2010
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Romanen følger hovedpersonen fra hans første sjokkartede møte med døden på barndommens idylliske strender, gjennom familiens prøvelser, hans egen oppvekst og livet fram til alderdommen. Han sliter med å akseptere sitt eget forfall. Han er far til to sønner som ikke liker han og en datter som forguder ham. Med tre ødelagte ekteskap bak seg er han blitt en mann han ikke vil være.
Omtale fra forlaget
Romanen følger hovedpersonen fra hans første sjokkartede møte med døden på barndommens idylliske strender, gjennom familiens prøvelser, hans egen oppvekst og livet fram til alderdommen. Han sliter med å akseptere sitt eget forfall. Han er far til to sønner som ikke liker han og en datter som forguder ham. Med tre ødelagte ekteskap bak seg er han blitt en mann han ikke vil være.
Forlag Jonathan Cape
Utgivelsesår 2006
Format Innbundet
ISBN13 9780224078696
EAN 9780224078696
Omtalt sted USA
Språk Engelsk
Sider 182
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Kort roman, 155 sider, men ord skal veies, ikke telles, og denne veier en del. Ikke noe hokus pokus her, bare rett og slett en god roman om døden, og dermed også om livet. Min første bok av denne forfatteren, ser med spenning fram mot den neste.
«I intervjuet med Roth kom høydepunktet da vi snakket om romanen Everyman. En roman om døden. Hovedpersonens forfall og sykdomshistorie. Etter sigende påbegynt etter at han deltok i begravelsen til forfattervenn og nobelprisvinner Saul Bellow.
Det er et tegn på min relative frimodighet at jeg dristet meg frempå med en personlig betraktning når vi snakket om denne boken. Jeg sier til Roth at selv om man er et ungt menneske, blir man ved å lese denne boken tvunget til å tenke på sin egen død. Men jeg er på utrygg grunn og går opp i toneleie på slutten av setningen, slik at det på engelsk kan høres ut som om jeg spør ham om det forholder seg slik. You do? spør Roth, som dermed signaliserer at han går ut fra at det var min personlige mening. Ja, om det var! Intervjuet sammenfalt med sesongtopp i min sykdomsfrykt. Ja, sier jeg og forklarer at jeg ble tvunget til å se de første sykdomstegnene som begynnelsen på slutten. Ja, i hvert fall de alvorlige, sier han, og så er vi gang.»
Sitatet over er fra boken jeg har lest og skrev om i innlegget:
Hans Olav Brenner: Kunsten å snakke sammen og nødvendigheten av å holde kjeft
Før Brenner er komme dit, kan vi lese om at han forberedte seg på det verste da han skulle intervjue, Amerikas antatt største nålevende forfatter Philip Roth, også kjent som et vanskelig intervjuobjekt.
Jeg kan ikke huske å ha lest om bøkene til Philip Roth før jeg leste boken til Brenner. Nå har jeg lest en, romanen Hvermann utgitt i 2006 som er på 156 sider. Det blir neppe den siste, for Hvermann var en god roman.
Slik var det ikke de første sidene: Himmel og hav tenkte jeg, hvor mye sykdom skal jeg lese om, er det kun dette tema romanen handler om. Men sakte men sikkert ble jeg grepet av historien og hvor elegant historien fortelles. Det er noe med innholdet i denne boken som fikk meg, igjen, til å tenke på Lars Lillo Stenbergs Fullstendig oppslukt av frykt, og særlig der han synger:
«Da er livet til stede
Og det stirrer på deg»
For livet stirret virkelig på hovedpersonen. Etterhvert stirrer livet på meg. Romanen starter slik:
«Rundt graven i den forfalne gravlunden sto noen av de gamle kollegene hans fra New Yorks reklameverden. De mintes ham som energisk og nyskapende og sa til hans datter Nancy at han hadde vært en glede samarbeide med. Der sto også noen som hadde tatt veien opp fra Starfish Beach, seniorlandsbyen ved New Jersey-kysten der han hadde bodd siden senhøsten 2001 - pensjonister som han inn til nylig hadde holdt malerkurs for. Og der sto de to sønnene, Randy og Lonny, middelaldrende menn fra hans stormfulle første ekteskap, som var sin mors barn fremfor noe og følgelig visste lite om ham som var rosverdig og mye som ikke var det, og som var der av plikt og ingen ting annet. Hans eldre bror Howie var der med sin kone, ankommet med fly fra California kvelden i forveien, foruten en av de tre ekskonene, den midterste, Nancys mor Phoebe, en høy og meget tynn, hvithåret kvinne hvis høyre arm hang slapt ned langs siden. Da Nancy spurte moren om hun hadde lyst til å si noe, ristet hun først brydd på hodet, men så tok hun ordet likevel og sa lavt og litt utydelig: «Jeg kan bare ikke fatte det. Jeg ser hele tiden for meg at han svømmer ute i vika - ikke noe annet. Jeg ser bare for meg at han svømmer ute i vika.» Og så var det Nancy, som hadde stått for alle forberedelsene til farens begravelse, og var den som hadde ringt rundt til de fremmøtte for at ikke likfølget bare skulle bestå av moren og henne og broren hans og svigerinnen. Det var bare en person til stede som ikke var invitert, og det var en ferm kvinne med trivelig, rundt ansikt og farget, rødt har, som simpelthen dukket opp på gravlunden og presenterte seg som Maureen, den private sykepleiersken som hadde pleiet ham etter en hjerteoperasjon for mange år siden. Howie kjente henne igjen og gikk bort og kysset henne på kinnet.»
