Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Under en snøstorm i England i 1910 blir det født et barn, men barnet dør fordi legen ikke kommer frem i uværet. Under en snøstorm i 1910 blir det samme barnet født - legen rakk frem før veien snødde igjen og denne gangen overlever barnet. Hun får navnet Ursula. I Livet etter livet får Ursula muligheten til å oppleve hvordan livet hennes kan utfolde seg på ulikt vis, alt ettersom hvilke valg og hendelser som inntreffer. Små endringer bringer hennes liv videre og i vidt forskjellige retninger.
Forlag Press
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788275476898
EAN 9788275476898
Omtalt tid 1900-tallet
Språk Bokmål
Sider 528
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Om forfatteren
Kate Atkinson (f. 1951) har en del bøker bak seg. Aller mest kjent skal hun visstnok være for krimserien (bestående av fire bøker) med Jack Brodie i hovedrollen. Jeg har så langt ikke klart å finne ut om noen av hennes øvrige bøker er oversatt til norsk. Selv ikke et søk på antikvariat.net sier noe mer enn at hennes bøker (utenom krimserien) er oversatt til dansk og svensk. Noen norske utgaver finner jeg ikke. Det er synd, for etter å ha lest en del om forfatteren, kan det se ut som om spesielt debutboka "Behind the Scenes at the Museum" (1995 - vinner av Whitbreas Prize) er vel verdt å få med seg. Det er å håpe på at Forlaget Press, som står bak utgivelsen av "Liv etter liv", sørger for dette!
Om "Liv etter liv"
Bokprosjektet "Liv etter liv" ("Life after life" på originalspråket) er meget spesielt. Her har forfatteren nemlig lekt seg med idéen om at tenk om vi fikk en ny sjanse og kunne gjøre nye valg etter å ha feilet eller havnet i en situasjon som gjør at vi dør? Hva da?
"Hva om vi fikk en mulighet til å leve livet igjen og igjen, helt til alt stemte? Ville ikke det vært fantastisk?" Edward Beresford Todd
I denne boka er det spesielt Ursula som stadig får nye sjanser, men dette gjelder også noen av personene hun har rundt seg. I bokas åpningsscene har Ursula blitt 20 år - i 1930. Hun befinner seg i Tyskland og hun tar livet av Hitler. "Mørket lukket seg" - en avslutning vi skal bli godt kjent med gjennom hele boka, og som betyr at Ursula dør ... Hvordan ville vår nyere historie ha sett ut dersom dette virkelig hadde skjedd?
Allerede ved fødselen i 1910 går det galt. Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, og fordi en snøstorm herjer, rekker ikke legen frem i tide. "Mørket lukket seg". I neste scene rekker legen frem i tide, barnet overlever og vokser opp. I en tredje scene er det moren som klipper over navlestrengen. Senere utsettes Ursula og broren for den ene faren etter den andre ... Som at hun ramler ut av et vindu, som at broren dør av spanskesyken osv. Men som altså får stadig nye sjanser ...
Vi introduseres for et relativt stort persongalleri; moren Sylvie Todd, faren Hugh Todd, broren Teddy, den ville tanten Izzie, kjøkkenpiken Bridget, kokken fru Glovers, Pamela - bare for å nevne de viktigste og mest sentrale personene i boka.
Det gjøres stadige hopp frem og tilbake i tid, godt synliggjort med tidsangivelsene i kapitteloverskriftene. I begynnelsen fant jeg likevel dette svært forvirrende, fordi jeg hele tiden lette etter en rød tråd som rett og slett ikke var der. Ursula får nemlig flere nye sjanser til å leve livet sitt om igjen. Det hele handler om at hun står ved en korsvei og har flere muligheter, og hvor forfatteren ganske enkelt utforsker hver av mulighetene i flere parallelle løp ut fra filosofien om at "Hva hvis?"
