(17.02.2017)

Leseperiode:
Mandag 20. februar - søndag 19. mars

Denne tråden brukes til innlegg og diskusjon om Pesten (1947) av Albert Camus.

Alle som ønsker kan skrive innlegg og kommentarer.

Det er anledning til å diskutere andre relevante emner, f.eks. forfatteren (biografi), forfatterskapet, etc.

Andre tråder:
Lesesirkelens hovedtråd
Valg av Ev6

VELKOMMEN TIL FELLESLESING OG DISKUSJON!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Viser 54 svar.

Albert Camus, an existentialist novelist, offers three responses
to the absurdity of human life.
First, one can commit suicide.

As he puts it, “There is only one really serious philosophical question,
and that is suicide”.

The second option, reflected by his character Rieux in The Plague,
is to fight for humanity as best one can
even though there is no conviction that ultimate success is ever attainable.

The third, adopted by the title character of his play Caligula,
is to take whatever benefits are available for oneself,
since the absurdity of life will triumph in the end.

Woody Allen’s movie Crimes and Misdemeanors reflects an existentialist form
of atheism.
In that movie, an ophthalmologist is involved in an extramarital affair
and wants to end it, but his mistress threatens him with exposure
if he tries to end the affair.
Soon he contacts his mobster brother and has her murdered.

He is at first stricken with shame and talks to his rabbi about confessing,
but in the end he concludes that God is a luxury he can’t afford
and stops feeling guilty.
From an atheistic perspective there is no advantage to doing the right thing
and confessing, over leaving the crime under the rug.

( notert på veggen herfra, etter filosofi-systematiker Victor Reppert )

Siterte artikkel tar for seg å gi systematisk overblikk over
de ulike mulige utgaver av et ateistisk grunnsyn.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Slik jeg leser Pesten, bruker Camus sykdommen for å drøfte flere grunnleggende spørsmål. Valget av sykdom er neppe tilfeldig.

Pesten som en metafor på nazisme eller en mer generelt advarsel mot totalitære styresett, har vært nevnt av flere. Et sitat som gir uhyggelige assosiasjoner: «midt på natten (kunne en) se underlige tog av slingrende trikker uten passasjerer langs kysten. Innbyggerne hadde til sist oppdaget hva det var. Til tross for patruljene som forbød adgang til strandveien, lyktes det mange å liste seg ut på bergknausene (…) for å kaste blomster ned på i de åpne tilhengerne når trikken passerte. De hørte vognene skrangle avgårde med sine blomster og lik.» (s. 121) Trikkene er på vei til krematorieovnene.

Jeg leser en ram kritikk av kristendommen, særlig i presten Paneloux’s siste preken. Presten snakker om hvordan alt ligger i Guds hånd, er opp til Ham, hvordan Gud har en mening med å påføre mennesket lidelse. «Den mest grufulle prøvelse ble en vinning for den kristne.» (s. 150) og «Vi burde begjærlig gripe til det uforståelige som blir budt oss, nettopp for å gjøre våre valg. Barns lidelser var bittert brød, men uten dette brød ville vår sjel gå til grunne i åndelig hunger.» (s. 152). Presten tar konsekvensen av sin tro. Når han selv blir syk, han vil ikke ha lege.

Her er lag på lag. Boken kan, som flere er inne på, leses og tolkes på flere og ulike måter.

Journalisten Rambert kjemper med seg selv i et tilsynelatende umulig valg. Skal han søker sin egen, individuelle lykke eller å bli værende og kjempe for fellesskapet, med reell fare for sitt eget liv? «– Intet i verden er verd å vende seg bort fra det man elsker. Og likevel gjør jeg det selv, uten å vite hvorfor.» (s. 141). Rambert er ikke alene om å stå i dette valget, men han er én tydelig eksponent for det.

Tarrou tar et oppgjør med dødsstraff (enda det innebærer et brudd med hans egen far). I siste del er temaer som vennskap, kjærlig, håp og selvoppofrelse fremtredende.

Bortsett fra stedsangivelsen er teksten nærmest fri for referanser til at byen ligger i et afrikansk land. Jeg tror det er tilsiktet; dette kunne ha foregått hvor som helst. Dette grepet bidrar til bokens allmenngyldige karakter. Derimot er det en påfallende mangel på kvinner. Mennene spiller hovedrollene, fører de viktige diskusjonene, utfører de viktige handlingene. En avspeiling av datidens kvinnesyn.

Boken grep meg. For meg var det nøkterne språket riktig. En bok som etter så mange år fortsatt vekker debatt og etterlater oss lesere med mange spørsmål, må være en god bok! Til slutt begrunner beretteren sin bok, «for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.»
Tja, kunne vi enda føle oss sikre på det.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Eg ser ikkje pesten som metafor, men som eit symbol. Pest kan opptre som metafor i uttrykk som "ho er ei pest og ei plage", dvs. at som manglar i samanlikninga, men i denne romanen er det tydeleg, som du peikar på, at pesten står for noko anna enn det reint konkrete. Fascisme har vorte nemnd - jo, sjølvsagt, men eg trur det ikkje ville vere i Camus si ånd å identifisere pesten. Står han ikkje for noko som trugar menneska reint generelt, noko vondt, og så ser vi korleis mennesket oppfører seg under slike trugsmål? Litt som hos Duun, i Menneske og maktene? Situasjonen er håpløs, og vi gir oss ikke, står det hos Jan Erik Vold ...

Godt sagt! (4) Varsle Svar

det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte,
Tja, kunne vi enda føle oss sikre på det.

