2016
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I Oran i Algerie bryter pesten ut. Byen blir isolert fra omverdenen og menneskene blir preget av frykt og reagerer alle på sin egen måte på de utfordringene de møter. Gjennom øynene til doktor Bernard Rieux følger leseren pestens ødeleggende ferd gjennom byen. Romanen gir et vitnesbyrd om en dyrekjøpt tro på mennesket, på at når alt kommer til alt "er det mer hos menneskene å beundre enn å forakte".
Omtale fra forlaget
The townspeople in Oran are in the grip of a virulent plague. Cut off from the rest of the world, living in fear, they each respond in their own way to the grim challenge of the deadly bacillus. Among them is Dr Rieux, a humanitarian and healer, and it is through his eyes that we witness the devastating course of the epidemic. Written in 1947, just after the Nazi occupation of France, Camu's magnificent novel is also a story of courage and determination against the arbitrariness and seeming absurdity of human existence.
Forlag Penguin
Utgivelsesår 1998
Format Heftet
ISBN13 9780140278514
EAN 9780140278514
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1939-1945
Omtalt sted Algerie
Språk Engelsk
Sider 296
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ein er i havnebyen Oran i Algerie på 1940-talet ein gang, og einkelte av innbyggarane merkar seg at det er fleire rotter enn vanleg i omgjevnadane. Snart byrjar folk å bli sjuke, og sidan tittelen på boka er det den er så slår eg ikkje på noko spoiler-varsel når eg røper at det bryt ut ein pest-epidemi. EIn fylgjer eit knippe menneske gjennom dei ulike fasene i epidemien.
Dette er den andre boka av Camus eg les (den første var Den fremmede), og i begge så opplever et det som om språket held meg på avstand frå handlinga. Dette gjeld nok i størst grad Pesten. Eg veit ikkje om det skuldast oversetjinga, eller om eg ville hatt same kjensla dersom eg kunne ha lest originalteksta, men uansett så er det noko ved den litt formelle og stivbeinte språkføringa som gjer at eg ikkje greier å trenge inn i boka. Så sjølv om denne boka truleg er ei interessant analyse av korleis ulike personar kan finne på å handle under ein krisesituasjon, så blei det berre eit middels terningkast frå mi side.
Vi las denne boka i kjell k sin lesesirkel, det virka som om fleire av dei andre deltakarane også sleit litt med boka.
Eg har enno to uleste bøker av Camus i bokhylla, og eg skal sjølvsagt lese dei. Men skulle det ikkje løsne for meg i dei bøkene heller, så gjeng det nok ei stund før eg eventuelt prøver meg på denne forfattaren igjen.
-En har inntrykk av at mennesket er i stand til hva som helst, sa Tarrou.
-Nei, det kan ikke lide eller være lykkelig i lengre tid. Følgelig er de ikke i stand til noe som har varig betydning.
Det onde som forekommer i verden, skyldes nesten alltid uvitenhet, og den gode viljen kan forårsake nesten like mange ulykker som ondskapen, hvis den ikke er bestemt av kunnskaper. [...] Den mest håpløse last er uvitenheten som tror at den vet alt og derfor gir seg rett til å drepe.
[...] og for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.
Når det bryter ut krig, sier folk: "Den varer ikke lenge, det er for dumt." En krig er nok antakelig for dumt, men det forhindrer den ikke i å vare. Dumskapen gir seg ikke, det ville man skjønt om man så lenger enn seg selv. På dette området var medborgerne våre som alle andre, de tenkte på seg selv, de var med andre ord humanister: De trodde ikke på katastrofer. En katastrofe er ikke av menneskelige dimensjoner, derfor tenker man at en katastrofe ikke er virkelig, det er en vond drøm som snart går over. Men den går ikke over, og fra vond drøm til vond drøm er det mennesker som dør, og humanistene er blant de første fordi de ikke har tatt noen forhåndsregler. Våre medborgere var i så måte ikke verre enn andre, de glemte bare å være beskjedne, rett og slett, og tenkte at alt fremdeles var mulig for dem, noe som innebar at katastrofer var umulige. De fortsatte å gjøre forretninger, de forberedte reiser og de hadde sine meninger. Hvordan skulle de kunne forestille seg en pest som avlyste fremtiden, reisene og diskusjonene? De betraktet seg selv som fri, og så lenge det fins katastrofer vil ingen noen gang være fri.
Det er bare drukkenboltene som ler, og de ler for meget.
Det er adri hyggelig å være syk, men det finnes byer og land hvor de syke blir hjulpet, hvor det er mulig for dem å ta det med ro. En syk trenger omsorg, liker å ha noen å støtte seg til - det er naturlig. Men i Oran kreves sterk helbred på grunn av det harde klimaet, de viktige forretningene, hele stedets ubetydelighet, .... Der vil en syk fonne seg helt alene. Tenk Dem en som ligger og skal dø omringet av vegger som knitrer av varme, mens hele befolkningen, i telefon og på kafeene, samtidig snakker om veksler, konnosementer og diskonto. En forstår hvprdan døden - selv en moderne død - kommer til å bli besværlig på et så egoistisk sted.
Jeg kan ikke si at hun døde for åtte år siden. Hun ble bare litt mer usynlig enn vanlig, og da jeg snudde meg, var hun der ikke lenger.
... om man tillegger gode gjerninger for stor vekt, gir man det onde en indirekte og kraftfull anerkjennelse. Det antyder at gode gjerninger bare er verdifulle fordi de er så sjeldne og at ondskap og likegyldighet er langt vanligere drivkrefter i menneskelivet. Dette er ikke synspunkt som fortelleren deler. Det onde som fins i verden stammer nesten bestandig fra uvitenhet, og god vilje kan gjøre like stor skade som ondskapen selv, hvis den ikke bygger på kunnskap. Menneskene er stort sett gode, ikke onde ...
Vår kjærlighet eksisterte uten tvil hele tiden, men den var ganske enkelt til ingen nytte, den ble tung å bære, livløs, gold som en forbrytelse eller en dom. For oss ble det bare en tålmodighet uten fremtid og en trassig venting. Sett fra dette synspunktet minte sinnetilstanden hos noen av våre medborgere om de lange køene en så overalt i byen foran matbutikkene. Der hersket den samme resignasjon og den samme lagmodighet, endeløs og uten illusjoner. Men denne følelsen må man tenke seg tusen ganger sterkere når det gjelder atskillelsen, for der dreide seg om en annen hunger som kunne fortære alt.
Man sa f.eks. at en morgen hadde en mann i sentrum som viste symptomer på pest, styrtet ut som en gal og kastet seg over den første kvinnen han traff på. Han hadde omfavnet henne mens han skrek at han var smittet av pest.
- Nå, sa Cottard i en elskverdig tone som ikke passet til hans historie, - vi kommer alle til å bli gale, det er sikkert.
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.
Forfattere jeg vet jeg burde ha lest noe av, men som jeg ikke har fått meg til å plukke opp noen bøker fra ennå.
Hvilke forfattere burde du lest noe av? Hvilke synes du det er flaut å ikke ha lest?
Rangering fra 1 til 100. 138 anonyme medlemmer stemte på bøkene. Samlet 3. april 2014.
Jeg har som mål å lese flere Nobelprisvinnerene i litteratur. På denne lista vil jeg legge inn de jeg har lest og fylle på etterhvert.
Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.
Eit tilfeldig besøk på ein brukthandel resulterte i eit fullt nett med bøker - 19 stk - til NOK 40,00 Kjekt!