Jeg har ikke noe ønske om å være her, men siden jeg nå engang er her, blir jeg ditt problem.

Men mellom den unge kvinnen og mannen står tilværelsen stille et kort øyeblikk, akkurat så lenge som det tar for et under å skje. I det sekundet er de helt alene på den overfylte plassen. Alt og alle er borte.
De ser bare hverandre.

Det er stille fra kjøkkenet. Det er bare husets egne lyder som er i omløp. Et sus på loftet, et vindu som trekker, et knirkefritt i trappa, lyder jeg er vant med, som er en del av stillheten her.
Det er så stille som det alltid har vært i dette huset.

Derfor har jeg besluttet at jeg vil bruke dagene fremover til å ordne det jeg vet og fortelle det hele slik jeg har opplevet det. Det har gjort vondt ikke å bli trodd.

Kvile? Kva er det? spurte nissen.
Det er å legge frå seg børa og setje seg ned og puste på, sa bonden.

Det var ikkje alltid han ( nissen) stal så mykje, men den som berre arbeider jamt og trutt, får gjort mykje sjølv om det ikkje ser så ruvande ut med det same.

Dei siste hundre åra er det forfattarar, teiknarar og reklamefolk som har bestemt korleis vi skal tenkje oss nissen. Men julenissen er ein gammal fantasifigur, og han er sett saman av mange ulike forteljingar og skapningar.

Når det finst så mange ulike nissar og så mange forskjellige forteljingar om dei, er det fordi ingen har einerett på denne figuren. Alle kan dikte sine eigne forteljingar om han, og dei kan fantasere heilt fritt.

...jeg bestemte da, som heltene i de mange eventyr jeg hadde lest, å dra, ganske alene, ut i verden. Jeg var ganske rolig, for jeg stolte blindt på vår Herre, som nok ville ta seg av meg. Det gikk jo alltid godt i komediene og historiene.

Caspars historie var rystende, men den bekreftet det vi nylig hadde fått øynene opp for, nemlig at scientologien slett ikke var noen religion, men en kynisk organisasjon som ikke hadde noen skrupler med å sperre inne, true, ydmyke og presse medlemmer som hadde sine egne meninger og ikke ville føye seg. En organisasjon som muligens ville gå til ytterligheter hvis en avhopper ble ansett for å være en for stor trussel.

Ja, slik gikk det til. Som når en snubler over en vakker stein eller hører et helt ukjent fuglerop i en gammel skog man kjenner så altfor godt. Gollie rakte ut hendene mot den lette. Silpe falt i tanker. Han tenkte på sin fars ord: Den som leter, han finner ikke. Men den som ikke leter, han skal få hendene fulle.

Stadig vekk er Olav Duun en forfatter som er mere respektert enn han er lest. Sitt mest entusiastiske publikum har han hatt blant norsklektorer og litterater. Men Duun er rett og slett for god til at profesjonelle lesere skal ha han for seg selv.

Det er ei merkeleg mangslungen og motsetningsrik verd ein møter i Duuns diktning. Mennesket strir med maktene, i seg og utanfor seg, med natur og lagnad, sed og skikk, tru og overtru, redde tankar og vonde hugdrag; det struper og reiser seg, taper og vinn. Det er ei verd der striden står mellom lys og mørker, vondt og godt, himmel og hel, og der mennesket fyrst og fremst har berre seg sjølv og sin eigen styrke å lite på. Og denne verda er skildra med slik intuitiv evne, med slik synsk oppleving av både det lågaste og det høgaste i menneskehugen, at den diktaren som så visjonært hadde sett motsetningane i livet, han kunne ha gjort draumkvæde-skaldens ord til sine:
Eg hev vori meg upp med sky
og ne-att på svarte dikje,
eg hev set åt heite helviti
og ein deil av himmerikje.

De har en jerngryte, og i bunnen av den finner de sannheten så sant sannheten er å finne.
Sannheten?
Ja, alt har en sannhet.
Hva er min sannhet?
Det kan jeg ikke svare på. Det vet en bare selv.

Noen ganger er det det beste som kan hende en skapning, at den får være i fred. Når to skapninger er sammen og de får være i fred, kan det hende noe som ingen annen vet om og som får den aller største betydning.

Det fins ting som ergrusommere enn regn. Som er verre enn storm. Det fins det som er farligere enn rovdyrtenner. Ingen vet hva det er eller hva det heter.

Nå er de redde, tenkte han. De er redde for ordene. Og ettersom jeg har ordene inni meg, er de redde for meg.

Ikke for at hun hadde noe med dem å gjøre eller kunne forstå dem. Men hun syntes bare at de kunne få leve. Det var kanskje en mening med livet deres som hun ikke visste om. De låt ofte så kloke, og at de snakket sammen, kunne alle høre.

Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world's more full of weeping tran you can understand.

Fra The Stolen Child

...noen føler et sug etter en åndelig sfære, en overgripende mening med livet som den sekulære utviklingen, med dens tankeformer, omgangsformer og institusjoner, ikke kan mette.
De politiske religionene kan fylle dette åndelige tomrommet. De kan tilby mye av det samme som tradisjonelle religioner: tro, håp, lengsel, fellesskap, en altomfattende mening med tilværelsen. De kan ordne menneskenes liv og plassere hvert enkelt individ inn i en storslått sammenheng gjennom sine symboler, sine ritualer og sermonier. De kan gi svar på alle de store og meningsfylte spørsmålene ved vår tilværelse.