2015
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka består av seks ulike historier der hver enkelt har gjenklang i den neste. Her finner vi sjøreisen, brevromanen, miljøthrilleren, dagboksromanen, science-fiction og apokalypsebeskrivelsen vevd sammen til en roman om hvordan menneskeheten grådig og ansvarsløst utarmer sin eksistens.
Omtale fra forlaget
Boka består av seks ulike historier der hver enkelt har gjenklang i den neste. Her finner vi sjøreisen, brevromanen, miljøthrilleren, dagboksromanen, science-fiction og apokalypsebeskrivelsen vevd sammen til en roman om hvordan menneskeheten grådig og ansvarsløst utarmer sin eksistens.
Forlag Sceptre
Utgivelsesår 2003
Format Heftet
ISBN13 9780340833209
EAN 9780340833209
Språk Engelsk
Sider 529
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ein sakførar frå den unge byen San Fransisco seglar heim over Stillehavet midt på 1800-talet. I Belgia på 1930-talet har ein ung komponist forelete familien sin. På 1970-talet kjempar ein journalist på den amerikanske vestkysten for at sanninga kring atomsatsinga i området skal komma fram. Ein gamal forleggar vert heldt mot sin vilje på ein gamleheim i England. I eit framtidig Korea går ei ung jente ut over sine fabrikerte gen-grenser. Ein ung mann kjempar for å overleva i ei post-akopalyptisk verd. Og ingen av dei seks historiane står for seg sjølv, men er vevd inn i kvarandre som instrument som spelar enkeltstemmer, men som saman vert ein heilt symfoni.
Kvar del av boka har sin eigen forteljar, og sin eigen sjanger. Me går frå dagbok via brev til detektivroman og memoarar, til intervju og ei avsluttande munnleg forteljing – og når siste person har fått sagt sist går ein attende i motsett rekkefølgje, slik at romanen vert symmetrisk. Eg høyrte denne som lydbok, og kvar del hadde òg sin forteljar. Dette gjorde polyfonien i romanen enno meir framtredande enn det nok vert i papir-form – opplesing er òg ei tolking, og kanskje særleg av eit slikt verk.
Sjølv om romanen, om ein kan kalla boka det, stiller sentrale spørsmål ved sivilisasjonen sin vekst og fall, om moral og menneskelegheit, er det særleg forteljestilen som sit att hjå meg. Ikkje berre lagar historiane eit symmetrisk mønster, men personar går att, personane les eller høyrer historiane til kvarandre – og nett dette gjer alt både meir truverdig og at ein stille større spørsmål ved same truverdet. Korleis kan ei dagbok lesen av ein brevskrivar som er nemnt i ein detektivroman osb. vera noko anna enn fiktiv? Eller noko anna enn verkeleg? Det høyrest komplisert ut, og det er det – men det er nett det som gjer arbeidet med å lesa denne gjevande. Historiane for seg er ikkje banebrytande, eller spesielt oppløftande, men gjennom Cloud Atlas viser Mitchell at det enno går an å leika med romansjangeren.
Cloud Atlas er ei fortelling inni ei fortelling inni ei fortelling inni ei fortelling inni ei fortelling inni ei fortelling. Kvar av desse fortellingane er i og for seg fullstendig og til dels uavhengig, og følgjer ulike personar, med ulike settingar, sjangrar og ulike fortelllarstilar. Først kjem første halvpart av dei fem første fortellingane. Den sjette står utan avbrot. Så kjem konklusjonane på dei første fem fortellingane i motsett rekkefølge, slik at strukturen blir symmetrisk. Den føregåande fortellinga eksisterer alltid innanfor den etterfølgjande: Som ei gammal dagbok, som ein konvolutt med gamle brev, som eit manuskriptet til ein roman, som ein film, og som eit holografisk arkivopptak. Sjangermessig varierer det mellom historisk drama, spionthriller, komedie, dystopisk og post-apokalyptisk science-fiction.
