Finnes det noe mer ensomt enn en ung mann som står der mutters alene med to kinobilletter i desembermørket?

Rundt ham dannet det seg en synlig tomhet og ofte var han lykkeligst når politiet plukket ham opp og trillet ham innover til Kleppur, for der hadde han det ofte mye bedre enn ute i den kulden som kalles samfunnet.

Selvfølgelig ville det være greit å bare kunne si som den tyske filosofen Hegel, da noen fortalte ham at teoriene hans ikke stemte med virkeligheten: Stakkars virkelighet, så vondt den må ha det. Sånn kan dikterne skrive. Sånn kan filosofene si. Men vi, som er innlagt på asyl og oppholder oss på institusjon, vi har ingen svar når forestillingene våre ikke passer med virkeligheten, for i vår verden har de andre rett og kjenner forskjellen på riktig og galt.

Måkene flakser og skriker som om utbrente sangerinner har slått seg til i strupene deres.

"Drømmer; på bunnen av dem ante vi virkelighetens nådeløse angrep." (Moren leser fra en diktsamling av Sigfus Dadason).

Pappa går bort til sykepleiersken og spør: «Hva har dere egentlig gjort med gutten?»
«Gjort med ham, hva mener du?»
«Han er så neddopet at han ikke kan snakke.»
Sykepleiersken ser bryskt på ham.
«Det er påske og mye av personalet har fri,» sier hun, «hvis vi skal greie å holde pasientene i ro, må vi gi dem medisiner, ellers blir det ingen arbeidsfred.»

Hvis samtalen dreide inn på en bok, betydde det ingenting hva anmelderne mente om den, eller folk flest, isteden lurte han på hvordan Egill Skallagrimsson ville likt den.

Klokken slår to.
Allikevel vet jeg ikke hvorfor det ikke lyktes meg å få bedre fotfest på den glatte veien som kalles livet, hvorfor noen glir gjennom som langs en snorrett gate, mens andre flakker endeløst omkring i de mørke bakgatene.

Da Siggi spurte om skipet var til salgs, ante ingen at det eksisterte, ikke før en aldrende revisor fant fram til det i en mappe; da ble Siggis kjøpetilbud vurdert, men familien var enige om at et slikt slektsklenodium måtte man ikke slippe ut av familien.
Og skipet fortsatte å smuldre opp . . .

Han siterte aldri Marx eller Mao, men siterte heller sambygdingen sin, Egil Skallagrimsson som ble målestokk for det meste, ting og hendelser. Hvis samtalen dreide inn på en bok, betydde det ingenting hva anmelderne mente om den, eller folk flest, istedet lurte han på hvordan Egil Skallagrimsson ville likt den.