Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Du går forbi ham hver dag. Du aner ikke hvem han er. Hva er grunnen til at noen ender opp med jobb, hus og familie, mens andre havner på gata? Når kommer man til det punktet hvor det ikke er noen vei tilbake? Simen Sætre har fulgt uteliggeren og heroinisten Hugo for å lete etter svar på disse og mange andre spørsmål. Det har blitt en annerledes biografi som handler om en snill, stille og tenksom gutt som på et eller annet tidspunkt kom ut av kurs. Det er også historien om Oslo fra en vinkel de færreste av oss kjenner. Simen Sætre er journalist i Morgenbladet. Han har tidligere skrevet Den lille, stygge sjokoladeboka, en dokumentarbok om sjokoladeindustrien.
Forlag J.M. Stenersens forlag
Utgivelsesår 2006
Format Innbundet
ISBN13 9788272014048
EAN 9788272014048
Språk Bokmål
Sider 314
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Sluttet ikke å lese før jeg var ferdig. Hvordan er det å være narkoman, det er nok ikke helt som det ser ut. Det er skummelt å bli nykter også. Du selger =Oslo til gamle kjærester og faren din stiller opp når det er krise. Du har ikke sett mora di på 4 år, og bor på hospits når du ikke sover ute. Det er ikke et liv for meg, men Hugo tar med seg forfatteren rundt omkring i Oslo by og plutselig vet jeg litt mer om dette. Ambivalens og impulsivitet.
Er vi noen gang
i stand til å fungere
sosial uten
ensomheten
NÆRE eller et annet sted?
NO NO NO NO NO NO NO NO
Hugo
De tror kanskje at hvis de gir meg lillefingeren, så tar jeg hele hånda.
Alle smuler små de er,
blir ingen bløtkake.
Frost og uvær, kalde tær,
men ingen gir meg kake.
Hugo
Vi kunne sitte i timevis og bare ha en følsom stillhet sammen. Vi har vært mye stille sammen. Kanskje er det derfor jeg regner ham som en av mine beste venner - vi kunne være stille sammen.
Sprøytespissen er et kulturelt symbol. Noen svimer av bare ved synet. Egentlig er det et paradoks, for sprøytene brukes i hovedsak av leger og ofte til å redde liv. I stedet forbindes de med forfall - et skittent våpen man kan bli truet med, noe som sprer aids, et fremmedelement som truer med å trenger inn i kroppen. Sprøytene symboliserer heroinister i den grad at de definerer dem språklig: De kalles sprøytenarkomane. Oder oppsummerer det hele - sprøyta og mennesket er ett.
Betroelser, skriftemål
samtaler om liv og død
kjærlighet og hat er
sjelden vare. Jeg
ville ikke ødelegge, men
jeg gjorde alt for å gjøre det.
Hugo
Hugos mor grubler mye, og noen kvelder kan hun ringe meg og gråte. Når jeg sender henne barndomsbildet av Hugo med teaterkikkerten, som vi tenker å bruke som omslag, skriver hun et kort tilbake og forteller at det minner henne om et Bjørnstjerne Bjørnson-sitat. «Bildet fikk meg til å tenke på Bjørnsons Arne: 'undrer mig paa hva jeg faar at se over de høie fjelle. Øiet møter vel bare sne. Rundt omkring staar de høie tre'».
Men om folk ikke er så modige og fordomsfrie? Da vil det bygges en mur mellom oss seere og de narkomane. De vil stenges ute fra vårt fellesskap. Den heroinisten som skulle ønske å tre tilbake i dette fellesskapet, må forsere denne muren.
Mens Hugo leste, kunne han plutselig begynne å le. Hvorfor lo du nå,? spurte Anja, men Hugo delte det ikke med henne. Hun var sjalu på bøkene. Hun mente han forsvant inn i bøkenes verden når han var deprimert.
Dette er en liste med bøker basert på virkeligheten/sanne historier, bøker som har gjort inntrykk. Historier som har fått meg til å le, og gråte.
Listen er over bøker jeg har lest.
Jeg kommer stadig på nye bøker og har derfor konkludert med at jeg aldri blir ferdig. Jeg har skrevet noen kommentarer men er langt fra ferdig.
Listen oppdateres.
Jeg setter utrolig stor pris på boktips, selvom jeg skulle ha lest de før.
Kom gjerne med innspill