David Mitchell er truleg den moderne forfattaren som har engasjert meg mest med sine romanar. Språket er forbløffande fargerikt og virtuost, fortellingane er herlig intrikate, dialogane er skarpe og underholdande, den leikne sjangerblandinga fyller meg med fryd. Ingen meistrar den fleirstemte romanen som David Mitchell. Med det sagt: Det ambisiøse formatet og den enorme variasjonen i Cloud Atlas gjer at historia nødvendigvis blir noko oppstykka, og driv etter mi meining ikkje like godt som dei fleste andre av Mitchells andre romanar. Dette gjer lesinga noko meir krevjande, og enkelte kan nok oppleva boka som tung å komma gjennom.
Cloud Atlas er meir enn summen av sine delar. Likevel vil eg spesielt framheva Letters from Zedelghem, An Orison Of Sonmi ~451 og Sloosha's Crossin' an' Ev'rythin' After som dei mest engasjerande delane av boka for min del. Varmt tilrådd til alle som liker romanar med mykje handling, intertekstualitet, ordrikt språk og postmoderne science-fiction! Eller til dei som berre vil lesa noko verkeleg originalt.
Syns boka er godt skrevet og til tider ekstremt spennende! :D Jeg følte at fortellingen ble litt vel oppstykket, noe som gjorde at jeg brukte lang tid på å komme inn i boka, og syns deler av boka ble litt trege...
Cloud Atlas er en bok jeg har hatt liggende veldig lenge, men aldri kommet til å lese før nå. Jeg synes ideen rundt boka var veldig spennende, og den hørtes bra ut selv om det virket litt rart. Veldig spesiell. Og det var boka... Veldig spesiell... Jeg vet helt seriøst ikke hva jeg synes om den. Boka er delt inn i seks forskjellige små historier som veves sammen. Det er veldig rart...
På 1800-tallet reiser en amerikansk saksfører ombord en seilbåt på Stillehavet. På 1930-tallet har en ung mann kuttet kontakten med familien sin og går i lære hos en berømt komponist i Belgia. På 70-tallet, Buenas Yerbas, prøver en journalist å finne sannheten rundt atomsatsingen i området. Rundt år 2000 blir en gammel forlegger lurt til å skrive seg inn på et gamlehjem i England. I framtidens Korea gjør en ung jente oppgjør mot sine fabrikkerte gener. I en post-apokalyptisk framtid på Hawaii gjør en ung mann alt han kan for å overleve.
Disse seks delene er satt sammen på en utrolig, men spesiell måte. Først får man halve The Pacific Journal of Adam Ewing, Letters from Zedelghem, Half-Lives - The First Luisa Rey Mystery, The Gastly Ordeal of Timothy Cavendish, An Orison of Sonmi-451. Så kommer hele Sloosha's Crossin' an' Ev'rytin' After. Så kommer de andre delene i motsatt rekkefølge slik at man slutter der man startet; med The Pacific Journal of Adam Ewing. Det er rart å lese en bok på denne måten, og jeg må innrømme at jeg ble forvirret og ikke alltid husket hva som hadde skjedd tidligere. Det hente at jeg satt og tenkte: "Hvem var det, igjen?"
De forskjellige fortellerne forteller historiene sine forskjellig. Adam Ewing skriver dagbok ombord på seilskipet. Robert Frobisher sender brev fra Belgia til sin gode venn, Rufus Sixsmith. Luisa Reys historie er skrevet som en vanlig bok. Timothy Cavendish skriver sin egen selvbiografi. Sonmi-451, i Korea, blir intervjuet. Og Zachry, på Hawaii, forteller historien sin til barna sine. Jeg tror i hvert fall at det er barna... Han snakker om: dere små. Jeg synes det er ganske stilig at David Mitchell har gjort det på denne måten. Det gjorde det lett å skille mellom de forskjellige historiene.