Tanken din gir oss alle noe å grunne over, for de fleste av oss trenger å jobbe med det å se det gode i mennesker vi kanskje forakter og misliker.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ble ferdig med denne idag og må bare si at jeg likte den godt. Syns det var en spennende forteller og syns språket var godt. Syns det var gode beskrivelser både av omgivelsene og av personene. Syns den gir oss et positivt og optimistisk bilde av mennesket.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har bare kommet til side 128 av 213. Ikke lett å la seg fenge av denne teksten. Det er lenge siden en bok har virket som så god sovemedisin. Forsøker å se handlingen/samtalene i lys av hendelser i Europa, men sliter litt med det. Det er godt å ha kommentarene her å støtte seg til.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Leseperioden er straks over, og jeg sitter her og føler meg snytt. Skuffet fordi en person som gjennom livet ble berømmet for både "tanker, ord og gjerninger" ikke makter å engasjere meg mer. (Det kan naturligvis være meg, men ...). Den eneste scenen jeg lot meg bevege av, var da Rieux og Tarrou beseglet sitt nyerklærte vennskap med et bad i sjøen, i all hemmelighet. Ei lykkestund midt i all elendigheta.

Sitat fra Store norske leksikon:

Romanen La Peste (...) viser mennesker som kjemper mot meningsløshet
og urett med nøktern erkjennelse, måtehold, medmenneskelighet og
solidaritet.

Nøktern og saklig beskrivelse, får man si. Og så må jeg legge til for egen del: Disse menneskene kjemper så visst en heroisk kamp, men hele tida innafor sin egen lille boble. Det er kanskje det Camus vil fortelle oss? Hvor pesten kommer fra og hvordan den sniker seg inn på oss, er underordnet. Inn i bobla kommer den, uansett. Å forebygge har ingen hensikt; det samme vil skje om igjen uten at vi kan forhindre det. Kampen starter først når fienden er blitt synlig og merkbar, og da er det som regel for seint. Likevel er det all grunn til å beundre mennesker som kjemper, selv uten noen religiøs eller ideologisk bakgrunn.

Mye å beskjeftige tankene med, men hele historien ble for nøktern og "klinisk" for meg. Ei engasjerende bok skal vekke følelser: Sinne, avsky, medlidenhet, kvalme - og likevel ikke bli sentimental. Takket være badescenen strekker jeg meg til en svak firer på terningen og takker for samlesinga!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Har lest ferdig Pesten.

Fikk det uforutsett travelt på andre områder, så jeg skal ikke kommentere mer nå.
Har lest mange interessante innlegg her på tråden. Lærerikt og tankevekkende.

Men selve romanen svarte ikke til mine forventninger, og hvordan jeg husker den fra min forrige lesning for mer enn 40 år siden.
Burde nok finne ut mer om eksistensialismen og om Camus, men det får i så fall vente.

Jeg gir Pesten terningkast 4

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Da er jeg ferdig med boka. Synes den var lite inspirerende. Til tross for at den var lettlest så fenget den ikke.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lest og klødd meg i hodet. "Filosofien" er såvidt fattbar: I krisetider vil mennesker søke sammen for å holde situasjonen på et levelig nivå for sine likesinnede, og ikke minst for seg sjøl. Det gjelder å holde ut og ikke gi opp; før eller siden kommer man ut på den andre sida av helvete - men kommer man styrket ut og endrer holdninger, eller tar man opp igjen livet slik det var før?

Jeg greier ikke å trekke noen konklusjoner ut av denne romanen, ikke engang om pesten er ment som en politisk eller moralsk prøvelse. Det jeg sitter igjen med, er bare spørsmål.

Camus har valgt å legge handlingen til Oran, den nest største byen i Algerie, der han sjøl må ha vært godt kjent. Det må han ha hatt en mening med, men jeg finner den ikke. Han beskriver byen som det jeg ville kalt et "høl" - iallfall estetisk sett. Grå og trist, med mennesker som er stivnet i vaner og rutiner.

Persongalleriet er europeisk, trass i at flertallet av innbyggerne i byen må ha vært arabere - hvem var det som ble isolert/isolerte seg? Vi hører om kirkelig engasjement, men hva foregikk i alle moskeene?

Kanskje det kommer flere opplysende innlegg etter hvert, men foreløpig nøyer jeg meg med dette. Og et spørsmål: Har jeg oversett noe undervegs? Noe som kan tyde på at den innfødte befolkningen var en del av dette dramaet?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har noen tanker og refleksjoner rundt det jeg har lest om romanen og forfatteren. Camus er som flere er inne på født i Algerie i 1913 av fransk/spanske foreldre. Han bodde der til slutten av 1930, og var i perioder inspirert av kommunismen. sosialismen, og mer filosofiske emner som eksistensialismen, absurdismen og nihilismen. Vanskelige navn på egentlig enkle temaer. For eksempel, absurdismen; det finnes ikke noen mening i livet utover det vi selv gir det. Camus sies å være en tilhenger av denne retningen. Pest rammer vilkårlig og er totalt meningsløs/absurd.

Boka kom ut i 1946, og Camus hadde vært i Frankrike noen år og fått oppleve beleiringen av landet. Det skrives at romanen er en allegori eller metafor for nazistenes okkupasjon av Frankrike. Selv nektet han for å bli puttet i en hver bås, spesielt eksistensialismen, som jeg veldig enkelt tolker til den måten vi eksisterer/lever på - når det gjelder liv og lære, tro og moral osv. Søren Kierkegaard (1813-1855) kalt eksistensialismens far, gir spesielt utdypende teorier for de som er nysgjerrige, han anbefales.

