Akta deg for hatet, det er som isblomane på ei rute. Dei blomane kan nok sjå vakre ut, men dei er dødsens kalde.

Eg let isblomane veksa og veksa i hjarta mitt. Dei blei store og sterke til sist... og så avla dei ...død...død...

Isblomane trylte deg altså...hemnen er fullbyrda.

I oppgongstider gjeld det om å sanka saman på få hender alt som er råd å få tak i. I nedgongstider gjeld det like mykje å spreia lutbreva ut på dei mange små hender. Mange små ber tapet lettare enn nokre få store ... ha, ha, ha.

Men ikkje trur eg nokon sterknar til av senga.

Vi har det hell å ha fått bevart hele fire beretninger om Jesus i form av de fire evangeliene fra 1. århundre. Tilgjengeligheten av fire ulike beretninger skrevet av fire forskjellige forfattere om en og samme person i oldtiden, er et meget sjeldent, ja trolig unikt fenomen.

De synoptiske evangeliene er minner eller tradisjoner om historiske hendelser. Disse er tolket i ettertid og i lys av hendelser som er skildret i Det gamle testamente.

Det fører feil å se på evangeliene med moderne øyne. I dem florerer mirakler, drømmer og påstander som sannhetsbevis...
...
Evangeliene er ikke objektive fortellinger. De ble skrevet for å samle stoff om Jesus siden vitner døde, tidsavstanden til ham begynte å bli stor og tradisjonene usikre. Evangeliene ble laget for å vise at Jesus er Messias og guddommelig, og de skal styrke og undervise dem som har svak tro eller som kritiseres for vranglære - kanskje nettopp individer i ferd med å forlate synagogen eller som var kastet ut av den.

Israels-folket hadde slik respekt for Guds hellige navn at de nødig ville uttale det. Dette er fremmed for oss- men tilbake står for alle tider et krav på respekt og alvor innfor det store livsspørsmål vi knytter til Guds navn. En respekt som utelukker ikke bare hån og raljering, men også slike misbruk som religiøst hykleri og tomme sermonier.

Men er det noe nytt på gang? Vi opplever i dag en ny interesse for det åndelige, for pilegrimsreiser og religiøse riter i det flerkulturelle samfunn.

Etter at mye av Vestens kultur de siste 300- 400 år har forsøkt å venne folk av med å tro at religion kan være sann, er det kanskje ikke rart at mange kvitter seg med sine forestillinger om Gud og at trosopplæringen i skolen er sløyfet. Men på den måten kutter man også over sine røtter og kaster vrak på den kristne kulturarven som har preget samfunnet med budskap om menneskeverdet, budet om nestekjærlighet og forvalteransvaret. En arv som kommer til uttrykk i våre høytider, gudstjenestefeiring, sakramentene og i et mangfold av diktning, kunst og musikk. Kulturarven er også et møtested for tro og tanke.

Som barn hadde jeg en rekke sterke religiøse overbevisninger, men liten tro på Gud. Det er forskjell på overbevisningen om et sett læresetninger og den tro som gjør det mulig for oss å sette vår lit til dem.

Allerede utenfor Tjøme følte jeg en angst for storhavet slik mange sjømenn før meg må ha gjort, nemlig da jeg passert Verdens Ende. Navnet oppmuntrer ikke nettopp til videre ferd. Men senere på ferden støtte jeg på navnet igjen, og igjen. Det forundret meg.

Stigen er høy. Bare de færreste ser hva som er på toppen. Og utviklingen skjer vanligvis gradvis og nesten umerkelig - som en katt som jager en svale. Svalen tar aldri blikket vekk fra katten. Den bare står der og ser at katten går fram og tilbake, fram og tilbake. Men svalen klarer ikke vurdere avstanden. Den merker ikke at katten kommer litt nærmere for hver gang. Så, helt plutselig, drypper katteklørne av svaleblod.

Han bøyde seg, kjælte med katten og løftet opp noe. En rusten skrue. Han veide den et øyeblikk, kastet den i været, fanget den igjen og åpnet hånden. Åh, den kan brukes en gang til, ser du. Han puttet den i lomma på de slitte olabuksene. Han var tilfreds. Dagen var reddet. Han hadde gjort en god fangst som han ville slepe med seg inn i hiet sitt, inn til de andre tingene man kunne bruke om igjen en eller annen gang. Reservelagret hans. Et reserveliv. Heldiggrisen Hans. Stakkars jævel.

Mens alle passasjererpå flyplassene ble undersøkt, alle motorveier kontrollert og alle jernbanestasjonen og havner gjennomsøkt av politiet, gikk en slank kvinne i timevis alene gjennom natten. Var vennene hennes i sikkerhet? Hennes eneste kamuflasje var skautet som hun hadde knytt under haken. Det var for lite og snippen i bakhodet vippet for hvert skritt mens Ulrike Meinhof flyktet til fots og i sikkerhet over markene, brakklandet og englene i Poppenbyttel og innover mot sentrum.

På Vestlandet hadde flere prester problemer med at tilhørerne bråket under gudstjenestene. Folk var lovpålagt å komme til kirke, men etter at prekenen og kanskje en barnedåp var unnagjort, tapte mange interessen for det presten holdt på med, og begynte å prate i stedet. Usjenert gikk de inn og ut av kirken for å treffe kjente og kanskje dele en flaske på kirkebakken, før de utstøtt travet inn igjen. En ulykkelig pastor ... var så nervøs for menigheten sin at han begynte nesten hver preken med en pissepause eller to.

Som det eneste pasientregister i verden følger Lepraregistret en sykdom fra epidemisk nivå til utryddelse og har derfor fått internasjonal oppmerksomhet. I 2001 ble registret ført opp på UNESCOs liste over verdensminner.

Men å elske ..., det var lett. Hun var der, villig og øm og fullstendig hengiven...Nei, det stemte ikke, hun var selvstendig. Han hadde aldri greid å tvinge henne til noe som helst. Men han hadde heller aldri hatt noe ønske om det. Kanskje dette var kjærlighetens natur: Den måtte gis frivillig. Kjærlighet som måtte tvinges frem, som ... , var ingenting verdt.

Det eneste vi kan slå fast er at dersom Håkon hadde fått en sønn, ville norsk historie sett annerledes ut. Kanskje veldig annerledes.

Den vanlige skikken var at når natten nærmet seg, skulle bruden og brudgommen føres til sengekammer, der brudesengen var gjort klar. Der skulle de legge seg sammen, mens bryllupsgjestene sto rundt senga med lys i hendene og overbrakte dem en drikk som de drakk sammen. Men Ingeborg var for ung for dette, kong Håkon tillot ikke at ekteskapet ble fullbyrdet. Hun ble ikke regnet som voksen før hun fylte tolv, om et halvt år.

Når det regner, kan man søke ly, sa Gwyneira lavt. Og når det er sol, kan man finne skygge. Jeg kan ikke forhindre at det regner eller at solen steker, men jeg trenger ikke bli våt eller solbrent for det.