«La oss gå nedenfor Rue de Seine og se i galleriene og alle butikkvinduene»
«Ja det gjør vi. Vi kan gå hvor vi vil, og vi finner oss en ny kafé hvor vi ikke kjenner noen og ingen kjenner oss og tar oss en drink.»
«Vi kan ta to drinker"
«Og så kan vi gå et sted å spise.»
«Nei. Husk at du må betale i biblioteket.»
«Så går vi hjem og spiser her, og vi skal ha et festmåltid og drikke Beaune fra Kooperativen som du ser der bent over gaten med prisen på Beaunen i vinduet. Og etterpå leser vi og går til sengs og elsker.
«Og vi skal aldri elsker noen annen enn hverandre.»
"Nei. Aldri.»

(Fra En Varig fest)

Paris tar aldri slutt, og enhver som har bodd der husker den annerledes enn alle andre. Vi vendte alltid tilbake til den, uansett hvem vi var eller hvor forandret den var eller hvor vanskelig eller lett det var å komme dit. Paris var det alltid verdt, og den ga gjengjeld for hva man enn brakte til den. Men slik var Paris i de unge dager da vi var meget fattige og meget lykkelige.

I Europa anså vi dengang vin som noe sunt og dagligdags som mat og også som en rik kilde til velbefinnende og glede. Å drikke vin var ikke snobberi eller affektasjon, ei heller en kultur; det var like naturlig som å spise, og for meg like nødvendig, og jeg kunne ikke tenke meg å spise et måltid uten å drikke enten vin eller cider eller øl. Jeg var glad i alle viner unntagen søte eller emne viner og viner som var altfor tunge.

Fra "Den gamle mannen og havet".
Og så våknet fisken til liv, med sin død i seg, og steg høyt opp av vannet slik at den viste hele sin veldige lengde og bredde, og all sin styrke og skjønnhet. Det var som om den hang og svevde i luften over den gamle mannen der i båten.

Jeg hadde alt lært at jeg aldri måtte skrive brønnen tom, men alltid stoppe mens det var noe igjen dypt nede i brønnen, og la den fylles om natten fra de kilder den fikk tilsig fra.

Det var herlig å gå ned alle trappene og vite at jeg hadde hatt hell med meg i arbeidet. Jeg skrev alltid til jeg hadde fått noe unna, og jeg stanset alltid når jeg visste hva som deretter skulle skje. På den måten var jeg sikker på å kunne fortsette neste dag. Men av og til når jeg begynte på en ny fortelling og ikke kunne få den i gang, satt jeg foran den åpne kaminen og krystet skallet av de små appelsinene inn i flammen, så det freste blått. Jeg kunne stå og se ut over hustakene i Paris og tenke: "Ikke vær redd. Du har alltid skrevet før, og du kommer til å skrive nå. Alt som skal til, er å skrive ett sant utsagn. Skriv de sanneste utsagn du vet." Så skrev jeg omsider ett sant utsagn, og fra det gikk jeg videre.

Det sies at spirene til alt vi kommer til å gjøre, finnes i oss alle, men det har alltid forekommet meg at hos dem som kan spøke her i livet, er spirene dekket med bedre jordsmonn og rikere gjødslet.