Jeg skuffes imidlertid over Camus, verken språket, historien eller karakterene begeistrer meg, men det meste kan selvfølgelig skyldes min egen sinnstilstand, jeg tar det med i beregningen når det gjelder alt jeg leser for tiden.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Da har jeg lest hele romanen, og det er mange tanker som er vekket i løpet av lesningen. Det jeg savner er å bli berørt og at den vekker følelser. Handlingens karakter burde jo helt klart kunne fremkalt noen tårer, men selv triste enkelthendelser mot slutten makter ikke å fremkalle tårestrømmene hos denne ellers relativt lettrørte leseren!

Men som sagt, tankene er vekket.

Romanen utforsker slik jeg ser det ateistiske menneskets livsgrunnlag. Når vi ikke henter mening i noe utenfor oss selv, eller utenom menneskeheten, hvordan skal vi finne mening og håp i tilværelsen?

"De ville bli lykkelige, i alle fall i noen tid. Nå visste de at hvis det er en ting en alltid kan ønske seg og undertiden oppnå, så er det menneskelig ømhet.
Men alle de som higet etter noe overmenneskelig, noe som de ikke engang kunne forestille seg, de har ikke fått noe svar. Tarrou var vel gått inn til den fred han hadde snakket om, og som var så vanskelig å finne, men han hadde bare funnet den i døden, i det øyeblikk da den var verdiløs for ham." (1971:278)

"...det er rettferdig at lykken iallfall nå og da kommer som en belønning til dem som nøyer seg med mennesket og dets fattige og fryktelige kjærlighet."(1971:279)

Jeg synes på mange måter at disse sitatene er livsvisdom som vi trenger i vår verden, der vi vi forventer at alt kan stige inn i himmelen. Kanskje er det større sjanse for å finne lykke (hvis det er målet) hvis vi ikke alltid higer etter noe enda bedre, eller enda større?

Tarrou er en karakter som jeg nok har viet litt for lite oppmerksomhet i løpet av lesingen, og som jeg veldig gjerne ville ha hørt andres forståelse av. Det var først når jeg kom til del IV at jeg skjønte hans betydning.

Tarrous lange enetale et kanskje lettest å forstå om man leser romanen allegorisk:
"Det naturlige er mikroben. Det andre, sunnheten, rettskaffenheten, renheten, om De vil, det er resultatet av viljen, og en vilje som aldri bør gi opp. Den rettskafne mann, han som nesten ikke smitter noen, det er han som er minst mulig splittet. Og en trenger vilje og kraft for ikke å bli splittet." (1971:234)
Om jeg skal våge meg på en fortolkning, understreker Tarrou hvordan meningen er en viljeshandling. Alle må finne sin egen mening i livet, og ikke la seg lede/smitte av andres livsmening eller mål.

Til tross for et deprimerende tema, understreker fortelleren at hensikten med beretningen er en feiring av mennesket. Boken er skrevet "...for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte." (1971:285)

Dermed konkluderer jeg med at det er et vakkert budskap, selv om den ikke klarte å fremkalle hjerteklapp hos meg!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg tror vi mister noe essensielt hvis vi ikke leser Pesten som en politisk pest. Opp gjennom historien har Algerie vært underlagt flere regimer. I 1830 tar Frankrike, med militær makt, Algerie som koloni. Befolkningen ble fratatt eiendom og borgerlige rettigheter.

Jeg har ikke tid til å sette meg grundig inn i dette (komplisert stoff), men sakser fra Store norske leksikon: «Andre verdenskrig innvirket også på algerisk nasjonalisme. Den muslimske befolkningen sluttet opp om kolonimakten ved krigsutbruddet, men colons (kolonistene) støttet opp om den nazistisk-vennlige Vichy-regjeringen. I Algerie falt denne som følge av den amerikansk-britiske militære kampanjen i Algerie og Marokko, Operation Torch, i november 1942 som en del av den allierte invasjonen av Nord-Afrika. Samme dag som landingen i Oran (min utheving) og Alger, og som en del av operasjonen, iverksatte den franske motstandsbevegelsen et kupp i Alger, 8. november.»

Det er på denne tiden handlingen i vår bok utspiller seg. Slik jeg tolker Store norske støtter den opprinnelige algeriske befolkningen de allierte, mens de som har innvandret fra Frankrike, Nazi-Tyskland. (korriger meg hvis jeg tar feil). En politisk verkebyll. Nærmer vi oss opptakten til den blodige algeriske frigjøringskrigen?

Jostein skriver: «… og av og til får eg kjensla av at romanfigurane eigentleg pratar om noko anna enn det dei seier, men utan at eg får tak på kva det er.»

Jeg har gjort meg samme observasjon. Prøv å les boken med det for øyet at det er den politiske pesten romanens personer snakker om. Landets uhyre betente politiske situasjon.

Boken vakte for øvrig et voldsomt rabalder da den kom ut i 1949.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Boka var absolutt god og interessant. Ingen tvil om at den handler om mye mer enn pesten som blir beskrevet, men jeg synes den fungerer også om en leser den bare som en "historie". Del 3 var vel den som var mest filosofisk/politisk uten særlig handling, og jeg likte den delen dårligst. Synes boka var best når det "skjedde noe".

Ser de fleste her føler at det er mer generelt om totalitære ideologier og hvordan en takler slike krisesituasjoner som er temaet i boka enn mer spesifikke temaer rundt Algerie. Jeg følte det også slik, og dette støttes vel også av det meste av omtalene jeg har sett på nettet.

Som nevnt likte jeg boka (femmer). Noen som har lest "Den fremmede" eller noe annet av Camus, og kan anbefale videre lesning?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg likte "Den fremmede" mye bedre enn "pesten". Den har mye mer nerve. (Forbehold: det er 20 år siden).

