Historisk tilbakeblikk på et ti-år preget av brytning

Ketil Bjørnstad (f. 1952) er en forfatter (og musiker) jeg har fulgt gjennom mange år. I rundt 30-35 år, for å være mer spesifikk. Det er noe med måten han skriver på, følsomheten i tekstene og ikke minst tematikken som alltid har fascinert meg. Da jeg leste hans siste roman "Veien til Mozart" (linken fører til min bloggomtale av boka) tidligere i år - en roman som inneholder to musikkportretter; både Mozarts og hans eget - avsluttet jeg min bloggomtale blant annet med følgende ord:

"Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok!"

Da var jeg intetanende om Ketil Bjørnstads store prosjekt. Han har for øvrig ikke planer om bare én bok. Hele seks bind skal det bli til slutt; en bok for hvert ti-år.

Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar av den første boka i serien: "Sekstitallet". Dermed har jeg kunnet lese boka før den offisielle utgivelsen som finner sted i neste måned. Da er nemlig boka månedens bok i Bokklubben. Jeg kan allerede nå røpe at jeg likte boka så godt at jeg også skal sikre meg den innbundede utgaven av den.

"Da jeg skrev Veien til Mozart, merket jeg hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform. Helt siden jeg begynte å lese Hans Jæger på syttitallet, hadde jeg tenkt tanken. Men hva skulle jeg skrevet om, den gangen jeg sto midt oppi det, uten avstand til noe? Tid gir avstand. Men tid gir også nærhet. Ny innsikt. For å omskrive en sang av min kjære venn Ole Paus: "Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en roman." (fra forfatterens hilsen og forord - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret av boka, som ikke er korrekturlest)

For meg som ble født på midten av 1960-tallet, har det vært ekstraordinært interessant med en samlet innføring i hva som skjedde i dette spesielle ti-året. Bjørnstad tar i sin bok for seg år for år. Samtidig som han forteller historien om sitt eget og familien Bjørnstads liv, fletter han inn de fleste - for ikke å si alle? - viktige historiske hendelser i boka. Fordi han var 8 år da 1960-tallet begynte, husker han mye selv, men neppe alt. Han ble dessuten født inn i en svært samfunnsengasjert familie, som nærmest levde med historien. Det var tårer og sorg når kjente personer ble drept, og trusselen om atomkrig lå der hele tiden. Det økonomiske oppsvinget familien Bjørnstad opplevde særlig på slutten av dette ti-året var nok et hovedstadsfenomen, for i resten av landet kom det virkelige oppsvinget først på begynnelsen av 1970-tallet, med oljen.

"Det er borgerkrig i Kongo og regn i Oslo. Det regner hele tiden, faktisk. En kald og ekkel sommer da far får den fikse ideen at vi skal dra til Tolga og ha noen ukers ferie. Det har vi fortjent, alle sammen. Været er bedre der oppe i dalsøkka innover mot Røros, men det er også mer mygg. Vi skal installere oss i en liten hytte som far har blitt tipset om gjennom en bekjent på jobben. Det er ikke den slags hytter som averteres til leie i Aftenposten, i hvert fall. En eneste stue som også fungerer som soverom for fire personer. Mor er ikke glad. Men alle finner seg i det." (side 51)

Slike beskrivelser som dette bringer oss tilbake til tider da hyttene virkelig var hytter - primitive og uten innlagt vann og strøm - fordi vi (det vil si hele familien, unntatt mor som ble stående med all matlaging og vask - det tok absolutt all tid, og dermed var hun unntatt fra feriefølelsen) ønsket oss tilbake til naturen - ikke luksushjem slik som i dag. En problematikk som i alle fall hjemme hos oss har ført til diskusjoner rundt hva som er å "dra på hytta" og hva som er å "dra på hytten" (uttalt med Montebello-aksent).

