Han betraktet husene, veiene og trærne, som om det skulle finnes spor etter hans tidligere liv på dem. Men han så bare stumme, likegyldige overflater. Han lente seg mot et av de gamle kastanjetrærne på torgplassen, strøk med hendene over den skitne grå barken. Han så seg selv gå forbi her som barn, han var på vei til skolen, på vei til musikktimen, på vei hjem. Plassen var folketom, og det var svært stille, men luften kjentes nesten levende. Andreas var på selsomt vis lykkelig, kanskje var det erindringen, denne flyktige følelsen av lykke, som forsvant så snart man forsøkte å konsentrere seg om den.

Delphine ville se katedralen. Kirkeskipet var mørkt. Ved å trykke på en knapp skrudde man på lamper som lyste opp alteret og et spesielt severdig kapell. Delphine tente et stearinlys. Andreas spurte seg selv for hvem. For ingen bestemt, sa hun uoppfordret. "Nå skylder den gode Gud meg noe."

Det kreves vilje for å holde unødig informasjon borte. For å være konkret kan vi i Yutangs ånd skrive: Les ikke alle aviser! Slå av halvgode TV- program. Hopp over de avsnitt ( også i denne boken) som du tror du må lese. Gi opp å tro du skal klare alt, og gjør i stedet få ting, men gjør dem fullt og helt. Gi opp jakten på unyttige kunnskap! Hvorfor må du lese en bok fra begynnelse til slutt? Er den dårlig, så kast den fra deg!

Hun snudde seg mot meg, som om hun ble overrasket, men i øynene hennes så jeg ingen overraskelse, jeg så noe jeg ikke forsto.

Boken kan leses rett gjennom, men det går også fint an å dykke ned litt her og der. Da gjør den kanskje mer nytte. Overhoppingens kunst er undervurdert.

Martyriet er noe som et kristent menneske avfinner seg med, ikke et mål som det streber etter.

Kan hende hadde Patrrick Pearse, Joseph Plunkett og de andre hatt rett. Det dreide seg ikke om å seire, men om å holde stand lengst mulig. Om å ofre seg, som de kristne martyrene i heroiske tider. Deres blod var det frøet som spirte...

Språkferdigheter og en stor hjerne betydde ikke bare effektiv jakt og matsanking. Det satte også menneskene i stand til å gjøre to andre ting - å få ideer og dele ideer med hverandre - noe som skulle skille dem fra resten av dyreriket og føre dem ut på den berg-og-dale-bane-ferden med forandringer som vi fortsatt er på i dag. Store hjerner kunne komme på ideer, ikke bare om ting som allerede eksisterte, men om ting som kunne finnes opp. Og språket gjorde det mulig å gi ideene videre til nye genrasjoner.

Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstaver på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått et såkorn fra faraoenes gravkamre til å spire. Og likevel skjer det det hvert eneste øyeblikk.

Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre, når dertil gis noen leilighet, har jeg stedse funnet meg vel ved å anvende friluftsvandringer som demper for min smule bekymring og uro.

Dessuten tyder okermalingen på at disse hulefolkene for første gang begynte å bruke symboler - tegn som kanskje skulle advare eller hilse velkommen, informere eller foreslå, enkle kommunikasjonsformer som på sikt skulle få store og varige følger. Kan hende gikk en av de første kystboerne ned til en bestemt tidevannsdam der det var godt med krabber, og bare forventet eller håpet at andre ville følge etter. Men så falt det ham kanskje inn å lage et tegn, å ta den nye oppdagede fargestiften sin å merke akkurat den dammen med en uutslettelig okerflekk - og så å si med et pennestrøk sikre at medhuleboerne hans heretter fant igjen dammen, enten han som hadde oppdaget den, var med eller ikke. Slik oppstod kommunikasjon, og fra slike symbolske beskjeder utviklet etter hvert språket seg - et av mange mentale forfinelser som kjennetegner det moderne menneske.

Til venstre for oss var plassen hvor lokalbefolkningen hadde søkt ly. Vi så familier holde sammen. Vi så inn i hverandres øyne og så fortvilelsen. Jeg løftet hånden og strøk henne gjennom håret, tårene trillet nedover kinnene våre. Jeg la armene min rundt henne. Hun la sine armer rundt mitt liv og lente seg inn til meg og vi gråt sammen. Det var fortvilet godt. Thailenderne rundt oss så på oss og gråt. De gråt med oss. Det var som vi alle vsste at de var døde. Som en åpenbaring var v¨åre savnede sjeler der midt iblant oss.

På denne tiden, omtrent da jeg begynte på skolen, begynte jeg å be til Gud. Og det hjalp å be. Bønnen ga meg styrke og trøst- Det var som en hånd kom og strøk meg over kinnet og ga meg ro. Å folde hendene og si "kjære Gud" ble den naturligste ting i verden. Jeg ber fortsatt, særlig når jeg har det vanskelig. Det sitter i meg fra jeg var liten. Jeg henter styrke fra bønn.

Og så en av disse blikkvekslingene, et av disse små tegnene på at de to hadde noe seg imellom, noe som var bare deres, noe som vi barn ikke fikk ta del i, men likevel visste at vi var en del av. Dette udefinerbare som gjorde barndommen min så trygg, midt oppi all gudsfrykten og helvetesangsten.