Jeg var ensom, og synet av et kjent fjes og en kort samtale var for meg mer verdifullt enn smaragder og rubiner. Ensomheten hadde blitt dagens lys og nattens mørke.

Damene i huset leste arabiske vers og bønner ved enhver anledning, selv om de snakket persisk, og selv om de overlegent kalte seg persere og snakket nedlatende om arabere og kalte dem for «firfisleetere fra ørkenen». På den tiden hadde persere og arabere bare den hellige islam til felles, arabere kalte sint persere for ajam og persere så ned på arabere. Dans og sang ble ansett som syndig og djevelsk av de religiøse. Farmor insisterte på at man måtte lese bønn ved enhver anledning for å gråte, hulke og dermed rense sjelen og øynene. Hun sa prekende at alt fungerte omvendt i denne verdenen; hvis du hadde nytelse som mål, fikk du smerte. Men hvis du hadde lidelse som mål, ville du få nytelse som belønning. Lidelse og tårer ble ansett som veien til paradiset, sjelen var gudommelig og lånt en kort tid til den jordiske og lusne menneskekroppen.

Ensomheten spiste meg opp innenfra og selv demoner og gjenferd kom ikke lenger på besøk i drømme. Jeg hadde blitt nøye med min oppførsel. En løs munn og et skarpt øre var alt som trengtes for å få sladderhjulene til å spinne.

Jeg har så lyst på barn. Selv om mannen min er et beist, tror jeg at et uskyldig barn ville skylle bort ubehageligheter i huset og gi meg kjærlighet og en grunn til å leve.

Jeg var glad, og smilet lå om munnen som en fargerik sommerfugl.

Det hjertet som vekkes til kjærlighet, dør aldri.
Det fortsetter å leve og er skrevet i jordas gang.

Men verst av alt var kameleonmenneskene, som kravlet rundt på hvert hjørne. Plutselig hadde nabodamen med miniskjørt forvandlet seg til en dydig kvinne med chador. Hun var medlem i matstyret i nabolaget og beordret andre rundt. Det hadde ikke gått lang tid før kvinner ble beordret til å dekke håret. Det ble sagt at kvinnehåret strålte av noe som var haram og opphissende.

«Enten hodeplagg eller hodeslag.» Først var håret haram, etter hvert ble det brystenes og rumpenes tur, og deretter ble hele kvinnekroppen upassende. Dermed måtte damene gå rundt med en posete uniform i form av en spesiell kåpe kalt manto. En nabodame fortalte hvordan en dame med chador til og med hadde stukket henne med nåler da hun gikk ut i bare skjørt og bluse, selv om hun hadde hodeplagg.

Tantene og farmor slo seg på brystet og gråt seg nesten i hjel foran far, så mye sørget de over min mor og det morløse barnet hennes. Men selv et lite barn som jeg kunne gjennomskue krokodilletårene deres, i virkeligheten savnet de ikke den stakkars moren min. De gråt fordi faren min ikke hadde en kvinne å snakke med, eller å ta imot om nettene, og da helst en kvinne de hadde valgt til ham.
Han var bare ensom, men de mumlet at hans ungdommelige blomst var i ferd med å skrumpe inn. Han var jo en mann i femtiårene, og ingen ungdom lenger. Men på den tiden hersket mannen som herre og var evig ung, mens kvinnens skjønnhet og friskhet hadde like kort levetid som vårblomstene.

Vanligvis ga jentas familie tebrettet til jenta for at hun skulle gå rundt og by gjestene på te. Dette ga familien og beileren anledning til å se nøyaktig hva jenta hadde å by på. Med sine hårete varulvhender plukket mannen sakte opp tekoppen som jeg bar på sølvbrettet. Den hårete kroppen fikk meg til å fantasere om at han egentlig var et forkledd dyr, en gaupe med hår på ørespissene, en apekatt som skjulte sin hårete, stygge hale i buksen. Mannen hadde ingen far med seg, han var gammel nok til å være en gifteklar jentes far. Men i stedet hadde han tatt med seg sin urgamle mor, storkjeftede søster, brødrene sine og onkelen sin.