Lahlum klarte det igjen! Koste meg med K2 og Patricia på deres vei mot løsningen på det gamle (og de nye drapene) mysteriet. Liker veldig godt sakte krim og noen ikke så grufulle små drap. God "gammeldags" krim i Agatha Christies ånd.

Dette var da riktig artig. Etterforskere, forbrytere og ofre fanget på ei øy i stormen, er et skikkelig Agatha Christie-grep. Og jeg synes det fungerer godt. Personene er jo selvfølgelig helt uten troverdighet og dialogene enda mindre. Men det nå en gang Lahlum. Det funker. Særlig når Nils Nordberg leser.

Helt grei krim fra Lahlum. Jeg liker skrivestilen og "jeg"-formen. Men er helt ærlig veldig lei krim, derfor ble den litt midt på treet for meg. Fikk litt assossiasjoner til Mord på Orientekspressen, men det fungerer. God og litt overraskende slutt.

OK JEG LIKER veldig godt kjønnsvinkelen på boken og den er spennende nok, men språket er litt for omstendelig for meg- Men som sagt Weren er god og intrikat!!

Kolbjørn "K2" Kristiansen og Patricia Louise I. E. Borchmann nr 7

Handlingen i boka foregår i et miljø som vi normalt forbinder med stor idyll, nemlig på en liten øy ute i den sørlandske skjærgården. Her er det ikke bare idyll, men også nostalgi fra en tid da folk ikke reiste til syden, men tilbrakte ferien på et hotell i hjemlandet der romantikken (ifølge TV-filmer) ofte blomstret i bakgrunnen. Men siden dette er en krimbok, så er det først og fremst vrangsiden av miljøet vi får oppleve her, stormfulle dager og netter, isolasjon, frykt, blod pluss at annet som hører krimsjangeren til.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Som i de andre bøkene til forfatteren er også her Kolbjørn Kristiansen, kalt K2, og kjæresten og hjelperen hans, den rullestolavhengige Patricia, hovedpersoner. Denne gangen har K2 fått en invitasjon fra fetteren sin, hotelldirektør Joar Kristiansen. Ti år tidligere skjedde det et oppskakende drap på det samme hotellet. Et spedbarn, Egil 5 måneder, ble funnet slått i hjel i vuggen sin. Omstendighetene rundt var også noe opprivende. Barnets mor hadde rett for nesen på sin mann funnet seg en ny mann, og ektemannen som ble forbannet, dro sin vei i samme stund. Mens moren var ute på amorøse eventyr, skulle de to tvillingdøtrene hennes passe på lillebroren. Først den ene som het Agnethe, og deretter den andre ved navn Margrethe. Da den sistnevnte søsteren kom inn på rommet og fikk se det ihjelslåtte barnet i vuggen, satte hun i et hyl som sent skulle kunne glemmes.
Historien forteller videre at samme kveld ble Agnethe sist sett løpende over klippene. Den alminnelige meningen var at hun hadde stupt ned i havet og blitt borte. Etter dette hadde også moren tatt sitt eget liv. Den gjenlevende tvillingsøsteren, Margrethe, hadde under hotelloppholdet denne sommeren fått seg en kjæreste, Ole Andreas Thorleifsen, som hun nå er gift med. Det fortelles om de to søstrene at de som eneggede var prikk like av utseende, men derimot diamentralt forskjellige av sinn. Margrethe var den søte og snille, mens Agnethe var heller støtt sint og sur.
Nå ti år etter dette dramaet har alle de impliserte fått et anonymt brev der de oppfordres til å samles på hotellet for å få ny informasjon som kanskje kan oppklare det gamle mysteriet. Hit kommer de Margrethe med ektemannen Ole Andreas og bankdirektør Richard Løvheim. Den sistnevnte er faren som den skjebnesvangre dagen forlot familien for godt. Dessuten kommer den lokale lensmannen Markussen som den gang ikke klarte å oppklare saken. Nå har han altså fått assistanse av K2 og Patricia (som alltid later til å kunne oppklare sine mysterier). På hotellet er i tillegg til hotelldirektøren og de to samme ansatte fra den gangen, ekteparet Oline Olsen og Halvard Rotnes. En person savner mann, nemlig Jon Marcello Paulsen. Han var morens nye kavaler. Denne mannen hadde et dårlig rykte og ble senere dømt for svindel, og nå er han nylig sluppet ut av fengselet. Da hotelldirektøren så forkynner at en ekstra gjest ikke vil dukke opp før til middag neste dag, regner alle med at dette er Jon Marcello Paulsen. I mellomtiden får de også resultatene av fingeravtrykksundersøkelsene gjort på brevene de har mottatt. Her kommer det fram at den anonyme brevskriveren må være Paulsen og ingen annen.
