2015
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
We are beautiful, privileged and live a life of carefree luxury. We are cracked and broken. A story of love and romance. A tale of tragedy. Which are lies? Which is truth?
Forlag Hot Key Books
Utgivelsesår 2016
Format Heftet
ISBN13 9781471403989
EAN 9781471403989
Genre Spenning
Språk Engelsk
Sider 227
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette var ein spesiell spenningsroman. Forteljaren er unge vakre Cadence Sinclair som ferierer med heile familien på farfarens private øy. Ungdommane har eit nært vennskap somrane dei tilbringer saman på øya. Men foreldra er litt anspente saman på grunn av ønsket om å arve formuen.
Cadence mister hukommelsen etter ei ulykke den femtande sommaren, og ho får ikkje feriera på øya den sekstande sommaren. Men den syttande sommaren kjem ho tilbake til øya og er fast bestemt på å finna ut kva som skjedde.
Boka held på spenninga til siste slutt, og handlinga er fascinerande. Det som trekker ned for min del er ei litt dårleg omsetjing frå engelsk med eindel små skrivefeil. Boka er truleg betre på originalspråket.
Eg følte heller ikkje at eg blei veldig godt kjent med personane i boka. Det er handlinga som er i fokus. Til ein viss grad måler forfattaren fram sommaridyllen, og luksusen til familien Sinclair, men boka hadde blitt meir gripande dersom personane stod tydelegare fram. Kanskje er det fordi me får historia fortald frå synsvinkelen til Cadence som har hukommelsestap og voldsame migreneanfall. innimellom kjem det små eventyr som Cadence skriv der ho metaforsk prøver å nøsta opp konfliktane i familien. Det vart litt kunstig. Men boka er verdt å lesa likevel!
En bok der en stor hemmelighet er bokas store mysterium. Leseren får ikke vite hva den er, før mot avslutningen av boka. En rik, pen familie i et ferieparadis enhver kan misunne, avsløres her som griske og eiesyke. De unge vi møter i boka, under betegnelsen løgnerne, utfordrer og ser mer og mer av livsløgnene de lever i. Det er denne innsikten som fører til den katastrofale hendelsen som boka er skrevet rundt.
Boka er genialt komponert ved at leseren helt til det siste er uvitende om den egentlige foranledningen for bokas store hemmelighet. Her skildres ungdomsforelskelse, dramatikk og familiedrama i en god sammenblanding.
Jeg klarte ikke å legge boka fra meg før den var ferdig lest. Det er en ungdomsbok, men jeg syns denne boka er for god til at ungdommene skal ha den for seg selv.
«Velkommen til Sinclair-familien. Vi tror på utendørs trening. Vi tror at tiden leger alle sår. Vi tro- selv om vi ikke ville sagt det rett ut- på reseptbelagte piller og cocktail før middag. Vi diskuterer ikke problemer på restaurant. Vi trår ikke på å vise vår fortvilelse. Vi biter tennene sammen, og det er mulig folk er nysgjerrige på oss fordi vi ikke viser følelser. Det er mulig vi nyter at folk er nysgjerrige på oss.» Vi var løgnere
Selv om jeg er en av de som ennå ikke har lest én eneste av John Greens bøker, hadde jeg såpass respekt for det han har oppnådd med bøkene sine at jeg ikke kunne la være å plukke opp Emily Lockharts «Vi var løgnere», basert på blurpen hans på omslaget til boka. Her er hva Green skriver om romanen: « Spennende, vakker og gnistrende. Vi var løgnere er en bok du vil huske.»
Jeg er ikke en utgitt og populær forfatter. Jeg er heller ikke en som leser mange ungdomsbøker, og kan dermed heller ikke at jeg sitter med en bred oversikt over sjangeren. Og jeg er ikke litteraturviter, en som kan tegne de store linjene, plassere en forfatter og hans eller hennes forfatterskap i en litterær kontekst.
Men jeg leser bøker. Mange bøker. Og jeg kan med hånden på hjertet ikke nevne ett eneste øyeblikk hvor jeg opplevde boka som «vakker og gnistrende», for ikke å snakke om «spennende». Det eneste som virret i huet mitt mens jeg leste var dette; hva f*** er det Green snakker om?
Så leste jeg menneskene forfatteren takker, og da skjønte jeg det.