Det er hovedpersonen som begraves. Allerede i innledningen får vi vite mye om denne personen. Menneskene som han har hatt rundt seg i livet og ikke alltid har behandlet like fint. Romanen beveger seg tilbake i tid til hovedpersonens barndom, ungdom, ekteskap, skilsmisse, nye ekteskap, utroskap, alderdom, sykdom; ja selve livet.
En seksvens berørte meg ekstra; der han forsøker å lyve for Phoebe at han ikke har et forhold til en ung kvinne, en av mange han bedrar henne med, og der Phoebe sier til han:
«Man kan tåle mye,» sa Phoebe, «selv om tilliten blir brutt, hvis man bare kan snakke åpent om det. Da blir man livspartnere på en annen måte, men det er fortsatt mulig å ha et samliv. Men å lyve - å lyve er å skaffe seg ussel, tarvelig kontroll over et annet menneske. Det er som å se den andre handle ut fra ufullstendige opplysninger — med andre ord å ydmyke seg. Løgn er så alminnelig, likevel er det et sjokk når man rammes av det. De menneskene som dere løgnere bedrar, blir utsatt for den ene krenkelsen etter den andre, og til slutt kan dere ikke la være å forakte dem. Stemmer ikke det? Jeg er sikker på at løgnere som er like dyktige og iherdige og falske som deg, kommer til et punkt der det er den du lyver for, og ikke du selv, som fremstår som den det er noe alvorlig feil ved. Du tror sikkert ikke at du lyver engang — du ser på det som en vennlighet for å skåne følelsene til din stakkars kjønnsløse ektefelle. Du tror sikkert at løgnen er nærmest en dyd, en slags sjenerøsitet overfor det fehuet som elsker deg. Eller kanskje er det ingen ting annet enn løgn - en forbannet løgn, den ene forbannede løgnen etter den andre. Nei, hvorfor skal jeg fortsette - det er så banalt, vi kan det utenat,» sa hun. «Ektemannen mister lidenskapen for ekteskapet, og han kan ikke leve uten den. Hans kone er pragmatisk. Hans kone er realistisk. Jo, lidenskapen er borte, hun er eldre og ikke den samme som hun en gang var, men for henne er det nok med den fysiske hengivenheten, bare å ligge ved siden av ham i sengen med armene rundt ham, med hans armer om seg. Den fysiske hengivenheten, ømheten, kameratskapet, nærheten ... Men han kan ikke akseptere det. For han er en mann som ikke kan leve uten. Men du skal få leve uten nå, det sier jeg deg. Du skal få leve uten mye. Du skal få oppdage hva det betyr å leve uten! Å, gå din vei! Jeg holder ikke ut den rollen du har redusert meg til. Den stakkars middelaldrende kona, bitter og bedratt, fortært av sjalusi! Vanvittig! Frastøtende! Å, jeg hater deg for det mer enn alt annet. Gå, forsvinn fra dette hus. Jeg tåler ikke synet av deg med det uttrykket i ansiktet, den angrende horebukken! Du får ingen syndsforlatelse av meg — aldri! Jeg finner meg ikke i å bli holdt for narr lenger! Vær snill og gå! La meg være i fred!»
Hvermann av Philip Roth er ikke en trist roman, men en roman jeg som leser tvinges til å tenke gjennom mangt og mye imens jeg leser. Det er en roman som omtales å ha elementer som alderdom, sykdom, begjær og død som tema. En av setningene i romanen som kan oppsummere mye er:
«Alderdommen er ikke en kamp; alderdommen er en massakre.»