Men under middagen dukker det aldri opp noen ekstra gjest, og i tillegg er heller ikke hotelldirektøren å se. Så oppdages det at Joar Kristiansen ligger død, skutt på sitt eget kontor, uten noe spor etter hva som egentlig har foregått. Den fryktskapende stemningen blant gjestene tilspisser seg, og enda verre blir det da man neste natt finner en ung kvinne liggende drept i hotelltrappen, også hun skutt. Først tror man at dette er Margrethe, men da denne så dukker opp lys levende, skjønner man at det er den forsvunne søsteren Agnethe som ligger der. Også hun kledd i bare nattkjolen. Nå viser det seg at Agnethe ikke var den hemmelige gjesten, som man kanskje kunne tro. Hun hadde kommet til øya og tilbrakt natten hos den unge fiskeren Josef Stormøy som bor rett nedenfor hotellet. Natten ti år tidligere hadde hun også søkt tilflukt hos den samme
mannen, og var altså slett ikke omkommet slik alle andre hadde trodd. Denne natten hadde det blåst opp til en kraftig storm, umulig å ta seg frami båt til fastlandet. Selv om de nå vet at det er en morder blant dem, må de alle bli værende på stedet, og det er heller ikke mulig å få fraktet vekk de døde.
Det blir Patricia som finner svaret på hvem som nå har minst tre menneskeliv på samvittigheten, lille Egils, hotelldirektøren og nå til sist Agathes. Først finner hun en avisnotis som forteller om en brann noen dager i forveien der en mann trolig har omkommet. Beskrivelsen tyder på at dette ikke kan være andre enn Jon marcello Paulsen. Altså kan han ikke være den som har skjult seg her på hotellet og begått de to siste drapene. Den skyldige må være en av de andre. Men hvem? Patricia har skaffet seg rede på hvor vuggen med lille Egil sto plassert i rommet da han ble drept. Rommet var stort og vuggen sto langt fra døra. Hvordan kunne Margrethe da se hva som hadde skjedd med lillebroren i samme øyeblikk som hun åpnet døra? Dette blir det fatale spørsmålet. Den unge kvinnen som alle har betraktet som en søt og harmløs fisk, viser nå sitt sanne vesen som hai. Ikke bare drepte hun lillebroren, men også flere andre måtte bøte med livet slik at de ikke kunne avsløre henne.
Tiden for å kunngjøre avsløringen er kommet. I pakt med reglene for den klassiske kriminallitteraturen er alle de impliserte samlet på ett sted, her i hotellets spisesal. K2 kommer inn og forkynner at nå er den endelige og sikre løsningen klar - en løsning som han nå vil overlate til sin sekretær, Patricia, å målbære. Vi lesere kan humre litt her fordi vi vet at hjernen bak oppklaringen slett ikke er K2, men Patricia selv. Oppmerksomhet rettes mot den ene etter den andre av de tilstedeværende som etter tur blir befridd for mistanke. Til slutt blir den hengende ved Margrethe mens Patricia redegjør for muligheten og ikke minst motivene den unge kvinnen hadde for å begå drapene. Seansen slutter med at Margrethe plutselig står der med en pistol rettet mot Patricia. Hun fyrer av og treffer Patricia i magen. Mens de andre nå kaster seg over mordersken, blir den hardt sårede båret ut til Josefs båt. Det blir en strabasiøs og farefull ferd mot land over det stormskummede havet, et riktig kappløp med døden. Men som i velkjent sjangerstil ender det også denne gangen godt, og boka kan slutte med Patricias svake gisp: ”Vi klarte det”.
Dette er en bok med veldig mange forviklinger. Så mange brutte forhold mellom personer og ukjente farskapssaker skal man lete lenge etter. Ikke engang K2 blir spart. Før det hele er slutt, får han vite at hotelldirektør Joar Kristiansen slett ikke var hans fetter, men derimot hans far. Og det drepte spedbarnet var egentlig hans halvbror! Selv synes jeg at boka er veldig kunstig komponert. Personene er bare brikker i et spill som logisk skal gå opp, men de er langt fra levende og troverdige.

Målet er minst 30 bøker

Egen oversikt over leste bøker

.

Bøker lest i 2017.