"Myten om Sisyfos" er veldig bra om du er interessert i å bevege deg inn i filosofien. Lettlest, men dyp.

De to andre romanene på norsk "opprøreren" og "Det siste menneske" falt litt gjennom, etter mitt syn.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er ikke tvil om at byen Oran (og Algerie) har en historisk ballast som kan leses inn, se for eksempel i denne artiklen fra Aftenposten innsikt. Jeg leste også en artikkel i Dag og tid nylig om nettopp masakrene i Oran i 1962, men det er jo etter at boken er skrevet!

For meg er nok likevel Pesten hovedsakelig en idéroman, der Camus i romans form skisserer sin filosofi.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mange interessante synspunkter i tråden! Takk til alle!
Jeg ligger fortsatt langt etter, har knapt tid til å lese for tiden. Jeg skal prøve å få kommentert litt etter hvert.

Randi, du skriver: "For meg er nok likevel Pesten hovedsakelig en idéroman, der Camus i romans form skisserer sin filosofi." Det kunne ha vært interessant å hørt litt mer om dette. Hva er etter ditt syn Camus' filosofi?
Jeg har fått med meg at det finnes ulike oppfatninger av Camus - og også av denne boken.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hva som er Camus' filosofi? Det er vel det jeg har forsøkt (og forsøker) å lese ut av boken.

Jeg skal jo innrømme at jeg har mine vekttall (som det het den gang på 90-tallet) i filosofi, og har lest mye eksistensialisme på slutten av forrige århundre, så rammene har jeg på plass: hvordan finne meningen etter at Gud er død og absurditeten i eksistensen. Hva er vitsen med livet?

Jeg har sagt litt i min tidligere innlegg om ulike måter å finne mening på, der Rieux og Rambert i alle fall på et visst punkt i romanen sto som antiteser på hvordan de fant mening. Jeg har ikke gjort meg opp noen mening om hvilket perspektiv som Camus mener er den riktige, selv om Rambert endte med å ikke reise ut når han først fikk sjansen. Og jeg er ikke sikker på om Camus har en definisjon på hva som er "meningen med livet", men tror kanskje at hvert enkelt menneske danne seg sin egen mening i livet.

Jeg synes det hadde vært interessant å høre hva dere andre tenker om det. Noe av grunnen til at Camus (som var utdannet filosof) skrev romaner, var at han ville utforske tankene sine både i sakprosa og i skjønnlitterær form som jo har mye større rom for fortolkning.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Då er "Pesten" avslutta her i huset. Det har vore ei spesiell bok på mange måtar, ei bok som både gir ettertanke og grøss.
Fleire stader har eg sett at romanen er eit bilete på nazismen, kanskje både som ideologi og som konsekvens av det nazismen førte med seg.
Eg opplevde det som spesielt at rottene som kom som varsel på død - og seinare som varsel om betre tider. Korleis ein skal tolke det, veit eg ikkje .....
S220 i mi bok var innhaldet skildra nesten som om det skulle vere frå ein tysk konsentrasjonsleir, med massedød og massegraver. Ekkelt......

Eg opplevde også at Camus framstilte "Pesten" som ein fiende med menneskeleg trekk.
Mi bok er proppfull av merker eg har sett for gode uttrykk og skildringar, trass i eit innhald som ikkje er av det mest lystelege slaget - når ein ser bort frå det menneskeleg samhaldet og den omtanken dei hadde for kvarandre.

Eg er glad for å ha lese boka som kan framstå som eit bilete på både tidlegare og noverande diktatur og autoritære system.
Kar: 5

Sitat frå Wikipedia:

På ett plan er Pesten blitt lest som en allegori over kampen mot nazismen, men vanligvis er det romanens diskusjon av menneskenes grunnvilkår som framheves. Ved å legge handlinga til et samfunn som utsettes for ekstreme påkjennelser, isolert fra omverdenen, demonstrerer Camus her en egen form for eksistensialisme.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Vi bør nok lese Pesten som en politisk pest, som du skriver.

Og da kommer det også mye an på hvor vi som lesere(subjektivt) har vårt politiske ståsted.
Totalitære ideologier finnes i mange avskygninger.

Jeg for min del betrakter pestsykdommen (inkl. smitteeffekten) som beskrives i romanen som en metafor (les: allegori) for og en advarsel mot fascisme og nazisme.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Du har trolig rett i at det handler om politisk pest, og at vi kanskje tolker ut fra politisk ståsted. Sjøl tolker jeg ikke boka som en advarsel, mer som en konstatering: Slike pester vil komme igjen og igjen, og vi kan ikke stoppe dem før epidemien er brutt ut. Det eneste anstendige vi kan gjøre, er å bekjempe dem når de har angrepet oss. Litt for defensivt i mine (politiske) øyne.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det gir for såvidt en mening. Men hvilken rolle har da vår venn legen? Er han en observatør i form av en korrespondent kanskje?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette var dessverre en bok som ikke grep meg, og derfor har jeg lest den ut.
Hvorfor den mer irriterte enn gledet, vet jeg ikke. Interessante betraktninger og godt skrevet - uten tvil. Men det var noe som ikke føltes oppriktig.
At den helt tydelig er skrevet i en annen tid, er noe som ikke pleier plage meg.
Artig vinkling at fortelleren gjemte seg bak en annen forteller.

Godt sagt! (3) Varsle Svar
[ Slettet av bruker ]

I begynnelsen av andre del får vi rørende bilder av hvordan familier, kjærester og venner reagerer når isolasjonen av den pestbefengte byen, skiller dem fra hverandre.

