2020
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Birgitte har blitt så gammel at alle vennene hennes er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden i leiligheten sin i Paris, hvor er hun fanget av kroppslig forfall og minner fra et langt liv. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en familie. Birgitte er en vittig og skarp karakter, som forsøker å forsones med livet sitt, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir hun ikke opp å realisere drømmen om kjærligheten.
Forlag Kolon
Utgivelsesår 2020
Format Heftet
ISBN13 9788205541245
EAN 9788205541245
Serier Semikolon Birgitte Solheim (1)
Språk Bokmål
Sider 139
Utgave 2
Tildelt litteraturpris Havmannprisen 2020
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hovedpersonen i "De siste kjærtegn" av Kjersti Anfinnsen handler ikke om et lykkelig menneske. Likevel må hun utenifra sees som en vellykket dame med en flott karriere som hjertekirurg. Gjennom livet har hun ofret alt for karrieren sin og når vi møter henne så er karrieren for lengst over. Hun er en eldre dame som bor alene i sin leilighet i Paris. Hun har et anstrengt forhold til sin søster som bor i Norge, og selv om hun selv sier at hun lengter etter en forsoning med søsteren, så opplever hun søsteren som brysom. Hun lengter etter en mann og skriver med en på nettet. Hun gir oss også et tilbakeblikk på hennes forhold til menn gjennom livet. Dette er ingen munter historie, likevel har den en del humor i seg. Boka er en roman, men som leser opplever man ganske mange av de små kapitlene som små avsluttede historier. Anbefales 😊
Birgitte Solheim, hovudpersonen i Kjersti Anfinnsens roman "De siste kjærtegn", er den kvinnelege utgåva av Kjell Askildsens Thomas F. I alle fall minner ho meg om han, både i alder og i det noko bitre og ironiske synet sitt på livet og menneska rundt henne.
Romanen er bygd opp av ei rekkje små kapittel, mange av dei på under ei side. Her fortel Birgitte Solheim om livet sitt, om kva ho gjer og ikkje gjer, kva ho tenkjer på, og korleis ho forheld seg til folk rundt seg. Sjølv om dei passar som kapittel i romanen, kan fleire av dei også lesast for seg, som små betraktningar over livet og samfunnet.
I motsetnad til Thomas F., som held distansen til andre menneske, og tilsynelatande ikkje ønsker å endre seg (om eg hugsar "Thomas Fs nedtegnelser til allmennheten" rett - det er over 20 år sidan eg las den), ønsker Birgitte Solheim ei endring i livet sitt, innrømmer ho etterkvart.
Anbefaler denne romanen, som gjev både innsikt og håp, og som er kort og lettlesen.
Kjersti Anfinnsen "Det siste kjærtegn
Birgitte Solheim har blitt så gammel at de fleste av vennene er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden sin i leiligheten i Paris, hvor hun er fanget av kroppslig forfall og minner fra et langt liv. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en famillie. Nå forsøker Birgitte å forsones med livet sitt, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir hun ikke opp å realisere drømmen om kjærligheten.
<<de kjærtegn="" siste="">> er en øm, bitter og overraskende morsom roman om å se tilbake på livet, om tilværelsens ensomhet og om å søke kjærligheten og kanskje finne den.
En fin roman om det å bli gammel og ensom og gi opp håpet om kjærligheten. Forfatteren klarer fint å sette seg inn i Birgittes situasjon. Boka er velskrevet og go . Enkel å lese å får deg til å tenkte litt etter hvordan er å bli gammel. Ei bok jeg anbefaler videre .Ei lita perle av ei bok. Dette er en forfatter jeg gjerne leser mer av</de>
Veldig fin, liten roman med godt språk. Den eldre kvinna Birgitte er sjølvironisk og vil halde distanse til andre, men så møter ho Javier..
Til tider humoristisk også. Denne likte eg kjempegodt, meir av Anfinnsen!
En pensjonert hjertekirurg kommer med sine betraktninger om livet som har vært og dagene som går. Betraktningene om personer i boken og samfunnet får meg til ofte til å le høyt. Det er ikke vanskelig å se for seg hovedpersonen, og tenke at kanskje dette vil være hverdagen når en blir riktig gammel og livet nærmer seg slutten.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketStore deler av livet har jeg stresset for å rekke noe, løpt omkring, løpt og løpt, hele tiden med en slags idé om at det jeg har holdt på med, har vært veldig viktig, og så viser det seg at jeg er utbyttbar.
Samtidig ramler folk i døden mens de fotografer seg selv. Kanskje er menneskeheten selvutslettende
Jeg er redd for at livsløgnene mine skal ta meg igjen før jeg rekker å dø
SKAMLØSHETENS TID
Tidvis blir jeg veldig forvirret. Jeg vet ikke om det er samtiden eller alderen. For eksempel forstår jeg ikke at verden får flere despoter og ikke færre. Disse selvmaksimerende, oppblåste psykopatene driver med sine gamle triks, og folk lar seg affisere.
Jo da, sannheten har sine begrensninger, men det er likevel skuffende at så mange
godtar åpenbare løgner og forlokkende enkle løsninger for å unnslippe ubehaget med å forholde seg til dette urettferdige, uoversiktlige og utrygge kaoset som er vår verden. Selv Europa rakner. Folk har sluttet å fordype seg i bøker. Alt har sitt endelikt.
«Hvor har de anstendige menneskene blitt av?» mumler jeg ut i luften.
Selvinnsikt hos menn kommer alltid som en positiv overraskelse
Hjemmehjelperne har fjernet alle dørstokkene i leiligheten. De ser nok bedre enn oss hvilken vei det bærer. Javiér og jeg kommenterer det ikke. Heldigvis har vi et snev av selvbedrag i behold. Ellers ville livet vært uutholdelig
Bortsett fra årstidenes forskjellige nyanser av nys og beplantning, skjer det svært få forandringer. Slik sett er det like kjedelig for meg å bo i Paris som noe som helst annet sted i verden. Rue des Thermopyles er for det meste like stille som underlivet mitt
Det finnes få tegn til at noe fint skal kunne komme til å hende meg i løpet av dette livet, eller i verden, for den saks skyld. Men jeg slutter merkelig nok ikke å håpe på et under. At man aldri lærer.
Folk hører ikke på det gamle mennesker forteller dem, men nikker og later som med en empatisk mine, mens de tenker på helt andre ting. Jeg er lei av å være usynlig og undervurdert. Jeg er lei av at ingen hører på meg.
Jeg har ikke etterkommere. For meg betyr ikke undergangen stort. Jeg kommer ikke til å oppleve den. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å merke noen ting. En morgen våkner jeg ikke.
Skjønnlitteratur som hovedsakelig handler om alderdommen.
Kom gjerne med tips!
03.10.2020 ble det lånt første bok på bokstav A på biblioteket.
Jeg hopper over bøker jeg har lest før og husmorporno
Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?