2010
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Gustave Flaubert, den franske romanens mester på 1800-tallet, hadde en støvete utstoppet papegøye på skrivebordet sitt. Den kom til å spille en viktig rolle for den eksentriske og gåtefulle forfatteren. I Julian Barnes roman dukker den opp igjen som objekt for amatørforskeren Geoffrey Braitwhaites besettelse. Jakten på den hemmelighetsfulle papegøyen er en spennende detektivhistorie innbakt i et levende portrett av den ensomme og fascinerende dikteren Flaubert.
Forlag Damm
Utgivelsesår 2003
Format Heftet
ISBN13 9788204084231
EAN 9788204084231
Serie Damm pocket
Omtalt person Gustave Flaubert
Språk Bokmål
Sider 228
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Etter å ha lest Julian Barnes fantastiske roman "Fornemmelse for slutten" i desember i fjor (min første leste bok av Julian Barnes), var jeg fast bestemt på at dette er en forfatter jeg virkelig ønsker å bli bedre kjent med. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at hans roman - eller kanskje rettere sagt biografi - om Gustave Flaubert - "Flauberts papegøye" - var å finne blant 1001 bøker du må lese før du dør. Desto mer nedslående at boka på dette tidspunktet faktisk ikke var å få tak i via de vanlige salgskanalene ... Etter mange måneders venting hos www.antikvariat.net, dukket boka omsider opp i juni i år. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Cappelen Damm den 1. mars i år utga boka som pocket. Tvert i mot planla jeg å lage et stunt med en høylytt bønn om snarest å få utgitt denne boka på nytt da siste side var vendt for et par dager siden ... I stedet - og nå foregriper jeg - kommer denne omtalen til å ende med et rungende "Løp og kjøp!" til alle ansvarlige bokelskere som ønsker å være litt med der det skjer! Dette er nemlig en bok alle som er over gjennomsnittet litteraturinteressert bare MÅ få med seg!
I "Flauberts papegøye" møter vi den aldrende legen og enkemannen Geoffrey Braithwaite, som på sine gamle dager er besatt av den franske 1800 tallsforfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) , mannen som er aller mest kjent for sin roman "Madame Bovari". I særdeleshet er det historien om en spesiell utstoppet papegøye som Flaubert lot seg inspirere av mens han skrev sin roman "Un coeur simple" (Et enkelt hjerte), som Braithwaite jakter på. I jakten på den rette papegøyen nærmer vi oss stadig Gustave Flauberts sjelsliv. Mannen som aldri giftet seg, men omga seg med elskerinner, noe som til slutt medførte at også han - i likhet med mange av sine samtidige - fikk syfilis ... Mannen som mente at hans egen person var totalt uinteressant mtp. den litteraturen han skapte ... Hvor mye av Flaubert fantes likevel i hans romaner? Og hvor ble det av den autentiske papegøyen som inspirerte Flaubert?
"Vi rekapitulerer. Først har vi Loulou, papegøyen til Félicité. Så er det de to konkurrerende, utstoppede papegøyene, én på Hôtel-Dieu og én ute ved Croisset. Så er det de tre levende papegøyene, to i Trouville og én i Venezia, pluss den syke parakitten i Antibes. Som mulig opphav til Loulou tror jeg vi kan se bort fra moren i en "avskyelig" engelsk familie Gustave traff på båten fra Alexandria til Kairo: Med grønn øyeskygge som klistret seg til kysen, så hun ut "som en syk, gammel papegøye." (side 57)
Flaubert hadde en gang elsket og tapt, og etter dette forherdet han sitt hjerte slik at ingen annen kvinne kunne overta den plassen som var tiltenkt hans elskede. Kanskje nettopp derfor fremsto han som litt av en kyniker i senere faser av sitt liv, og hvor ingen kvinne klarte å binde ham til seg. Dette skulle han senere komme til å angre på - særlig når alderen og ensomheten kom trengende på.
Samtidig som "Flauberts papegøye" er en slags romanbiografi over Flauberts liv og forfatterskap, syntes det i alle fall for meg som om legen Geoffrey Braithwaite fremstår som forfatterens eget alterego, men hvor han tidvis kan leke seg med det mest autrerte og dra det hele så mye lenger - til stor fornøyelse for meg som leser. Jeg humret og lo meg gjennom denne boka, som er et funn for litteraturinteresserte som også ønsker å lære litt.