For det gamle ekteparet Madame og doktor Castel blir adskillelsen et vendepunkt; det som får dem til å innse at de er unnværlige for hverandre. «De var ikke engang et av disse parene som gir verden et eksempel på mønsterverdig lykke, og beretteren tror han kan si at etter all sannsynlighet hadde disse ektefellene inntil da ikke vært sikre på at de var tilfredse i sitt ekteskap.» (s. 48)

Jeg kom i tanker om Tor Jonssons:

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

To forfattere med dyp innsikt i menneskesinnet.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg merket meg også dette avsnittet, som kan leses som en hyllest til den hverdagslige kjærligheten. Styrken i kjærligheten er ikke nødvendigvis propsjonal med mengden offentlige kjærlighetserklæringer, gaver og store ord. Vakkert!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Del II - her spilles hensynet til den enkeltes lykke opp mot samfunnets behov for å stoppe pesten. "den tunge kamp mellom hver enkelt individs lykke og pestens abstraksjoner" (1971:83)
Rambert er representant for det første synet, Rieux for det andre.

Oppdatert etter ferdiglesing av del II; alternativt syn, Ramberts perspektiv: kampen mellom hensyn til mennesket vs. ideen.
"- Si meg, Tarrou, er De i stand til å dø for en stor kjærlighet?
- Jeg vet ikke, men nå forekommer det meg at jeg ikke er det.
- Der ser de. Og De er i stand til å dø for en idé, det oppdager en straks.
[...]
- De har rett, Rambert, fullstendig rett, og for intet i verden ville jeg prøve å få Dem bort fra det som de er i ferd med å gjøre, og som jeg finner riktig og bra. Men det er en ting jeg må si dem: Det finnes ikke noe heltemodig i det vi gjør. Det dreier seg om ærlighet og redelighet. Det er en tanke som kan virke latterlig, men redelighet er det eneste middel en kan bekjempe pesten med." (1971:152)
Rambert omdefinerer dermed spørsmålet til å være tro mot sine idealer, enten det er kjærligheten eller troen på det gode i mennesker.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Heldigvis en god del humor i all elendigheten.

Tarrous skriverier om den gamle astmatikeren.

"Hvis en kan tro hans notater, hadde den gamle astmatiker, som var hvitevarehandler av profesjon, ment at da han ble femti år, hadde han utrettet nok i livet. Han hadde lagt seg til sengs og ikke stått opp mer."

"kort tid etter hadde han bemerket til Tarrou at Gud sikkert ikke eksisterte, for i motsatt fall var prestene overflødige."
(side 107 f. i Bokklubbutgaven)

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Mitt første spørsmål i møte med denne boken, var om pesten er en reell sykdom eller en metafor. Da den første døde rotten dukket opp, innså jeg at her kommer en pestsykdom til å ramme byen. Men da jeg på side 28 leser følgende: «De trodde de var frie, men ingen er noensinne fri så lenge det forekommer landeplager.» øyner jeg at pesten kanskje også er en metafor for noe vi enda ikke vet hva er.

Boken grep fatt i meg fra første side. Å beskrive en stygg, karakterløs og sjelløs by, så du ser, hører, lukter og formelig kjenner den – behøver jeg si noe mer.

Jeg er, som dere skjønner, milelangt etter dere og har heller ikke lest innleggene i tråden. Dette er en bok og en debatt jeg virkelig ville ha stupt inn. Men den slags tillater ikke mine hverdager for tiden. (Dette bare for å si at jeg prøver å henge med :-)

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Jeg tror også at pesten ("Pesten") er en metafor, og den er nok dessverre ganske tidløs.

I tillegg er den så mye mer. Den er nok en høyst reell sykdom for innbyggerne ("medborgerne") i Oran, og den gir dem store utfordringer på nesten alle områder.
Romanen åpner med presis steds- og tidsangivelse, og underveis får vi vite mer om hva som skjer, og med ganske eksakte tidsangivelser.

Spennende. På flere plan.

Jeg har nettopp begynt på del 2.

Oran er isolert.
"Telegrammet lød: "Erklær pesttilstand. Lukk byen." "

Stakkars medborgere.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Du har heilt rett i at boka har spenning på fleire plan. Det å skulle vere innestengde og vite at pesten er der saman med dei og kan slå til kva tid som helst er ei psykisk påkjenning som merkast.
Eg lurer elles litt på det om metfor og allegori er det same, eller meir eksakt: Kva er skilnaden? Las ein stad at romanen kan sjåast på som ein allegori....

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg tror ikke Camus har skrevet denne boken primært for å fortelle oss om en sykdom. Pesten er et bilde, en metafor, på noe annet og fryktelig som skjer i Oran og Algerie på denne tiden.

Jeg ble litt overrasket da jeg sjekket tidsangivelsen i andre linje, byllepest er noe jeg forbinder med 1800-tallet og tidligere, ikke 194?. Dette må være relatert til Algeries historie, som jeg bare kjenner overflatisk, som en fransk koloni frem til 1960-tallet og en brutal krig, Algerie-krigen.

Jeg leser mellom linjene, «De trodde de var frie …», (s. 28), legene diskuterer seg imellom «Vi må gi tingene deres rette navn. Men hva er navnet?» (s 31), «basillen stemmer ikke med den klassiske beskrivelsen» (s. 35). Her ligger åpenbart noe under, slik jeg leser dette.

(Metafor eller allegori har vel, som det sies i tråden, ingen praktisk betydning.)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

metafor og allegori?

Nå ble jeg usikker. Slår opp i fremmedordboka og finner følgende:

allegori (gr.), gjennomført billedlig fremstilling i diktning el. billedkunst av abstrakte begreper.

metafor (gr.), ord eller uttrykk som brukes i overført eller billedlig betydning; billedlig uttrykk,
f.eks. lovens arm, brennende ønsker.