Jeg har sett meg ut en annen roman av Philip Roth som er omtalt i boken til Brenner og som jeg tenker å lese: Portnoy's Complaint (1969) på norsk Portnoys besværlige liv.
Omtalen er kopi av et innlegg jeg skrev på bokbloggen min her
Vi følger hovedpersonen i boka fra hans oppvekst og frem til hans alderdom. Underveis i livet utsettes han for mange prøvelser - de fleste langt på vei selvforskyldte.
Døden er svært nærværende i hovedpersonens liv. Så mange mennesker som står ham nær dør at man faktisk kan si at dette - døden, forfallet og tapet - utgjør hovedtemaet i boka.
Det ene ekteskapet etter det andre ryker fordi hovedpersonen er notorisk utro. Og de nye kvinnene i hans liv er ikke nødvendigvis bedre enn de foregående - heller tvert i mot. Han erfarer at det er vanskelig å bygge et samliv utelukkende basert på erotisk tiltrekning, særlig når det er lite annet som binder ham og den utvalgte kvinnen sammen. Samtidig sliter han med den ene sykdommen etter den andre, og hans fysiske forfall finner han vanskelig å akseptere.
På grunn av hans valg gjennom livet, forakter sønnene hans ham. Til slutt aner vi at han også forakter seg selv.
Humoren som gjennomsyret den fantastiske romanen hans "Portnys besværlige liv", er helt fraværende i denne boka. Like fullt er dette en nydelig og vakkert skrevet bok, som får en til å tenke på hva som virkelig er viktig når man på et eller annet tidspunkt skal se tilbake på sitt eget levde liv. Ola Furuseths oppleserstemme passet perfekt til boka!
It's best to give while your hand is still warm.
"For min del så greide jeg ikke å skrive. Da jeg ble pensjonist, fikk jeg skrivesperre med én gang. Men så snart jeg fikk kreft, forsvant de fleste blokkeringene. Nå kan jeg gjøre alt jeg vil."
"Det høres ut som en tøff kur mot skrivesperre."
Alderdommen er ikke en kamp; alderdommen er en massakre.
Kjekk kar. Alltid like hyggelig. En sånn som ville taue deg hvis du fikk motorstopp.
He was one of the millions of American men who were party to a divorce that broke up a family. But did he beat their mother? Did he beat them? Did he fail to support their mother or fail to support them? Did any one of them ever have to beg money from him? Was he ever once severe? Had he not made every overture toward them that he could? What could have been avoided? What could he have done differently that would have made him more acceptable to them other than what he could not do, which was to remain married and live with their mother? Either they understood that or they didn't — and sadly for him (and for them), they didn't. Nor could they ever understand that he had lost the same family they did. And no doubt there were things he still failed to understand. If so, that was no less sad. No one could say there wasn't enough sadness to go around or enough remorse to prompt the fugue of questions with which he attempted to defend the story of his life.
Yann Martel, forfatteren av Life of Pi, fant ut at den kanadiske statsministeren trengte kulturelt påfyll. Han har sendt ham én bok hver 14. dag i snart 4 år, med følgebrev.
What is Stephen Harper reading?
Følgebrevene er på ca 2 sider tekst, og har bakgrunnen for hvorfor de er med i lista. Jeg har følgelig ikke brukt mye tid på å skrive omtale her, men henviser til Martels omtale istedenfor.
Prosjektet er nå avsluttet, etter 100 bøker. De utgavene som Harper fikk tilsendt kan du finne på linken over. I denne listen har jeg brukt norske oversettelser så langt som jeg klarte. Der jeg ikke fant norske utgaver har jeg brukt engelske.
Lister her på bokelskere kan inneholde 100 bøker, som i utgangspunktet skulle være tilstrekkelig. Imidlertid består noen av bøkene på Martels liste av mer enn en bok, og iblant har jeg tatt med både norske og engelske utgaver. Jeg har derfor bare fått med tom. nr 93 på Martels liste. De resterende er:
Book Number 94: The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian, by Sherman Alexie
Book Number 95: Cakes and Ale, by W. Somerset Maugham
Book Number 96: Six Characters in Search of an Author, by Luigi Pirandello
Books Number 97: Paul à Québec, by Michel Rabagliati, Le géant de la gaffe, by André Franquin, and Le lotus bleu, by Hergé
Book Number 98: Sir Gawain and the Green Knight
Book Number 99: A History of Reading, by Alberto Manguel
Book Number 100: Scorched, by Wajdi Mouawad, translated from the French by Linda Gaboriau
Kanskje jeg skal bruke lista som leseliste for meg selv også?