I et løp gifter Ursula seg med en voldelig mann. I et annet løp blir hun elskerinnen til en gift mann, som ikke ønsker å forlate sin kone. I et tredje løp forlater den gifte mannen sin kone for å leve sammen med Ursula. Osv.
Bakteppet i romanen - og det var faktisk dette jeg likte best - er to verdenskriger. Første verdenskrig i Ursulas barneår, og andre verdenskrig i voksen alder. Her befinner vi oss i et løp i London, mens nazistene bomber byen sønder og sammen. I et annet løp befinner vi oss i Berlin, der de allierte bomber byen sønder og sammen. All bombingen gir rikelig med anledninger til å dø, og skillet mellom dem som dør og dem som overlever, er hårfin og avgjøres ved rene tilfeldigheter - flaks og uflaks.
Samtidig som "Liv etter liv" er en krevende bok å lese, er den også svært lettlest. Jeg vil dessuten understreke at Kate Atkinson skriver svært godt! I denne boka overskrider hun en del grenser for hva vi tenker oss med en roman; kronologien er så godt som fraværende, den røde tråden mangler, klimaks i historiene er død - og så er det likevel ikke over. I det virkelige livet er ikke dette mulig. Der tar man et valg og må stå ved det. Så kan man selvsagt ombestemme seg senere, men det som har skjedd, har skjedd. Sjansene man ikke tok, forsvant. Tenk om man kunne levd livet om igjen, og valgt en litt annen vri? Foretatt et helt annet valg?
Kate Atkinson tar det helt ut i "liv etter liv", og demonstrerer mellom linjene en tro på menneskets frie valg. På at vi ikke er viljeløse ofre for skjebnens makt, men har avgjørende innflytelse på våre egne liv. Noe påvirkes selvsagt av flaks og uflaks, som ikke kan forutses, men hva da før dét? Hva får oss til å ta til høyre når vi burde ha valgt å gå til venstre? Hva får oss til å snu, og dermed unngå å bli innblandet i en katastrofe som vi ikke under noen omstendighet kunne ha forutsett? Hva fikk enkelte av oss til å dra tidligere hjem fra jobben den regntunge dagen 22. juli 2011, og ikke gå over Youngstoget i halv firetiden, slik vi pleide å gjøre hver eneste dag den sommeren? Eller sykle gjennom Regjeringskvartalet en halvtime før man pleide, for så å erfare at dette reddet ens liv? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! Like fullt vil jeg hevde at det er når hun skildrer bombingen av hhv. London og Berlin hun er på sitt aller beste. Disse delene av boka kunne hun gjerne gjort enda mer ut av.
Dette er en bok jeg er veldig sikker på at mange kommer til å elske når de først har oppdaget den! Litterært holder den en høy standard. Historien er meget original og inneholder mange overraskelser. Dessuten er boka lettlest og den reneste pageturner!
Her har vi en bok der hovedpersonen dør allerede i annet kapittel. For deretter å overleve i tredje. Og det sier det meste, egentlig.
I Liv etter liv har nemlig forfatteren valg et fortellergrep som jeg ikke kan huske å ha sett før, men som jeg falt veldig for. Jeg mener at temaet for denne boka er Europa, og spesielt England, på 1900-tallet. Og for å belyse et så stort tema i en roman, vil mange forfattere enten følge en slekt gjennom årene, eller fortelle om mange, mange forskjellig personer. Kate Atkinson har valgt å følge én familie, familien Todd. Men samtidig blir denne familien utsatt for mange av hendelsene som kunne påvirke en familie på 1900-tallet. Og det betyr at flere av dem dør. Stadig vekk. Og dermed må vi begynne forfra. Ved hovedpersonen Ursulas fødsel i 1910. Og jobbe oss framover på nytt, i håp om at det skal gå bra denne gangen.