Jeg mener at det er mest riktig å kalle Pesten en allegori.

Hva mener dere andre?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det er nok allegori som er riktig begrep i dette tilfellet. Uten at det har så mye praktisk betydning, vi kan si overført betydning i begge tilfeller.

Som jeg skrev et annet sted her, ber jo formelig boka om en allegorisk lesning allerede i mottoet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Eg er ferdig med fyrste delen, som begynte med funnet av den fyrste, daude rotta og slutta med meldinga "Déclarez l'état de peste. Fermez la ville." Spenninga stig! Det var interessant å sjå det som nok heilt klart er ein allusjon til L'étranger, slik det står i eit tidlegare innlegg her: "Il s'agissait d'un jeune employé de commerce qui avait tué un Arabe sur une plage".

Forholdet mellom Rieux og Richard er interessant (under konferansen):

La formule m'est indifférente, dit Rieux. Disons seulement que nous ne devons pas agir comme si la moitié de la ville ne risquait pas
d'être tuée, car alors elle le serait.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Litt forsinka er jeg i gang med lesinga. Fant ikke boka på det lokale biblioteket, og ingen norsk versjon etter svært raskt søk i nettbutikker. Er derfor i gang med en engelsk oversetting fra 2001 som dukka opp i postkassa i går. Er dessverre ikke i stand til å lese den på originalspråket.

Åpningen er lovende!

Byen Oran ser ikke ut til å være riktig så ille i virkeligheten, men bildematerialet på nettet kan tyde på at det er bedre å se ned på byen enn å være inne i den?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Har fått lese nokre få sider i dag, og innhaldet har gitt mange tankar..
I kyrkja har pater Paneloux kasta ut påstandar om at pesten er Guds straffedom over byen, ei straff for ein ukjend forbrytelse.
Mange kjende seg fanga innanfor murane, mellom anna journalisten Rambert. Både han og mange andre venta på at pesten skulle gi seg, men med vakker sommar i kontrast til uhyggen, så auka dødstala i varmen.

Det er i ulykkene tid en venner seg til sannheten, det vil si til taushet. S 106

Det gjer inntrykk å lese om kva som skjer i eit kriseramma samfunn. - det fører tankane både til historiske kriser - og ulike situasjonar i verda i dag.
Håper at vidare lesing gir både "gode" opplevingar og nokre svar....

Lagt til:

Men mener De som Paneloux at pesten har sine gode virkninger, at den åpner øynene til folk og tvinger dem til å tenke? S 116

Fekk lyst til å ta med dette sitatet, sidan boka er ein allegori.....

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Om fortelleren

Vi nærmer oss fortelleren gjennom det generelle, slik det gjerne er ved det meste i Pesten.

Når vi presenteres for noe, så er det ved sammenligningen med det allmenne. Det er i det meste en vekselvirkning mellom det partikulære og det generelle. Som introduksjonen til byen: "Ved første øyekast synes Oran i virkeligheten å være en høyst alminnelig by..." (1971:5) eller "Vil en bli kjent med en by forholdsvis lett, bør en studere hvordan folk arbeider, hvordan de elsker og hvordan de dør der." (1971:5)
Eller når pesten introduseres for første gang: "Ordet pest var blitt uttalt for første gang. Her må beretteren få lov til å rettferdiggjøre legens usikkerhet og overraskelse, for hans reaksjon var, med visse avskygninger lik de fleste av våre medborgeres. Landeplager, "svøper", har alltid forekommet, men det er vanskelig å akseptere dem når de rammer en selv. Pest har vært like hyppig i verden som krig." (1971:36)

Men altså, fortelleren, han (for det er en han, det er tydelig allerede i starten der menneske=mannen, våre medborgere "de elsker kvinner") er tilstede i historien, som en del av det store vi - men samtidig klart definert som beretteren/historiefortelleren.

Først sies det noe om fortellerens rolle: "Beretningen vil forekomme noen naturlig, andre derimot usannsynlig. Men historieskriveren kan ikke ta hensyn til det. Hans oppgave er bare å si: "Dette hendte" - når han vet at det i virkeligheten skjedde og at det angikk en hel bys befolkning."(1971:8)

Så kommer det spesielle: "For øvrig ville ikke beretteren, som en tidsnok lærer å kjenne, ha rett til å påta seg dette arbeidet, hvis ikke tilfellet hadde gitt ham anledning til å få tak i en rekke dokumenter og uttalelser, og hvis ikke omstendighetene hadde brakt ham i kontakt med det han akter å fortelle om. Han har derfor rett til å opptre som historiker. En historiker har selvfølgelig sine kilder, selv om han er amatør. Han som forteller denne historien, har også sine: For det første sine egne opplevelser og dernest andres. På grunn av sin stilling kom han til å få betroelser fra personene i denne krøniken. Og endelig fikk han tak i visse notater som han akter å støtte seg til når det passer og benytter slik det faller ham inn. Dessuten akter han...Men det er kanskje på tide å slutte med kommentarer og språklige forbehold for å komme til selve beretningen."(1971:8)
På den ene siden er han altså å betrakte som historiker (dog amatør), men på den annen side så er fortelleren suveren i forhold til fremstillingen.

Fortelleren kommer til stede i teksten, ofte ved å forklare og alminneliggjøre karakterenes handlinger, som vi ser i sitatet om pesten (1971:36) der beretteren forsvarer legens posisjon.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Godt observert og forklart.