Fordi det er så mye gjenkjennelse i teksten, både av personlig art og av mer historisk art, er lesingen av "Sekstitallet" interessant på flere nivåer. Samtidig blir vi bedre kjent med Ketil Bjørnstad, en kulturpersonlighet som ikke bare har satt spor etter seg innenfor litteraturen, men også innenfor musikklivet. Denne gangen byr han i rikt monn på seg seg selv. 1960-tallet er også historien om hans tenåringstid - innledet med at han var åtte år og avsluttet med at han var 18 og under øvelseskjøring med faren bokstavelig talt kjørte ut av og bort fra sin barndom. Tenåringstiden var preget av overvekt og en voldsom interesse for jenter. Samtidig bakket han ut av skolen og satset på en musikk-karriere. Foreløpig med fokus på den klassiske musikken, men med lengselsfulle blikk på populærmusikken - mest i smug siden moren, suffløren i Den norske opera og bokhandlerske, kun hadde forakt til overs for popmusikk og dens like. Og for alle oss som har fulgt Ketil Bjørnstads karriere innenfor litteraturen, er bøkene hans lett gjenkjennelige fra privatlivet hans. Slik tror jeg for øvrig det er for de fleste forfatterskap som har pågått over lang tid. Skillet mellom det fiktive og det virkelige liv er nok ikke så markant som mange forfattere ønsker at vi skal tro.

Noe av det jeg likte best med boka - i tillegg til at den er deilig tykk! - er at forfatteren er så personlig når han forteller om sin egen barndom. Han legger ikke to fingre mellom når han forteller om egen sårbarhet og prestasjonsangst. Selv om familien klarte å skaffe seg et hus på Frogner, var han ingen selvsikker vestkant-gutt som tok det meste for gitt. Han var tvert i mot svært bekymret for familiens økonomi og i særdeleshet for at foreldrene skulle gå fra hverandre.

Preferansene til litteraturen og årene på Steinerskolen er den en hel del av i denne boka. Enkelte lærere var med på å sette sitt preg på ham i disse årene - som Lindholm som snakket om hvordan ordet gjør oss til mennesker, gjør at vi kan forstå og begripe også det vi ikke kan forstå.

"Og den dagen dere skjønner dette, med deres egne, selvstendige tanker, vil dere skjønne at litteraturen er det viktigste i deres liv. Den vil bli en kilde til forståelse, til trøst, til sinnets helbredelse, eller, motsatt: til helvedestanker, skrekksyner og skremsler som dere må kjempe imot, dag etter dag, for å overleve. Det er risikoen vi tar, ved å være i live. En eneste setning tvinger dere til å dikte videre. Og det er derfor dere sitter her, dag etter dag, tenker på Olav Åteson og er så stille at vi akkurat nå kan høre en knappenål falle." (side 379 - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret, som ikke er korrekturlest)

Den unge Bjørnstad, som også skulle få kjenne mobbing på kroppen, ble fascinert av hvordan to mennesker kunne oppfatte en og samme situasjon så totalt forskjellig.

"Jeg tenker på det Lindholm sa den gangen, om hvordan vi, når vi leste en historie, skapte oss hvert vårt personlige bilde av det vi leste. Kanskje var det slik i virkeligheten også. En lærer kunne stå ved kateteret og snakke. Noen av oss lyttet, betatt og interessert. Andre følte seg truet, oversett, misforstått." (side 494)

Når vi tror at det handler om den andre, så handler det mest om oss selv, hva vi har med oss i bagasjen fra før av, filteret vi tolker omverdenen med - som altså sier mest om oss selv og lite om andre. Mens vi opplever at det er omvendt ... At Ketil Bjørnstad beskriver akkurat dette, som jeg selv har interessert meg så veldig for særlig gjennom coachinglitteraturen hvor kognitive strategier står sentralt, kjente jeg var sterkt.

