Forskerne har beregnet at turister hvert år tar med seg noe slikt som 270 000 frø til Svalbard, gjemt på støvlesålene!

Svalbards flora er rikere enn du skulle forvente i et så karrig og kaldt landskap... Skal man overleve som vekst under slike forhold, kan det ikke stilles for store krav. Her gjelder det å holde seg lavt i terrenget og presse seg ned på en tynn, frostsprengt jordskorpe. Men de planteartene som gjennom utviklingens irrganger har greid å tilpasse seg slike ødslige forhold, møtes til gjengjeld ikke av plagsomme konkurrenter. Klarer de å berge livet, er det fritt fram.

Interessant nok viser det seg at jo mindre foredlet kornet er, jo mindre kraftig reagerer de intolerante på det. Derfor tåler ekorn av de aller fleste, og også emmer og spelt kommer godt ut i denne sammenhengen. Det er en viktig grunn til at disse gamle kornslagene opplever en renessanse i dag.

Det å bake brød var en gang i tiden en viktig kunst som alle måtte beherske. I dag kjøper vi bare brødet i en pose på super'n uten å tenke noe særlig over opprinnelsen.

Det hersker en god del uvitenhet om hva landsmålet betød for begivenhetene rundt 1905... I den norske naturen fantes det, ifølge diktere som Garborg og Vinje, en gjengrodd inngang til en dypere forståelse av nasjonens identitet og sjel. Ivar Aasens arbeid med å skape et landsmål, og senere dikterens bruk av dette, bidro til å stake ut veien for en slik metaforståelse av norsk identitet. Uten en slik bevissthet hadde Norge neppe kunnet bli en selvstendig nasjon. Arne Garborg var inne på dette...

I fuktige og kalde år med mye vekst av meldrøye på kornet, ble folk syke og døde i hopetall. Sykdommen ble kalt hellig ild eller St. Antonius ild og var sett på som en straff fra Gud. Selv om de skriftlærde visste om årsakssammenhengen allerede for over tusen år siden, fortalte de ikke noe om det til allmuen. Sykdommen hjalp jo kirken til å få lydige undersåtter. Forskere antar dessuten at mange av tidligere tiders dramatiske hekseprosesser kan ha sin grunn i at ofrene hadde spist meldrøyeforgiftet korn og var i LSD- liknende rus!

...ble poteten en næringsmessig redningsbøye. De mange "potetprestene" har mye av æren for det. Fra prekestolen preket de like mye om dyrking av den nymotens og ukjente poteten og dens fortreffelighet som de befatter seg med syndenes forlatelse. Dette på tross av at poteten av noen ble satt i sammenheng med djevelen, siden den gjemte seg i jordas mørke dyp.

Mer gjødsel betydde ikke bare mer kornavling, men også mer vekst på ugraset. Dessuten gjorde den reduserte høyden på kornplantene at plantene ikke lenger vokste forbi ugraset - nå ble det heller omvendt. Full av gjødselkraft skjøt ugraset forbi kornplantene, som nå så å si vokste med "brekker på". Det betød at det ugraset som gjennom årtusene hadde tonet som en relativt melodiøst og lavmælt bakgrunnsmusikk, nå tok overhånd med sin skjærende dissonans.

Selv te- elskere må av og til ta bladet fra munnen.

Vi mennesker tror i romantiske stunder at vakre, fargerike roser og tulipaner er til for å glede oss. Men nei, naturen tar nok ikke sånne hensyn. ... For om ikke blomstene er laget med skjønnhet for øye, er mange av de mest fantasifulle blomsterkreasjonene ganske utspekulert for å fungere i formeringens tjeneste. Konstruksjonene har først og fremst blitt til for å tekkes små slikkmunner med skjøre vinger og lange sugerør - surrende bier og humler og florlette sommerfugler med snabler som går elefantene en høy gang. ... Her hjelper det ikke bare med lokketilbud og søtsaker plassert ved kassen, nei, her er rett og slett alt tillatt, både svindel og falske sexleketøy for herrene får passere. Målet helliget midlene!

Blomsten og kronbladene er en brudeseng som er fantastisk vakkert plassert av Skaperen. Den er omgitt av edle sengegardiner og parfymert med så mange søte og behaglige dufter at brudgommen og hans brud kan feire sine ekteskapelige gjøremål i den største velvære og nytelse.
( Carl von Linne)

Noen ganger oppstår det meningsfulle sammentreff, tilsynelatende av seg selv.

Som jeg før har sagt,er vi alle poeter, selv om forholdsvis få av oss skriver dikt. På samme måte er vi alle romanforfattere, forsåvidt som vi alle skriver fremtidsfantasier for oss selv, selv om vi i dag har en tendens til å se oss som filmhelter, snarere enn som romanfigurer. På vårt indre lerret viser vi hvordan vi kanskje ville oppføre oss hvis det eller det hendte oss, og disse roman-filmatiske hypotesene er, i langt høyere grad enn vi i alminnelighet innrømmer, med på å bestemme hvordan vi i virkeligheten oppfører oss når fremtiden forvandler seg til nåtid.

...Det nye testamentes myte om Fristelsene i ørkenen. Alle som har skaffet seg en utdannelse og innsikt , får automatisk sin egen ørken å vandre i, og der møter de før eller siden Fristeren.

De forsvarsverkene en gentleman var nødt til å omgi seg med for å hevde sin rang, minnet ham om de massive panserskjoldene som var blitt så mange øglearters død. Skrittene hans ble tyngre og langsommere mens han i tankene så seg selv som et av disse forhistoriske uhyrene som tiden hadde løpt fra. Han ble til og med stående helt stille, som en annen fossil, mens de raskere og mer levedyktige livsformene svinset forbi som amøber under mikroskopet.

Mor hadde advart meg om den da jeg var yngre...Men mor var ikke her. Hver måned, hadde hun sagt... Barnet jeg kjente til, var i ferd med å ta farvel. Jeg visste ikke hvem jeg ville ende med å bli. Jeg sto vaklende på terskelen til resten av livet mitt. Den kvelden lot jeg barnet få ta sitt siste farvel idet hun trakk teppet over hodet og gråt etter moren sin.

Jeg erindrer den dagen nå gjennom hukommelsen og tidens slør. Men gulfargen har aldri falmet. Den er like levende i minnet mitt som den dagen vi dekket huset og oss selv med gulmaling og danset rundt i hagen som kanarifugler.

Og vær ikke forarget på Dem selv fordi De falt for dette pikebarnet. Jeg tror jeg vet hvorfor den franske sjømannen rømte sin vei. Han visste at hun hadde øyne som en mann kan drukne i.

Hverken fort eller kirker gjør folk lykkeligere i seg selv. Dessuten er det alltid motsetninger i sånne bosetninger, mens alt er samstemt i skogen. Fort og kirker kommer nesten alltid samtidig, og det enda de er rene motsetninger. Kirker er for fred, og fort for krig. Nei, nei. Gi meg de trygge stedene i skogen, som er trærne, og skogskirkene også, under løvtaket som naturen har bygd med sin hånd.

Robert skjenker mere te og sier ikke stort. Robert, spør Lupinella til slutt, Robert, hvordan klarte du å finne oss? Å, Lupinella, sier Robert lavt, rister på fjærtoppen og ser kjærlig på henne. Deg kan jeg nok finne hvor det skal være. Du dufter som lupiner. Jeg fløy etter duften. Den verste storm kan ikke blåse den vekk.