Jeg la også merke til den spesielle måten hendelsene formidles til leseren på. Interessant.
Og jeg stusset på opplysningen om at medborgerne "elsker kvinner".
Betyr det at kvinnene ikke er medborgere?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I andre samanhengar er jo concitoyens hankjønn fleirtal og dekker begge kjønna, "medborgarar". Når det er snakk om kvinner og ingen menn, er forma hokjønn fleirtal: concitoyennes. Men det er nok karane som er dei handlande her; eksemplet ditt viser at concitoyens er einstydande med dei mannlege innbyggarane i byen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dette var spennende, og godt skrevet.

Har allerede lest første del (av fem), t.o.m. side 61 i Bokklubbutgaven (1971).

Dr. Bernard Rieux er nok hovedpersonen her, men det er også mange andre interessante personer som opptrer i løpet av første del av romanen ("medborgere").
Og fortelleren (amatørhistoriker) får hjelp av Jean Tarrous notater som "utgjør en slags krønike om denne vanskelige tiden" (s. 23). Og Tarrous portrett av dr. Rieux (s. 27 f.) fikk meg til å se hovedpersonen ytre kjennetegn ganske tydelig for meg.

Noen andre personer:

Portneren, den gamle Monsieur Michel,
Forhørsdommeren Monsieur Othon,
Journalisten Raymond Rambert,
Mercier, sjef på det kommunale kontor for utryddelse av rotter (viktig kontor, spør dere meg),
Kontoristen Joseph Grand,
Dr. Richard, en av byens mest kjente leger,
Dr. Castel, en meget eldre kollega av Rieux

Og den merkelige personen Cottard, som mislykkes med å begå selvmord ved henging.
Kontoristen Joseph Grand redder ham, etter å ha funnet en lapp på døren med påskriften
"Kom inn, jeg har hengt meg."

Da jeg leste om dette selvmordforsøket kom jeg til å tenke på en liten bok Albert Camus ga ut i 1942:
Myten om Sisyfos

Jeg har en svensk utgave. Bak på boken står følgende:

ÄR LIVET VÄRT ATT LEVA? Detta är enligt Albert Camus filosofins grundläggande fråga.
Allt annat är tidsfördriv...
Myten om Sisyfos tolkar Albert Camus som en revoltens filosofi, en lidelsefull protest mot det fundamentalt förtvivlade i människans livssituation: i en värld utan gud och utan mening vinner vi vårt värde i en medveten livsduglig hållning mot hopplösheten och en paradoxal kärlek till livet.
I Myten om Sisyfos framlägger Camus den filosofiska grundvalen för sitt författarskap. Sisyfos inser tillvarons meningslöshet men accepterar dess villkor med bibehållen mänslig värdighet.

I denne romanen er det vel i grunnen selve Pesten som har hovedrollen. (biroller: rottene)

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Jeg er i ferd med å starte på del 2. Interessant med Pesten i hovedrollen - men pesten har vel en årsak?
Nå tar jeg med meg boka på ferie og får vel nok av tid til å gruble på årsaker - og ikke minst virkninger.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Pesten vert styrande, for ein heil by. Det er skremmande!
Eg har lese eit stykke inn i del to, og det er spesielt å lese om korleis eit samfunn opplever det å bli stengt ute frå omverda. For manga verka heile situasjonen uverkeleg, medan det å ha nok mat og anna blir viktig. Religion og Gudstru får større meining når døden vert så nær dei.

Eg har bestemt meg for at boka skal få kvile no, iallfall til over helga. Eg høyrer på lydbok for tida, Magnetisørens femte vinter av Per Olov Enquist, der er det også sjukdom i fokus. Trur eg må ha noko anna eit par dagar!

Ha ein god ferie, både med "Pesten", og kanskje litt sol og varme?

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ja, tror nok vi kan sette Pesten i rollegalleriet.

Men jeg tror også at Mennesket kan skrives inn i rollelisten. Hele romanen er en mulighet for å utforske menneskets livsvilkår (akkurat som Myten om Sisyfos som du påpeker).

Mottoet for boka gir en viss leserveiledning:

*Man kan like godt gi et bilde av en slags innesperring ved å skildre en annen slags, som man kan gi en fremstilling av en hvilkensomhelst ting som virkelig eksisterer, ved hjelp av noe som ikke eksisterer."

Her skal vi lese allegorisk, og romanen er et laboratorium for hvordan mennesket takler en pressset situasjon av en hvilkensomhelst situasjon.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Eg skulle til å sette opp oversikt over personane, men det var altså alt gjort! Fin! Også eg beit meg merke i at forteljaren lèt Tarrou karakterisere Rieux for oss - lurt grep.

Den triste skildringa av byen og omgivnadene blir utdjupa: "La mer elle-même avait perdu son bleu profond et, sous le ciel brumeux, elle prenait des éclats d'argent ou de fer, douloureux pour la vue."

Slik vi før gjekk frå den fyrste rotta til det fyrste dødsfallet, går vi nå til neste steg, kjensgjerninga: «Il semble bien que ce soit la peste.» Og så blir ordet peste uttalt for fyrste gong.

Litteraturen er full av allegoriar som La peste; badeanstalten i En folkefiende er vel den som ligg næmast for oss, saman med bøker av Vesaas og Duun.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Grepet med å la Tarrou karakterisere Rieux blir jo enda mer finurlig når fortelleren blir avslørt mot slutten av boka!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Har kome nesten like langt som deg. Måtte smile litt då seg såg at der er (på side 51 i mi utgåve) ein artig referanse til Den fremmede:

Midt i en livlig samtale hadde hun nevnt en arrestasjon som hadde vakt oppsikt i Alger. Det dreide seg om en ung kontormann som hadde drept en araber på en badestrand.

