Det er dessverre ofte slik at verden er ganske urettferdig. Mange barn fikk ikke den hjelpen de skulle hatt da de var små. Det var ingen voksne som så hvordan de hadde det hjemme. At far slo. At mor var syk. Truslene. Redselen. Skammen. Det var ingen lærere som stoppet mobbingen på skoleveien; slagene ydmykelsen. Det var ingen som så at disse leksene var det ikke mulig å lære, dette var for vanskelig, for umulig, for håpløst. Eller de så, men de gjorde ingen ting. Det er nesten det verste av alt. Og så, etter mange år kommer hjelperne inn. . For skolegangen er over, barnet er voksent og skal klare seg selv, og så klarer ikke barnet seg selv. Det jobber ikke. Det tjener ikke penger. Det har "lavt funksjonsnivå". Og hjelpere vet ofte at det er ganske vondt å ha det sånn , og de vil gjerne hjelpe, og så begynner misforståelsene. For NÅ kommer de, hjelperne, nå når det er HUN som svikter, nå skal de fikse henne, få henne flink og arbeidsfør, nå bryr de seg. Men hvor var de før ?. Da hun bare hadde det vondt ? Betydde ikke det noe ? Og fortjener hun ikke egentlig sin uføretrygd nå , sånn for tort og svie?

Ingen kan tvinge en annen person til å åpne seg. Det må personen alltid gjøre selv. Det vi KAN gjøre, er å skape så trygge rammer at det er mulig å åpne opp, på samme måte som dørene i et fly bare kan åpnes når trykket utenfor kabinen er riktig.

..for barn skal ikke behøve å si noe for å få omsorg, det skal være nok at de finnes.

Det er ikke merkelappene eller historien som bestemmer hvem du er eller hva du kan brukes til. Det er hva du kan lære deg å gjøre. Hva du vil lære deg å gjøre. Og aller viktigst: Hva du faktisk gjør.

Først må vi gi mennesker rom, tid og tillt til at de kan vokse. Og så, etter en stund, tør de kanskje å vokse selv. Ikke for å bli noe annet eller forandre seg. Men for å bli mer og mer slik de egentlig er.

For sparkling, pussing og grunning er kjedelig, men samtidig helt nødvendig. Og når det gjelder luftslott, er det ikke bare nødvendig for å få et pent resultat, det er nødvendig for at det skal bli et resultat i det hele tatt. For den eneste måten å gjøre luftslott om til virkelighet på, er å gå over hver eneste vegg, hvert gulv, hver vinduskarm, med murpuss og sparkel og bit for bit, langsomt og omstendelig gjøre luften om til stein og drømmene om til virkelighet.

Det ville være uforsvarlig naivt å late som om de alltid går bra, og som om det aldri finnes noen problemer. Det gjør det. Det finnes alltid problemer og utfordringer, uansett hva vi holder på med, og poenget er ikke å fjerne alle problemene, men å vite hvordan de skal håndteres best mulig.

For virkeligheten finnes jo ikke, som en konkret, objektiv størrelse, helt upåvirket av våre handlinger. Virkeligheten skapes, og den skapes i møtet mellom mennesker.

Menneskers liv er det mest verdifulle og sårbare som finnes, og krever veldig mye omtanke. Det er aldri godt å vite at ens eget liv er en annen persons arbeidsdag. Da er det minste vi kan gjøre å behandle alle liv med mest mulig respekt, individualitet og forsiktighet. Sjeler, særlig skadde sjeler, bør alltid oppbevares forstfritt, i tempererte og vennlige omgivelser, og de bør håndteres varsomt.

Forskjellen på maur og barnåler er at barnåler ikke har valg. Det har maur. Forskjellen på maur og elefanter er at når en maur tar et valg, kan han flytte en barnål. Når en elefant tar et valg, kan den flytte hva som helst.