Howard er en hedersmann! forsvarte Helen sin ektemann . Hedersmann er menn, de også, svarte Mrs. Candler tørt.

Som et barn som gir opp å plage foreldrene sine, har jeg noen ganger funnet ut at jeg får svaret på mine vedvarende bønner etter at jeg har lært å klare meg uten det jeg ba om. Da kommer svarene som en overraskelse, en uventet nådegave. Jeg søker gaven og finner i stedet Giveren, og iblant ender jeg opp med gaven som jeg ikke lenger søker.

Hvilken rolle har kommaet spilt i norsk? For eldre tider er svaret kort: Kommaet hadde lenge en bare helt ubetydelig rolle. Grunnen er flere. Lenge kunne vi ikke skrive. Da vi begynte å sette sammen bokstaver, ble setningene så korte at det ikke var nødvendig med komma. Senere ble dansk skriftspråket i Norge, og da norsk først ble norsk, ble det meste av energien brukt til å krangle om, mellom og i målformene.

Gjennom hele middelalderen forble likevel høytlesing dominerende. Noen så på stillelesing som mistenkelig, for hvilke obskøniteter kunne ikke vedkommende sitte og forestille seg? Noen leger anbefalte høytlesing som fysisk fostring på linje med løping, mens andre advarende hevdet at stille lesing kunne skade halsen og andre av kroppens indre organer.

I september 1905 gikk trykkerne hos Ivan Sytins forlagshus i Moskva til streik. Trykkerne krevde betaling ikke bare for ordene, men også for skilletegnene. Det ble opptakten til det som senere er kalt The Comma Strike...
Opprøret blant trykkeriarbeiderne tilhører forløpet til den russiske revolusjon i 1917. Ressultatet på kort sikt ble at tsar Nikolaj den annen måtte love å gi Russland nasjonens første grunnlov. Og det begynte altså med et komma.

Jeg hadde begravd luktene, minnene og fargene fra Russland i en liten kiste. Det sto "kommer aldri tilbake" på den, og jeg kjente ikke behov for å bla gjennom minner, jeg trengte dem ikke og de trengte ikke meg. Aldri i livet mitt hadde jeg trodd at jeg skulle være tilbake i akkurat denne byen igjen.

Et sted inni meg var jeg bare meg. Med den kjernen hadde jeg klart meg så langt. Skulle også den delen av meg briste?

Telefonen ringte uten stans. Alle ville prate. Jeg følte at alle forventet at jeg skulle si noe, jeg skulle gi mange intervjuer og være på TV. Men jeg forsto ikke hva mer jeg kunne si. Jeg hadde sagt så mye. De som engasjerte seg i saken min, så ut til å høre hva jeg sa og forstå meg. Hva med andre folk? Hørte noen av dem etter?

Jeg torde ikke tro på det. Jeg orket ikke tro på det. Jeg begynte å kjenne at noe i meg smuldret sakte opp, og at jeg ikke lenger kunne stoppe det. Det var en stein som falt fra stor høyde. Fjellet ble mindre. Grunnen virket usikker. Fremtiden fantes ikke.

Jeg sto på sidelinja og kunne ikke engang følge med på hvordan livet mitt ble brettet ut på avisforsidene, hvordan kjæresten min og andre førte mitt budskap, min sak, videre. Det var som om min, Maria Amelies, eksistens opphørte og ble erstattet av "Maria Amelie- saken". Noen hadde stjålet alle følelsene mine og i stedet plassert ut et dyrisk overlevelsesinstinkt.
De dro. Igjen var jeg tilbake på rommet. Alene.

Trandum var et transittsted, en seng og frokost på vei til flyplassen og deportasjon. Her var man under overvåkning hele tiden, det var regler, det var fengsel. Var du en asylsøker, spilte det ingen rolle om du hadde bodd ulovlig en dag eller 15 år i Norge. Her havnet vi alle sammen.

Jeg tenkte slik jeg pleide hver kveld, at det er godt jeg lever, og de jeg er glad i, lever også. Likevel kjente jeg et stikk av tvil.

Tilbake til virkeligheten, sa jeg høyt til meg selv. Du trodde du kunne være Maria Amelie, du trodde du kunne være et menneske. Du trodde du kunne fortelle din livshistorie: Om å være på flukt mer enn halvparten av livet, om at du trodde du hadde rett til å ytre deg i verdens beste land. Du trodde du kunne være den du ville.

Selv om jorden sørger for frø, jord og regn, blir det ikke avling uten at den kultiveres. Alt som trengs til å drive jordbruk, finnes der, men menneskene må selv finne ut hvordan de skal bruke det.

I det øyeblikk man setter seg ned for å tenke, blir man bare nese, eller bare panne, eller noe annet gyselig. Se på dem som har hevdet seg i et av de lærde yrkene. Hvor tvers igjennom avskyelige de er! Unntatt innenfor kirken da, selvfølgelig. Men som kjent, i kirken tenker de ikke. En biskop i åttiårsalderen fortsetter å si det han ble bedt om å si da han var en ung mann på atten, og som en naturlig følge av dette ser han alltid helt skjønn ut.

Det finnes ikke moralske eller umoralske bøker. Bøker er godt skrevet eller dårlig skrevet. Det er alt.

Fyrst var det Ånmarja. Ho var huldrevakker og hadde ein svart villskog, der Rambern-folen tulla seg burt. Det lo og strikla alle stad i huldreskogen, medan han for i tull der. Men unghesten åt mykje saftugt gras på myrjara der i skogen. Då han fann leida ut att, var han ikkje til å gå jambredd med.

Å sitte i stillhet og se inn i en venns øyne, kan synes mer uskyldig, og definitivt mer romantisk, enn bare å prate. Det er imidlertid samtalen, ikke tausheten som bygger relasjoner. Selv om jeg ikke vil bagatellisere betydningen av et par vakre øyne, forventer jeg å kunne snakke med mennesker jeg bryr meg om - og høre dem snakke tilbake. Vi bygger ikke relasjoner ved bare å la det falle en og annen setning med års mellomrom. Samtalen mellom virkelige venner flyter som en uavbrutt strøm.

Där fanns ett stycke mitt på vänsre sidan, som hon hade läst om gong på gång - och fortfarande hade hon ingen aning om vad där stod. Bokstäverna gled meningslösa i en lång rad, hon kunde inte komma till tals med dem, de slungades ut i det oväsentliga av en mystisk centrifugalkraft.

Kanske det är så, att allt som är mycket vackert har en mystisk vila att ge, ...