Forøvrig merkar eg at skrivestilen fenger meg berre sånn passe. Det blir litt omstendeleg, og av og til får eg kjensla av at romanfigurane eigentleg pratar om noko anna enn det dei seier, men utan at eg får tak på kva det er.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Då har eg leita fram mi utgåve av "Pesten", bokklubb-bok frå 1971 - inndelt i fem deler og med illustrasjonar.
Det første som skjedde var at boka var så porøs i permen at eg måtte fram med teipen.
Når eg starta på lesinga vart eg nesten heilt "satt ut"! Byen Oran framstod som så stygg og utriveleg at ein nesten ikkje kan tru det finst folk der. Når så hovudpersonen, lege Bernard Rieux, oppdagar først ei rotte, og så ei til, og så endå fleire .......kom uhyggen verkeleg krypande!
Rottene er eit frampeik på pesten som dukkar opp i all si gru. ( Har lese til s 36)

Eg opplevde skrivestilen som spesiell, konservativt språk i mi utgåve, og med setningar som skildrar direkte og utan omsvøp. Ser også at forfattaren går inn i romanen, som allvitande: Før beretteren går i detaljer i de nye begivenhetene, tror han det kan være nyttig å gjengi et annet vitnes oppfatning.....

Skal prøve å ikkje lese boka for fort, vi har god tid på oss. Og, skal iallfall lese resten av del 1 på dagtid!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Det er alltid litt spennende hvordan en gjen-lesing vil være. Vil det bringe deg tilbake til følelsene og tankene (og luktene og stemningen) fra den første lesningen av boken? Og i såfall med en rødme eller nostalgi? Eller er det nye erfaringer som bringes opp i dagen?

Jeg leste hele Camus forfatterskap i min tidlige ungdom, sugen på Det franske, eksistensialisme, dybde og dannelse. Det var ikke Pesten som satt tyngst i magen, hjernen eller hjertet, den gangen.

Jeg har fått fornemmelsen av lesingen en vakker sommerdag på mine foreldres terasse, men så langt har den ikke revet meg med. Hverken inn i boka eller tilbake til første lesing.

Men jeg ser det er passasjer som er fantastiske - og som gir mat for tanken.

"I denne henseende var våre medborgere som alle andre, de tenker på seg selv, og var med andre ord humanister: De trodde ikke på landeplager. [...] De fortsatte å handle, planla reiser og hadde meninger." (1971:36)

For meg griper dette den allegoriske lesningen av historien; og bringer tankene til at dette kunne omhandle dagsaktuelle temaer som klimakrisen eller flyktningekrisen.

En annen perle handler om kjærlighet og elskede som blir skilt når bymurene stenges:
"De var ikke engang et av disse parene som gir verden et eksempel på mønsterberdig lykke, og beretteren tror han kan si at etter all sannsynlighet hadde disse ektefellene inntil da ikke vært sikre på at de var tilfredse i sitt ekteskap.Men denne brutale og langvarige atskillelse hadde gitt dem anledning til å bli sikre på at de ikke kunne leve borte fra hverandre..."(1971:65)

Ellers er måten fortelleren etableres på spennende.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Hyggeleg - om ein kan bruke eit slikt ord om denne boka - gjenmøte med La peste etter eit kvart hundreår. Dei to fyrste kapitla burde få medalje for genial opning: Fyrst byen Oran, som blir skildra som "laide", "sans pigeons, sans arbres et sans jardins". Folk her arbeider berre for pengane si skyld. Snart går Camus - eller fortlejaren - over til hovudmotivet i boka: "Ce qui est plus original dans notre ville est la difficulté qu'on peut y trouver à mourir" - det skal bli mykje død framover i denne byen som er "sans âme". Og i neste kapittel begynner det: Dokter Rieux finn "un rat mort"; kapittelet opnar med akkurat dette og lèt det gå slag i slag med fleire og fleire rotter heilt fram til det fyrste dødsfallet. "Il est mort", seier Rieux om le concierge*. Meisterleg, uhyggeleg anslag, dette!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

I min norske bokklubb-utgave (1971) er det fem deler, uten inndeling i kapitler.
Men delene er inndelt i avsnitt med åpne linjer (uten nummerering).
Hvordan er din utgave (fransk?) inndelt?

Jeg regner med at jeg leste Pesten da den ble utgitt av Den norske Bokklubben i 1971, altså for ca. 46 år siden. Likevel husker jeg mye av både handlingen og noen av personene bare etter å ha lest 15 sider.
Trivelig med gamle bekjentskaper.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Eg legg merke til at du nemner kapittel, er det ei tydeleg kapittelinndeling i den franske utgåva du les? I mi utgåve, bokklubben 1971, er teksta grovt inndelt i 5 bolkar av litt varierande lengde, nummerert med romertal I .. V. Eg oppfattar desse bolkane som betydeleg lengre enn kapitla du refererer til.

Forøvrig sat eg på eit venterom på eit sjukehus i dag (neidå, det er ingenting som feiler) medan eg las byrjinga på boka. Måtte ta meg saman for ikkje å kike under stolen medan eg las om alle desse rottene.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Takk for presisering. Du har heilt rett.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg regner det som svar på mitt spørsmål også.
Og takk for det!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Meta CimmerianRandiAAskeladden1983Eva KAne MagelssenLesevimsaHegeTedrikkeringar hBabynemiKhadija AhmadDemeterKari BorgeMarteLeseaaseTherese LierelmeElisabethBjørg L.svarteperAnniken RøilGeir SundetJostein Røysetkjell kLilleviBoktimmySolMarit HåverstadLilith NagelKristine DalaneConnieTralteLibrosaurus vThomas KlakeggAnjaLogikaIda  SkaareNina GLisbeth Kingsrud KvistenEli Hagelund