Kameraten hans betror seg en dag til ham med følgende ord:

" ... Vet du, Ketil. Jeg vil bare ut av denne barndommen hurtigst mulig. Jeg vil ta kontrollen over mitt eget liv. Det er nok nå." (side 498)

Dette minner meg faktisk om en av Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker, der han vel egentlig oppsummerer barndommen som en sum av krenkelser. Men der Knausgård opplevde at hans egne grenser til stadighet ble krenket, opplevde Bjørnstad å leve i en familie der hans valg i all hovedsak ble respektert av foreldrene. Derfor er også tonen her en annen. Selv om alt ikke var bare idyll, inneholder "Sekstitallet" historien om en lykkelig barndom. Så vet vi alle likevel at livet er tornefullt og vanskelig for de aller fleste, og i så måte skiller ikke Ketil Bjørnstads barndomsbeskrivelser seg fra dette. Også han hadde mange ting som ikke gikk som det skulle; overvekten, at han ikke fikset skolen, at han vokste opp i skyggen av sin superflinke storebror (traumatisk nok i seg selv), at han følte en dragning mot popmusikken (tabu i det Bjørnstadske hjem) og at han ble mobbet og det temmelig stygt. Uten at dette gjorde ham til en miserabel person av den grunn. Tvert i mot må dette ha gjort ham svært modig og sterk.

Som alltid skriver Ketil Bjørnstad lett og ledig, med en skarp observasjonsevne til det som skjedde rundt ham. Vi skjønner selvsagt at det ikke er barnet eller tenåringen som gjør alle disse observasjonene, men at det er den nå godt voksne Bjørnstad som med distanse ser tilbake på ting som skjedde, setter dette inn i sin historiske kontekst og lar tankene spinne rundt hvordan det må ha vært. Resultatet er en tykk bok som jeg vil tro slår godt an hos de aller fleste! De historiske tilbakeblikkene er i seg selv spennende. Hvordan var det i Norge da hunden Leika ble sendt opp i rommet, da Cuba-krisen oppsto, da John F. Kennedy ble skutt, da romfartkappløpet eskalerte, da Vietnamkrigen raste og da et gryende studentopprør til slutt tok av? Alt dette og mer til skriver Ketil Bjørnstad om i sin bok "Sekstitallet".

Selv kan jeg nesten ikke vente på neste bind - "Syttitallet"! I denne neste boka vil forfatteren Ketil Bjørnstad tre tydelig frem, i og med at han utga intet mindre enn åtte bøker i løpet av dette tiåret. Og jeg sitter og tenker at det er på tide å grave frem de gamle bøkene, og lese dem på nytt. Dessuten var det i dette tiåret han turte å satse på noe annet enn utelukkende klassisk musikk.

Jeg anbefaler "Sekstitallet" på det aller varmeste!

Biografien til Ketil Bjørnstad er til de grader detaljert, alt er tatt med, små og store, private og offentlige begivenheter om en annen. Han skriver personlig uten å bli for privat og navlebeskuende. Han har en høy grad av ironi rundt sin egen person, og greier å formidle dette på en usentimental måte. Betraktningene han gjør seg om verden, lokalpolitikk eller sine egne følelser blir formidlet på en ryddig og realistisk måte, uten noen fixfaxerier.
Skrivestilen er den vi kjenner fra hans romaner, lesingen flyter lett og hver eneste side er en sann fornøyelse å lese.

En sann fryd å lese! Det handler om den unge Ketil, en usikker og til tider engstelig kar som plages med overvekt; men det handler like mye om sekstitallet, både om den store verden der ute med Khrustsjov og Kennedy og Vietnam, og om den nære verden i familien og på skolen og mellom vennene, og det handler om musikken. Skrevet på en måte som trekker meg inn og får meg til å kjenne smakene, høre musikken, kjenne luktene, til å være der: ja, sånn var det!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Det er svært ambisiøst det hele, så lykkes han?
Absolutt vil denne leseren påstå. Jeg er fire år yngre enn forfatteren, og får dermed på mange måter repetert min egen barndom (selv om det i utgangspunktet er diametralt forskjellige barndommer - han i tykkeste Oslo, jeg i lille Vennesla).
Mange vil kanskje påstå at det kan virke noe oppkonstruert det hele, denne opptattheten av de store hendelsene ute i verden, hvordan dette påvirker guttepjokken, og samtidig driver historien framover. Men jeg kan faktisk huske vår egen opptatthet av det som hendte. Hvordan vi kunne diskutere hvilken av stormaktene Sovjet og USA vi holdt med, hvilket inntrykk drapene på John F. og Robert Kennedy gjorde. Hvor pen vi syntes Jacqueline Kennedy var. Hvor spennende det var med alle disse rakettene ut i verdensrommet. Vi fulgte med den gang også"
Denne, og flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