Det virker kanskje rart dette grepet med å hoppe tilbake til start hele tida. Men det er utrolig effektivt. For eksempel når det tar så mange kapitler å overleve spanskesyken. Vi følger den samme familien, og bryr oss om Ursula, og håper at det skal gå bra denne gangen. Samtidig er det jo et utrolig effektivt bilde på hvor mange som faktisk døde av denne sykdommen! Og hvor store omkostninger første verdenskrig hadde. Over 50 sider av boka går med til å kjempe familien Todd forbi 1918. Det sier mye om Europa på denne tida, synes jeg.
Atkinson skriver godt! Vi følger også livet til resten av familien, og hvordan varianter av like hendelser får nye konsekvenser for dem. Samtidig er forholdet mellom familiemedlemmene det samme, og personlighetene deres forandrer seg egentlig ikke. Jeg blir glad i menneskene hennes og vil dem vel. At de utsettes for forskjellige hendelser i mange varianter gjør at de får vist fram mange fasetter av seg selv, og dermed blir mer virkelige for meg.
Fascinerende nok blir Ursula påvirket at det spesielle fortellergrepet. Alle gjentakelsene setter etter hvert preg på henne. Som liten får hun forutanelser, og rammes stadig av uhygge og følelse av fare. Men hun vet ikke hvorfor, og det gir henne store sjelekvaler.
En av grunnene til at jeg liker boka er kanskje at når man som leser gjennomskuer fortellergrepet ganske kjapt så føler man seg litt smart, og finner desto større glede i å lese resten og finne spor etter det vi som lesere vet, men som ikke hovedpersonene vet. Jeg liker også dette hva hvis-aspektet og det litt fabulerende ved ideen. Og jeg liker det veldig engelske i boka. Gjennom bøker og TV-serier og filmer opp igjennom årene har man jo ofte blitt utsatt for Det Engelske, og her kan man virkelig kose seg med personligheter, replikker og beskrivelser som gjør at alt blir levende for mitt indre øye.
Dette er kanskje en umulig bok å filme, men du verden så artig hvis noen hadde prøvd!
Fra min bokprat om denne boka
Den er ikke en fantasyroman, eller en mystisk roman. Om noe så er den en historisk roman om perioden rundt andre verdenskrig. Den forteller om familieliv, om arbeid og dårlig råd, og den forteller om heroiske bombevakter i London. Den forteller om hus som blir lagt i grus, om søskenkrangler, en uansvarlig tante og ett par flotte foreldre. Den forteller om et vanlig liv, hvor du får en ny sjanse hver gang det går galt. Og den anbefales virkelig!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a
Smågutter var et mysterium for Sylvie. Tilfredsstillelsen de fikk av å kaste pinner og steiner i time etter time, samlemanien som kun omfattet døde gjenstander, den brutale ødeleggelsen av den skjøre verdenen rundt dem - ingenting av dette syntes å stemme overens med mennene de var ment å bli.
Jeg elsket ham så høyt. Elsker ham så høyt. Jeg vet ikke hvorfor jeg snakker i fortid. Det er jo ikke sånn at kjærligheten dør med den man elsker.
Ursula hadde sansen for dem, de minnet henne om de minste Miller-barna. Hadde de vært hunder, ville de ha logret med halen hele tiden.
"Alle disse navnene, "sa Teddy da de stanset foran krigsminnesmerket. "Alle disse livene. Og nå enda en gang. Jeg tror det er noe alvorlig galt med menneskeheten. Den undergraver alt man gjerne vil tro på, (...).
En gang i tiden var Sylvie uvitende om hvordan man fikk barn, nå virket hun usikker på hvordan man kunne slutte å få dem.
Her legges alle bøker jeg har lest i 2014 inn. Et mål for i år er å lese mer skjønnlitteratur, for jeg begynner å bli lei av alle krimbøkene!
Bøker vi har lest i lesesirkelen. Første bok var i mai 2009.
Nytt år nye muligheter for nye lese opplevelser. Vet ikke om jeg klarer å slå 2021