Nå skal det sies at Green, som står Lockhart nær nok til å ha vært involvert i dens tilblivelse (som venn og kritiker, antakelig), ikke er den eneste som har rost boka. Det er det en god del andre som har. Inkludert Guardian. Men her mitt ikke-profesjonelle syn på spenning; det bør skje noe i boka eller filmen som driver handlingen fremover. Det eneste som kvalifiserer til dette i «Vi var løgnere» kommer når det er mindre enn femti sider av den to hundre og førtiåtte sider lange boka.
Hvis jeg måtte velge et ord som dekker boka, måtte det være dette: monoton.
Historien er noe av det tynneste jeg har kommet over i det siste: En rik Massachusettsfamilie, bestående av patriarken, matriarken, de tre voksne døtrene som fortsatt er avhengige av pappas penger og disses barn, Johnny, Mirren og Cadence, pluss nevøen til kjæresten til en av mødrene, indiske Gat, samles hvert år på familiens hytter og landsted like ved Martha’s Vineyard og gjør det man vanligvis gjør på ferier.
Det eneste «spennende» som bryter inn i rekken av feriene, bortsett fra tragedien på slutten, er Cadences forelskelse i Gat, hennes rundreise til Europa, og det som tilsynelatende er en drukningsulykke som finner sted den femtende sommeren.
Om historien er tynn, er motivet som setter i gang enda verre. Jeg kan ærlig talt ikke huske å ha lest noe liknende på lang tid.
SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER.
Lei av mødrenes press til å leke snille perfekte barn, går Cadence, Johnny, Mirren og Gat sammen om å gi patriarkatet et nådestøt ved å brenne ned bestefarens hus. Uheldigvis går alt galt, og Johnny, Mirren og Gat, i tillegg til et par hunder omkommer i brannen. Det er mer selvsagt. Inkludert hukommelsestap som bare blir en større og større vits jo nærmere slutten man kommer.
En av de verste bøkene jeg har latt meg selv bli utsatt for på lang, lang tid.
Et absolutt bunnmål.
Ikke overraskende kommer jeg til å styre unna alt som har med John Green å gjøre i fremtiden.
Tittel: Vi var løgnere
Utgitt: 2015
Forlag: Fontini forlag
Sider: 248
Terningkast: 0
Vi var løgnere
"Vi var løgnere" er en spennende og vakker bok, skrevet av den engelske forfatteren Emily Lochshart. Emily Lochshart skriver bøker for voksne, ungdom og barn og har en doktorgrad i Engelsk litteratur fra Columbia university.
Boken handler om hovedpersonen Cadence og de tre vennene hennes, som kaller seg for "de fire løgnerene". De fire løgnerne møtes hver sommer på familiens ferietur, men en sommer skjer det noe forferdelig. Cadence får en kraftig hjerneskade og sliter med hukommelsen. Hun er i dårlig form og må være for seg selv. Hvordan gikk det med de andre? Ble de også skadet? Og vil hun noen gang få møte vennene sine igjen?
Jeg synes det var en spennende og brutal, men vakker historie. Jeg likte at de fire løgnerne står sammen i både tykt og tynt, samme hva som hender. Jeg vil anbefale boken for alle som liker moderne spenningsromaner i 10års alderen og oppover.
Skrevet av Oscar Aga.
Hadde ikke fått med meg at dette var en YA-bok, ellers ville jeg nok ikke plukket den opp. Irriterende skrivestil, flate karakterer, syltynt plot, og en alt annet enn overraskende vri mot slutten. Men jeg er altså ikke i målgruppa, og hadde sikkert likt den om jeg var 10-12 år gammel, så sånn sett funker den vel til sitt formål.
Vet ikke om jeg syntes den var forferdelig, eller om jeg elsket den. Interessant og fint skrevet, men dyster og tung.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSkap ikke bekymringer, sa hun. Ikke minn folk om sorgen. "Forstår du, Cady? Taushet legger seg som et beskyttende lag over smerten."
Basert på nokre bøker lese førre år. Barnebøker, ungdomsbøker og bøker for vaksne - godt blanda, slik det brukar å vera i mi bokhylle.
Bøker som kan passe å snakke om når jeg har klassebesøk for 8.klasse. Men jeg ser at disse bøkene kanskje appellerer mest til jenter. Jeg må lese meg opp på bøker som passer både for gutter og jenter.
Listen ble laget Av Julia Seales via bustle
Da jeg ikke har lest noen av disse bøkene, kan jeg ikke kommentere om jeg er enig eller uenig med Seales.