Dyrene drepte hverandre eller overga seg, fant en fredelig plass for å dø når tiden var inne. Menneskets lodd var å erfare at tiden aldri var inne, men at alt man hadde oppnådd tilslutt skulle tas fra en, at man skulle ribbes som en fugl og sitte naken tilbake på et eller annet sykehjem og holde livet sitt som en luftboble i hånden.

Det paradoksale i foreldrerollen var jo at man med all mulig omsorg ønsket å få barna til ikke å ha bruk for dem mer. Den største befrielsen, selve målsetningen, var altså å ikke være til nytte lenger. Etter årelangt strev, hvor man mer enn noe ønsket å være altoverskyggende synlig, ønsket man, på et visst tidspunkt, å bli nærmest tilintetgjort. Ingenting av det som hadde vært viktig å få sagt, skulle lenger ha noen betydning. Man ønsket å være glemt.

Hele Holmenkollåsen var invadert av damer som en gang hadde gått med Davy Crockett-pelsluer, men som nå føk omkring med flagrende, pornobleket hår mellom terapi-instituttene, spa avdelingene, barnehagene, skolene, skiløypene og matvarebutikkene. Holmenkollåsen var ikke bygget for det.

Folk følte seg vel sammen med henne. Hun hørte alltid på andres historier, men uansett hva hun fortalte, klarte hun alltid å toppe dem med beretninger fra sitt eget liv.

Da arbeidsdagen var over en drøy time senere, ringte han til Elisabeth. Bare det å høre stemmen hennes var en lettelse. Hjertet hans slo over til sinus-rytme allerede etter den første setningen.

Thomas Brenner tenkte på de geniale linjene til John Donne: Å ta et flatt kart og se på det, se at øst og vest er to ytterpunkter, på hver sin side av kartet. Men så: Begynn å krumme kartet, slik at det ligner jordens sanne form. Da vil øst og vest plutselig møte hverandre. De to ytterpunktene vil bli ett ! Og slik er det jo i livet også. Den nyfødte og den døende møtes i samme form, på samme sted, og oppfører seg likt. Hjelpeløsheten er den samme. Kravet til omsorg er like stort.

Han slo opp i dataarkivet for å sjekke hvilken type p- piller hun brukte. Mens han gjorde det, tenkte han at det var greit å småprate litt om barnet.
" Så den nydelige, lille tulla di fikk en roligere natt ?"
"Det var som å begynne på et nytt liv", sa kvinnen takknemlig.
"Og nå er det bestemor som passer på henne?", prøvde han seg.
"Nei hun ligger alene hjemme og sover igjen. Et nytt liv som sagt. Før kunne jeg jo aldri gå fra henne på den måten".
Thomas Brenner merket hvordan ansiktshuden ble stiv. Den hårfine overgangen fra smil til grimase. "Sover ?", gjentok han. "Alene hjemme?"
Det virket ikke som hun hørte klang- forandringen i stemmen hans. Det var noe i blikket hennes som fikk ham til å tenke at hun kanskje også var klar til å gå på shopping.

Ja, huttetu, tenkte Thomas, og så at Elisabeth igjen hadde tatt på seg de altfor tunge øredobbene hun hadde kjøpt av datteren sist hun hadde utstilling, og som hadde skapt muskelsmerter i de nesten muskelløse ørene hennes. Selv hadde Thomas følt at han hadde måttet ta på seg slips ved forskjellige anledninger, for å kunne gå med den nesten bisarre, penisformede slipsnålen som fikk ham til å se ut som han var en av de nye, frilynte biskopene, eller ridder av en spesielt hemmelig eller pervers losje.

Dere har allerede kommet i den alderen jeg gruet meg til fra jeg var liten. Herregud mamma, du fyller 60! Du begynner å få grått hår. Åh, du må love meg å farge det! Jeg hater kvinner som viser frem det grå håret sitt!

Fra nå av må jeg oppføre meg som president Barack Obama. Han virket jo fullstendig desorientert da de fortalte ham at han skulle få Nobels Fredspris.
Fordi han ennå ikke hadde gjort noe for menneskeheten!
Men du har gjort noe, pappa!
Hva da?
Skrevet ut Viagra til gamle gråhårete herrer!