2012
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Når Mahmud Abd al-Zahir blir sendt fra Kairo til den isolerte og fjerntliggende oasen Siwa som skatteoppkrever, vet han at det betyr fare - livsfare. Begge forgjengere hans ble myrdet. Men Mahmud har ikke noe valg. Han er anklaget for å være illojal mot de egyptiske myndighetene så vel som de britiske kolonimyndighetene. For å beskytte sin irske kone, Catherine, vil han ikke ha henne med ut i ørkenen. Hun derimot insisterer på å reise, i håp om at ekteskapet kan få nytt liv. I Siwa finner Mahmud seg fanget mellom to krigerske parter, og han har høyst mangelfulle midler til å få kontroll over situasjonen. Catherines vestlige blikk på det strengt tradisjonelle samfunnet og hennes utilslørte interesse for det arkeologiske utgravningsområdet i oasen skaper dype konflikter og vekker et slumrende hat. Under den brennende solen er det mange øyne i skyggene, og fluktveier finnes ikke. Baha Tahir tegner et overbevisende bilde av et samfunn som er i krig med seg selv, og et ekteskap som er i oppløsning. Der solen går ned er en roman om et komplekst og vanskelig kjærlighetsforhold og en studie i makt, okkupasjon og opprør. Romanen forteller om et folk som kjemper for å bli fritt og komme seg løs fra fortidens grep. Der solen går ned er en kraftfull og sterk roman av en av den arabiske verdens ledende forfattere. Baha Tahir mottok den arabiske Booker-prisen for Der solen går ned. Oversatt fra arabisk av Unn Gyda Næss Baha Tahir (f. 1935 i Kairo) levde i eksil i nærmere 20 år fordi han fikk forbud mot å skrive og publisere på grunn av sin radikale og opposisjonelle virksomhet. Han reiste i Asia og Afrika før han slo seg ned i Sveits. Her arbeidet han som oversetter for FN inntil han returnerte til Egypt i 1995. Der solen går ned er hans sjette roman. Han har også skrevet flere novellesamlinger, skuespill og andre tekster. Kjærlighet i eksil kom på norsk i 2008.
Forlag Vigmostad & Bjørke
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788241906244
EAN 9788241906244
Serie VB pocket
Språk Bokmål
Sider 312
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til Egypt i 1995.
Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.
Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.
Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.
Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.
"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.
"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"
Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert. (side 74)
Baha Tahir har i romanen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg.
Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt historien, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.
Ambisiøs og tungtveiende litteratur av Baha Tahir. Romanen utspiller seg i en rekke første-person fragmenter, de fleste fortalt av Catherine eller Mahmoud under kolonitiden i Egypt. Et nokså overaskende kapittel - med Alexander den store som forteller - endret min forståelse av flere ting. Til tross for fragmentering, har boken en overordnet fortellerlinje.
Spennende temaer som orientalisme, muligheten eller umuligheten av heltemot, revisjon og sosial kontroll utforskes.
Overbevisende - Absolutt verdt å lese!
Fascinerende i begynnelsen. Men jeg fallt av. Det ble et kulturkræsj for meg, hang ikke med i situasjonene og beskrivelsene. Det var ikke INTERESSANT nok for meg, og den angikk meg overhodet ikke. Burde jeg bare avbrutt lesingen? Nei, ikke når jeg var kommet så langt.
Tro meg når jeg sier at jeg på en måte misunner deg for at du reiser til ørkenen, profetenes og dikternes paradis. Dit flykter enhver som legger verden bak seg for å finne seg selv, visne sjeler spirer der, og ånden blomstrer.
Dagens lærdom kjenner jeg, og gårsdagens med, men for morgendagens lærdom er jeg blind.
"Det er få som blir født med gudgitt toleranse og renhet i sjelen, og det er en gave fra Giveren, ikke deres egen fortjeneste. De er få fordi Han ikke vil at vi skal være engler. Han vet at vi er opprørske og syndefulle, og at vi må gjøre bot og anstrenge oss hver eneste dag for å oppnå renhet i sjelen gjennom gjerninger og strev."
Dette er en liste over skjønnlitteratur og dokumentarromaner (ikke faglitteratur denne gangen)med handling lagt til Midt-Østen. Har lyst til å få større innblikk i dette områdets kultur og litteratur også, og ikke bare høre om konfliktene der på nyhetene. Nå tar jo mye litteratur også for seg konfliktene, men syns det kan være interessant å se disse i litteraturens lys.
Vet dere om flere gode bøker, mottas tips med takk! :-)
Jeg utvider Midt-Østen-begrepet til også å gjelde noen av landene i det som på engelsk kalles The Greater Middle East, og tenker på følgende land:
Egyptiske forfattere har vært ledende i utviklingen av moderne arabisk litteratur, og i 1988 ble forfatteren Naguib Mahfouz (1911-2006) - som den første arabiskspråklige - tildelt Nobelprisen i litteratur.
"The Arab world also won the Nobel with me. I believe that international doors have opened, and that from now on, literate people will consider Arab literature also. We deserve that recognition."
-Naguib Mahfouz