I tillegg varierer språket mellom de forskjellige historiene. Det gjorde det vanskelig å sette seg inn i noen av historiene. Adam Ewings var litt treg i begynnelsen siden språket var gammeldags. Og Zachrys framtid var også ikke helt lett å lese om, pga. veldig muntlig, rart språk. Ellers var språket veldig bra, og boka har mange gode sitater. Spesielt de siste sidene var veldig minneverdige.
Jeg synes David Mitchell skriver godt om tid, med tanke på at tid er en veldig viktig del av historien...
"Time is what stops history happening at once; time is the speed at which the past disappears."
Jeg greide ikke helt å sette meg inn i Adam Ewings Stillehavsreise, men Robert Frobishers og Luisa Reys historier fanget meg. De var spennende og intense. I tillegg var karakterene lette å like, selv om Robert Frobisher var utrolig dum til tider... Det var da jeg kom til de historiene at jeg virkelig ble interessert i boka. De andre historiene var også bra. Timothy Cavendish føltes litt som bokas comic relief. Sonmi-451s skjebne var bare tragisk. Og selv om Zachrys historie var litt vanskelig å lese, var den spennende.
Cloud Atlas er en veldig spesiell bok, og jeg sliter med å finne ut hva jeg egentlig synes om den... Den har noen deler som er helt fantastiske og andre som er nesten kjedelige. Det var en bok jeg likte, men jeg tror ikke alle vil like den.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
PS! Jeg vet ikke om den finnes på norsk. Sorry! Men den er filmatisert. Jeg har tenkt til å se filmen :)
Generelt sett likte jeg boka, men siden den er delt inn i seks separate deler, med seks forskjellige hovedpersoner greide jeg ikke helt å leve meg inn i alle historiene. Alle historiene har noe med hverandre å gjøre, og jeg liker at man på en måte må tenke seg til hvordan alt henger sammen.
Selfølgelig likte jeg bedre enkelte av historiene enn andre, men det er jo naturlig når det er så forskjellige historier.
Not my cup of tea at all!
For all del, dette er en veldig anderledes bok. Og jeg har absolutt lyst til å se filmen, men det er bare for å se om den gir meg noe som helst, noe ikke boka gjorde.
Alt er sant hvis mange nok mennesker tror på det.
En halvlest bok er et halvferdig kjærlighetsforhold.
”’(…) & først når du gisper ditt siste åndedrag, vil du forstå at ditt liv ikke var verdt mer enn en eneste dråpe i et uendelig osean!’ Men hva er vel et osean, om ikke en myriade av dråper?”
Mor pleide å si at flukten aldri er lenger unna enn nærmeste bok.
Time is what stops history happening at once; time is the speed at which the past disappears.
One writes music because winter is eternal and because if one didn't, the wolves and blizzards would be at one's throat all the sooner.
Det er i orden å føle seg ødelagt og herjet med. Det betyr ikke at du er defekt - det betyr bare at du er menneskelig.
Sometimes the fluffy bunny of incredulity zooms round the bend so rapidly that the greyhound of language is left, agog, in the starting cage.
A life spent shaping a world I want Jackson to inherit, not one I fear Jackson shall inherit, this strikes me as a life worth the living.
Hvor mange av disse 99 bøkene har du lest?
Er denne like aktuell i Norge, eller er det noen bøker i lista dere absolutt IKKE ville lest?
Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).
Murakami er en unik forfatter, og det er vanskelig å finne bøker som ligner helt presist.
Bøkene på lista er plukket ut av forskjellige grunner. Noen ligner i skrivestil og tone, og noen har elementer av magisk realisme.
Til lesere av Murakami som liker den japanske bakgrunnsrammen, er det tatt med et utvalg markante japanske forfattere.
Bøker som eksplisitt eller implisitt har fått meg til å reevaluere mitt syn på samfunnet eller livet.
Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!