For en lesefest, for en reise. Sekstiallet, «det store og det lille, smeltet sammen til én erindring», som han skriver selv. Det er så mye jeg kunne sitert, alle de historiske hendelsene, dramatikken ute i verden, sekstiåtteopprøret.. og midt i alt dette Ketil Bjørnstads oppvekst og utvikling, på godt og vondt. Barndom og ungdom, veien frem til pianist og kunstner. Den er STAPPFULL av historie, vår nære historie. Jeg er svak for biografier, de har så mye. Du får så mye av å lese de. Bjørnstad deler uforglemmelige øyeblikk med oss, vonde og såre, magiske og fantastiske. Som da han står på Valdresflya og en flokk villrein kommer løpende mot han. «Stå rolig! Uansett! Helt rolig» roper Svein Bruun til han. «Det er energien jeg kjenner. Det voldsomme livet i disse kroppene. Viljen til å eksistere. Komme videre. Fortsette. Leve. For guds skyld, leve. Og i det samme er det som om lammelsen slipper. Jeg kan løfte armene. Jeg kommer borti ett av dyrene. Et kort sekunds berøring. Det flyktende dyrets varme. Dampen. Som om det koker inne i dem alle. Som om det er hjerteslagene jeg hører. Fjelldåpen, tenker jeg. Jeg døpes til noe annet enn å være en lydig disippel i Guds navn. Dåp til frihet. Kanskje villskap. Trass.»
LES DEN! Mye av boken har jeg «lydboklyttet» meg gjennom. Det har vært superfint.

Jeg var barn på sekstitallet og kjenner meg godt igjen både mht steder, miljø og hendelser. Synes vekslingen mellom omtalen av seg selv som person er litt forstyrrende noen ganger (jeg, han, sønnen, osv), men ble etterhvert vant til det. Ketil fremstår som en veldig usikker person, modig å skrive så ærlig. Noen av de historiske hendelsene ble litt langtekkelige, men alt i alt synes jeg det var en både godt skrevet og interessant bok.

Dette er en fortelling som går fra det store til det helt lille. På en bakgrunn av de store verdensbegivenhetene gjennom dette tiåret og de litt mindre hendelsene i Norge (og da særlig i Oslo) forteller forfatteren om sitt liv fra han var sju til han ble sytten år. Det er en bok stappet med informasjoner der det rent historiske opptar minst like mye plass som det rent personlige. I mine øyne virker dette litt kunstig i en erindringsbok. Man ser for seg at her har forfatteren sittet med bunkevis av gamle aviser foran seg og plukket ut relevant stoff, for det er umulig at en guttunge skal ha oppfattet og ikke minst huske alle disse detaljene.

I dag vet vi at Ketil Bjørnstad er minst like stor som pianist som han er som skjønnlitterær forfatter. Derfor er det litt rart at det tok så lang tid før musikkgenet manifesterte seg. Det er først langt ut i boka at vi hører om spilleundervisning. Familien har de i utgangspunket litt trangt økonomisk. Faren er ingeniør og redaktør av et fagtidsskrift. Moren har mange jobber, bl.a. som sufflør i Operaen og som ekspeditrise i en bokhandel. I starten bor de på Røa, og der har de verken råd til TV eller til kjøleskap. Tiåret blir for dem en reise i stigende velstand. De flytter to ganger, og husene blir større og større. Ketil har en eldre bror, Tormod, som han beundrer stort. Faren er politisk engasjert på venstresiden. Han overfører sin politiske interesse til den yngste sønnen. Artig er det å lese hvordan lille Ketil står på trikkeholdeplassen sammen med en jevnaldrende kamerat intenst opptatt med å diskutere verdenspolitikk.

