Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Oversatt av Geir Kjetsaa. "Den mest kjente novelle i russisk litteratur" er Gogols fortelling blitt kalt. Denne utgaven, utstyrt med illustrasjoner av to kjente russiske kunstnere, er en nyoversatt tekst, og ble sendt ut samtidlig med professor Geir Kjetsaas store Nikolaj Gogol-biografi.
Omtale fra forlaget
Oversatt av Geir Kjetsaa. "Den mest kjente novelle i russisk litteratur" er Gogols fortelling blitt kalt. Denne utgaven, utstyrt med illustrasjoner av to kjente russiske kunstnere, er en nyoversatt tekst, og ble sendt ut samtidlig med professor Geir Kjetsaas store Nikolaj Gogol-biografi.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1990
Format Innbundet
ISBN13 9788205186378
EAN 9788205186378
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 77
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Slik gikk et menneskevesen bort, en skapning ingen hadde tatt i forsvar, ingen hadde vært glad i eller interessert seg det minste for, han hadde ikke engang vakt oppmerksomhet hos naturforskerne som ellers gjerne legger en helt alminnelig flue under mikroskopet.
Endelig dro Akaki Akakjevitsj sitt siste sukk. Det ble hverken satt segl på hans værelse eller på hans eiendeler. Grunnen til dette var ganske liketil: Han hadde ingen arvinger, og dessuten etterlot han seg ikke noe annet enn en liten pakke gåsefjær, en bunke med hvitt dokumentpapir, tre par strømper, noen avrevne bukseknapper, samt den gamle kappen, som vil være leserne tilstrekkelig bekjent. Hvem tilfalt disse sakene? Det må Gud vite! Forfatteren av denne fortelling må tilstå, at selv han har forsømt å innhente noen opplysninger om dette. Akaki Akakjevitsj ble båret ut og begravet. Og i St. Petersburg gikk alt sin vante gang. Det var aldeles som han aldri hadde levet. På denne måten gikk da et menneske bort, som aldri hadde hatt en venn eller beskytter. Det hadde ikke vært kjært for noen. Ingen hadde noengang interessert seg for det. dete menneskelige vesen hadde ikke engang formådd å vekke naturforskernes nysgjerrighet. De forsmår da ellers ikke å spidde en almindelig flue på nålen for å betrakte den under mikroskopet.
Når han satt der med sine avskrifter, var det en rik og skjønn verden som åpnet seg for ham. Det sto fryd å lese i hans ansikt. Han hadde sine favoritter blant bokstavene. Når han kom til en slik yndling, ble han helt fra seg. Han lo for seg selv, blunket med øynene og tok leppene til hjelp, så man nesten kunne se på ansiktet hvilken bokstav han hold på med.
Og så døpte de barnet til Akakij Akakijevitsj. Under den hellige handling skrek han og gjorde grimaser som om han allerede skjønte at han en gang skulle bli titulærråd.
Politiet tok øyeblikkelig sine forholdsregler for å pågripe spøkelset, dødt eller levende, og straffe det med lovens strengeste straff til skrekk og advarsel for andre. Og det var da også nær ved å lykkes.
Skulle han belønnes etter sin iver i tjenesten, ville han kanskje til sin egen forundring ha havnet som etatsråd. Men isteden fikk han, som hans spøkefulle kamerater uttrykte det, bare en blomst i knapphullet og hemorroider i baken.
Grammatikerne var svært små ennu.På vei til skolen sloss de og brukte seg på hverandre med sine spinkle sopraner. Klærne deres var fillete og skitne, og lommene var fylt med allslags rask, små føiter, avgnagete ben og halvspiste kaker. Enkelte ganger hadde de også spurvunger i lommen. Ofte begynte spurvungene å kvitre midt i skoleværelsets stillhet. Retorikerne opptrådde mer verdig. Klærne deres var gjerne fullstendig hele. Til gjengjeld var deres ansikter alltid utstyrt med en eller annen prydelse i form av en retorisk talefigur. Enten forsvant det ene øyet fullstendig under en bule i pannen eller man så bare en stor blære istedenfor leppene. Retorikerne snakket sammen og bante i tenor. Filosofene tok en hel oktav dypere. Deres lommer inneholdt bare tobakk, gjerne av sterkeste sort. Forøvrig samlet de ingen forråd. Alt som falt i deres hender ble fortært med en gang. De utstrålte som regel en intens duft av brennevin og tobakk, og når de gikk på gaten hendte det ofte at en håndverker snudde seg etter dem og ble stående lenge å være i luften som en jakthund.
For deg som har det travelt, men likevel liker å skryte på deg å ha lest de store, tunge russerne.
Denne listen er en oversikt over russisk litteratur jeg har lyst til å snuse på!
Av russisk har jeg bare lest:
- "Mesten og Margerita" av Michail Bulgalov
- "Forbrytelse og straff" av Dostojevskij
- "Det franske testament" av eksilrusseren Andreï Makine
- "Anna Karenina" av Lev Tolstoj
- Og så Akunin da, som jeg ikke helt vet hvor jeg har... er blitt fortalt at det er satire ...
Jeg skjønner at det er mye jeg har gått glipp av!