Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Lasse W. Fosshaug viste med debutromanen Over brua (2013) at han behersker den klassiske arbeiderromanen. I sin andre bok tar Fosshaug proletariatet med seg inn i dystopien. Alt etter havet foregår på to plan: Vi møter hovedpersonen Ivan Ivanovitsj idet han ankommer vår tid etter en tidsreise fra relativt nær framtid. Han får seg raskt husly på et hotell, jobb på det lokale aluminiumsverket. Alt etter planen. Og mens livet går som vanlig i bygda, med lønningspils på fredager på kinarestauranten, nedbemanning av fabrikken og fotballkamper på TV-en, får leseren vite mer om Ivans liv før han endte opp i en bygd i Norge – og man aner etter hvert hvilken retning den verdenen vi kjenner er på vei. Alt etter havet er en bok om de små menneskene i den store historien. Om enkeltmenneskets rolle i tid og rom. Med en nyskapende blanding av arbeiderroman og dystopisk sci-fi utfordres leseren til å reflektere over hvilken rolle teknologien spiller i våre liv.
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788282881906
EAN 9788282881906
Serie F° (297)
Genre Dystopier
Språk Bokmål
Sider 164
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketBiblioteket i Årdal var lite og sjarmerende. Det var omtrent på størrelse med toalettet på Nasjonalbiblioteket i Russland
Fremskrittene Russland hadde gjort opp gjennom årene, var utelukkende teknologiske. Jeg husket en debatt jeg hadde deltatt i på nettet, om hvorvidt mennesket hadde tatt kontroll over egen evolusjon gjennom den teknologiske utviklingen. Mange mente at ja, siden man nå hadde kartlagt det menneskelige genet og kunne dyrke fram for eksempel vev, organer, hud og negler, var evolusjonen tilsidesatt og kun relevant for de dyrene som måtte lære seg å overleve med de endringene menneskene forårsaket på kloden. Andre, som jeg, mente at det var teknologiens egen evolusjon vi bevitnet, ikke vår. Vi var i ferd med å gjøre oss selv overflødige, og frivillig, om enn ubevisst, flytte oss et trinn ned i næringskjeden.
Som man sier i Russland: Ingenting er mer permanent enn det midlertidige.
Hadde fortsatt til gode å se en politimann bortsett fra lensmannen i pølsekøen på Shell, der han med ladd våpen og null våpentrening utgjorde den største trusselen i bygda.
Jeg pumpet jern nesten hver dag. Til å begynne med hadde jeg innbilt meg at det var for å være forberedt, for å ha noe å stille opp med når det smalt, men det var bare forfengelighet det også - når det først smalt, trengte man verken muskler eller utholdenhet, man trengte bare fravær av samvittighet, vilje til å handle, beslutningsevne.
Klokka var rundt ti, solen var på vei ned bak fjellene, og jeg skulle ønske jeg kunne si at det var spektakulært, at det eksploderte i farger, slik jeg visste det var beskrevet så mange steder, slik solnedganger hadde blitt skildret utallige ganger opp gjennom tidene, men i stedet var den blass, nærmest fargeløs, solen gikk ned bak fjellene uten dramatikk, slik den har gjort i millioner av år, helt uten dramatikk, og fordi denne solnedgangen ikke varslet om annet enn at det kom til å bli mørkt, at folk skulle gå og legge seg, nettopp derfor måtte jeg sette meg ned på benken utenfor hotellet og følge den helt til mørket omsluttet fjellene, byen, vannet, hjortene, trærne, meg.
Hvorfor tviholde på en struktur der mennesker føler seg ensomme selv med tre hundre mennesker innenfor rekkevidden av et skrik? Der man ikke gidder å skrike fordi skriket uansett blir overhørt? Her ute i havgapet bodde fem tusen mennesker, og ettersom jeg løp ut og vekk fra husene og snudde meg, småjogget baklengs og speidet innover mot byen, ble jeg mer og mer sikker på at de visste navnet på hverandre, hver og en, og hvis noen skrek, så kom alle sammen løpende.
Hvordan i helvete skulle jeg klare å ta livet av en sånn mann?
Det var ikke annet jeg kunne gjøre, ikke annet jeg ville gjøre, enn å holde øyekontakten med ham helt til han forsvant tilbake ned i dypet.
Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).
Saknar ein funksjon på bokelskere der ein kan markere når ein anskaffa seg dei enkelte bøkene. Lagar derfor eigne lister fom 2018 for å bøte på dette.