Etter en tid støtte kantene endelig sammen. De krummet seg nedover og møttes igjen og ble til jordkloden, og vekten av dette som skjedde fikk verden til å begynne å spinne og menneske og dyr sluttet å falle av. Da så mennesket på mennesket, og siden vi alle var så stygge uten pels og med babyer som så ut som potetbiller, spredte vi oss ut og vi slaktet dyr og kledde oss mer anstendig i dyrepels.

Ha, sa Roy. Men så da?

Etter det blir alt for komplisert til å fortelle om. En gang etter det kom skyldfølelsen og skilsmissen og penger og skattemyndighetene og alt gikk til helvete.

Neste dag kom sakte. En tynn, grå linje - eller kanskje en blå, ikke så mørk - og så konturene av toppene som syntes opplyst av seg selv, og deretter et raskere lyn over dem til ytterkantene sto i brann og det med ett var hvitt overalt og den oransje sola steg i tynne, segmenterte linjer mellom to topper og vokste seg tung og gul og gled inn i verden for varm til å se på.

Da pikkelsskivene hadde sunket lenger ned, vugget de som sovende fisk like over den rosa og blå grusen, og de ekte fiskene vugget stille ved siden av dem, som om de var omgitt av mykt gress og vannliljeblader som hadde sunket til bunns. Det var et vakkert syn, og i dette skjønnhetens øyeblikk strakte jeg meg fram. Jeg trykket hendene og ansiktet mot glasset og myste inn i det tause, svarte i midten av et av de sølvøynene. Det føltes som om jeg også fløt, vugget sakte, merkelig malplassert, og i et glimt merket jeg at jeg kjente vuggebevegelsen, og idet jeg fornemmet at jeg fornemmet, forsto jeg at jeg var meg. Dette distraherte meg; så glemte jeg hva som hadde distrahert meg, mistet interessen for fiskene og gled, etter å ha trasket over linoleumsgulvet på kjøkkenet, ut i det myke, mørke regnet igjen.

"Mannfolk," sa moren min, "er fulle av overraskelser. De er alltid en annen enn du trodde." Jeg begynte å se for meg at alle menn gikk rundt i kostymer, at alle sammen hadde en glidelås nede på ryggen et sted. Så gikk det opp for meg at jeg også ville bli mann en dag, og jeg lurte på dette med glidelåsen.

Opprinnelig var verden en stor eng, og jorda var flat. Og alle dyrene streifet omkring på engene og var uten navn, og alle store ting åt mindre ting, og ingen hadde noen dårlig samvittighet for det. Så kom menneskene, og de krøp sammen på verdens kanter, hårete og dumme og svake, og de formerte seg og de ble så mange og forskrudde og blodtørstige av å vente at verdens kanter begynte å gi etter. Kantene bøyde og buet seg sakte nedover, menn og kvinner og barn kravlet over hverandre for ikke å falle av, og mens de kjempet seg fram klorte de pelsen av ryggen på hverandre til hele menneskheten var hårløs og naken og kald og morderisk og klynget seg til kanten av verden.
Faren tok en pause, og Roy sa: Og så da.
Etter en tid støtte kantene endelig sammen. De krummet seg nedover og møttes igjen og ble til jordkloden, og vekten av dette som skjedde fikk verden til å begynne å spinne og menneskene og dyr sluttet å falle av. Da så mennesket på mennesket, og siden vi alle var så stygge uten pels og med babyer som så ut som potetbiller, spredte vi oss ut og vi slaktet dyr og kledde oss mer anstendig i dyrepels.
Ha, sa Roy. Men så da?
Etter det blir alt for komplisert til å fortelle om. En gang etter det kom skyldfølelsen og skilsmissen og penger og skattemyndighetene og alt gikk til helvete.
Mener du at alt gikk til helvete da du giftet deg med mamma?
Faren så på ham med et blikk som gjorde det klart at Roy hadde gått for langt. Nei, det gikk til helvete en god stund før det, tror jeg. Men det er vanskelig å si når.

Roy visste at denne skuffelsen av en eller annen grunn var verre for faren enn de andre skuffelsene hadde vært. Hvis Roy sa noe nå, tvilte han på at faren ville høre på han. Og han hadde forstått denne siden ved faren, at han ofte forsvant inn i sine egne tanker og ikke kunne nås, og at denne tiden han var alene og tenkte, ikke var bra for ham, at han alltid sank dypere når han var der inne.

Roy så på denne morske, ubarberte faren når han jobbet, det kalde regnet dryppet fra nesetuppen. Da virket han like solid som en steinfigur, og alle tankene hans like uforanderlige, og Roy kunne ikke få denne faren til å passe med den andre, han som gråt og var fortvilet og ikke hadde noe bestandig over seg. Selv om Roy hadde hukommelse, var det ikke desto mindre som om den faren han var sammen med der og da, var den eneste faren som kunne finnes, som om de begge til hver sin tid kunne viske ut den andre fullstendig.