2015
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Erik Davidsen og søsteren Inga rydder i sin nylig avdøde fars papirer. Der finner de et urovekkende brev fra en ukjent kvinne. Erik og Inga oppsøker bekjente av faren for å finne ut hvem som kan ha skrevet brevet. Dette fører til at gamle hemmeligheter kommer til overflaten, og familiens sår blottlegges. Med den samme sikre pennen og språklige følsomheten som vi kjenner fra Siri Hustvedts forrige roman, "Det jeg elsket", føres en rekke handlingstråder og underliggende motiver sammen til en overbevisende og spennende intrige. Hustvedt har skrevet en usedvanlig velkomponert og klok roman om ensomhet, traumer og kjærlighet.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788203211218
EAN 9788203211218
Språk Bokmål
Sider 315
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er underlig at vi alle drives til å gjenoppleve smerte, men jeg har begynt å se på det som en sannhet. Det som en gang var, forlater oss ikke.
We experience our expectations of the world.
Det finnes musikk i samtale, mystiske harmonier og dissonanser som vibrerer i kroppen som en stemmegaffel.
Traumer er ikke en del av historie, de er utenfor historien. De er det vi nekter å innlemme i historien vår.
Vi erfarer ikke verden. Vi erfarer vår forventning om verden.
Følelser smitter.
«Du kan ikke gå veien før du selv er blitt veien.» Far hadde notert dette Buddha-sitatet i en skrivebok.
Du vet at jeg alltid har tenkt på helhet og integrasjon som nødvendige myter. Vi er fragmenterte skapninger som prøver å holde oss samlet, men det finnes alltid sprekker. Å leve med de sprekkene hører med til å være – nå, rimelig frisk.
«Jeg savner pasientene. Det er vanskelig å beskrive, men når folk virkelig er i dyp krise, er det noe som faller bort. Alt spillet som hører den normale verden til, forsvinner – alt dette falske med Hvordan står det til? Bra, takk.»
Siden Platon har vestlig filosofi og kultur hatt en okulær slagside; synet er vår dominerende sans. Vi tolker hverandre gjennom øynene, og anatomisk er de en forlengelse av hjernen. Når vi møter et blikk, ser vi inn i et sinn. En person uten øyne er foruroligende av den enkle grunn at øynene er døren til selvet.