Som liten framstår han som uvanlig engstelig. Han er redd for at det skal skje noe med foreldrene, at de skal gå fra hverandre. Derfor er han svært på vakt overfor enhver tendens til krangel i hjemmet. Han går på Steinerskolen, noe som ser ut til å passe for ham. Her lærer de under stor frihet, barna kan selv utforme sitt eget læringsstoff. Men da han senere kommer i den offentlige skolen, blir overgangen svært mislykket.

I hjemmet er det klassisk musikk som dyrkes. Men Ketil kjenner også en dragning mot tidens popmusikk noe som er tabu hos de andre i familien. Han har en kvinnelig spillelærer som han setter svært høyt. Hun gir ham all den friheten han så sårt trenger. Gutten har en tendens til å sverme for de litt eldre kvinnene. Liv Glaser trekkes flere ganger fram som en han har falt fullstendig for. Som noe eldre blir han helt opphengt i franske filmer. Heldig for ham at han ser eldre ut enn egen alder. Derfor kommer han som 14-åring uten problemer inn på voksenkino.

Etter hvert blir det mange spillekonkurranser å være med på og mange priser å vinne. Nå bruker han all sin tid til å sitte ved pianoet å øve. Han blir tatt ut av skolen og skal lese pensum som privatist, noe det går heller svært dårlig med.

Litt påfallende er måten Bjørnstad omtaler seg selv på i boka. I enkelte avsnitt bruker han pronomenet ”jeg” for så plutselig i neste avsnitt å gå over til ”han”. Hvorfor det har jeg ikke klart å finne noe svar på.

Gledet meg til å lese denne boka, da den omhandler tida da jeg selv vokste opp. Hadde heller ikke lest noe av Ketil B før, så da var det vel på tide..
Og artig lesning ble det jo, men ikke så mye mer enn det for min del.
Han var nok en ganske "engstelig" person i forhold til meg og dessuten mye mer opptatt av de politiske føringer og hendelser rundt om i verden. Vel, som barn er det vel mest foreldrenes synspunkter og holdninger som preger en, og det er mye mulig jeg le skånet for en del av livets realiteter.
Men vi hadde også matrasjoner i kjeller'n under Cuba krisen, og til og med hjelmer og en (!) gassmaske liggende. Fikk også en grei redegjørelse fra far om krisas alvor og jeg hørte mange samtaler mellom mine foreldre om dette og annet. Men jeg lå ikke våken om nettene av den grunn og hadde heller ikke mareritt om hverken dette eller andre mørke kapitler i vår fortid.
Problemet for meg med denne boka, er kanskje at jeg ikke er spesielt politisk interessert, selvom jeg i ungdomsårene plasserte meg politisk i "leieren" til K.B. og hele venstresida, som nokså ensidig legger skylda for verdens elendighet over på USA.
"Han Khrustsjov er jo en "likandes kar".. (Joda, husker jeg syntes han virket både mennesklig og litt morsom).
Uansett, med dette som utgangspunkt, blir over 700 sider litt i meste laget.
Forøvrig er boka bra skrevet, ryddig og fin. Og mye interessant innimellom.

Jeg bør kanskje legge til at jeg nettopp har avsluttet "Napoli kvartetten". En helt annen type litteratur, men likevel. Det blir litt som å "hoppe etter Wirkola".
(Ment slik at Ferrante = Wirkola)

Startet på boken hjemme på Stabekk.
Fikk min fulle oppmerksomhet fra side en.
Slukte den halvveis, så dro jeg ned til Sandøya hvor jeg fullførte denne herligheten av en bok.
Nå skal jeg hjem og starte på neste bok i serien, om jeg blir ferdig med den før jeg drar ned til Sandøya igjen, vet jeg ikke. Men uansett jeg gleder meg som et barn til boken og om han allerede i den boken flytter til Sandøya, vil boken komme til å gi meg en ekstra dimensjon på min høsttur til Sandøya.

Ketil Bjørnstad er et norsk Soljenitsin , han skriver i et lett lesing språk og veldig spennende.

Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.

Bøker som er ekstra tjukke- over 650 sider…med mykje godt lesestoff!

Som jeg har lyst til å lese

Her er en kronologisk oversikt over bøker jeg har lest i år.

bøker jeg har lest i 2016