Når den aldrende legen går til angrep på litteraturkritikerne, er det med et fandenivoldsk vidd som er så kneggende morsomt at det var så vidt jeg klarte å lese videre.
"De bøkene de (les: kritikerne - min kommentar) underviser i og skriver om, kan aldri forsvinne ut av hjernen deres. De inngår i familien. Kanskje det er derfor enkelte kritikere utvikler en svakt overbærende tone overfor det temaet de tar for seg. De oppfører seg som om Flaubert, Milton eller Wordsworth var en eller annen kjedelig gyngestoltante som luktet harskt pudder, bare interesserte seg for fortiden og ikke hadde sagt noe nytt på årevis. ....
Mens den vanlige, men lidenskapelige leser derimot har lov til å glemme, han kan gå sin vei, være utro med andre forfattere, komme tilbake og bli trollbundet igjen. ..." (side 77)
I et kapittel dikter Braithwaite seg inn i hodet på en av Flauberts forsmådde elskerinner, mens han i et annet tar for seg alle forbudene han hadde innført dersom han fikk bestemme hva forfattere fikk lov til å skrive om - omtalt som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Og mens han graver seg ned i Flauberts innerste hemmeligheter, lurer man mon tro på om han egentlig leter etter sin avdøde kones uforståelige irrganger.
"Ellen. Min kone: et menneske jeg synes jeg forstår dårligere enn en utenlandsk forfatter som har vært død i hundre år. Er dette lettere sinnsforvirring, eller er det normalt? Hun gjorde det fordi, sier bøkene. Hun gjorde det, sier livet. Bøkene er stedet hvor tingene blir forklart for en, livet er det stedet hvor de ikke blir det. Det forbauser meg ikke at enkelte foretrekker bøkene. Bøkene gir livet en mening. Den eneste vanskeligheten er at livene de gir mening, er andre menneskers liv, aldri ditt eget." (side 179)
Siden boka som nevnt er en 1001-bok, siterer jeg fra denne til slutt:
"En støvete, pensjonert doktor som forføres av en avdød fransk forfatter, virker lite trolig som fruktbar grunn for humor, men romanen er full av vidd og innsikt. Den flommer av detaljer, blant annet tre Flaubert-biografier (én salvelsesfull, én kritisk og én objektiv); den virkelige Flaubert-eksperten Enid Starkie opptrer, og det forekommer til og med en liksom-universitetseksamen. Dessuten inneholder boken en del pussig materiale, som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Det er et fascinerende puslespill av en bok."
Inne i mitt eksemplar av boka fant jeg dessuten en VG-bokanmeldelse fra 9. november 1987, ført i pennen av Tove Valmot. Hun var den gangen helt fra seg av ovasjoner over bokas kvaliteter - "Forfatterens fascinerende tanke er nemlig den at vår oppfatning av andre - heri innbefattet Flaubert - alltid speiler oss selv."
Jeg elsket denne boka! Ikke bare er den glitrende skrevet, men tematikken og analysen av et forfatterskap, med et utall av de mest merkverdige digresjoner underveis - det var fornøyelig fra første til siste setning! Få kan som Julian Barnes skrive så interessant om f.eks. Gustave Flauberts beskrivelse av Madame Bovaris øyne - et i bunn og grunn trivielt tema som løftes til et spørsmål om hennes karakter - både i filosofisk og moralsk forstand. Og et ditto omvendt vrengebilde av en akademisk litteraturkritiker som pirker i inkonsekvente beskrivelser i Flauberts tekst - og det på et detaljnivå man nettopp må være akademiker i et snevert miljø for i det hele tatt å ha interesse for. Det hele fremstilles med et komikkens skjær - slik at man en gang for alle skjønner at noen kritikere utelukkende skriver for hverandre - andre for leserne ... Og uten å røpe for mye om slutten, som for øvrig er i god Julian Barnes-stil, kan man vel si at spørsmålet rundt hvilken papegøye som egentlig er den rette, koker noe bort i kålen til slutt ...
Jeg er ikke i tvil: Her blir det terningkast seks!
Geoffrey Braitwhaite er forsker på amatørnivå, og blir besatt av mysteriet med Flauberts papegøye. Gustave Flaubert var blant annet forfatteren av "Madame Bovary". Han var eksentrisk, og nærmest eremitt. Det eneste selskapet var en utstoppet papegøye, som var plassert på skrivebordet hans. I Braitwhaites jakt på sannheten, får leseren et mangefasettert innblikk i den franske mesterens liv og virke.
Interessant, men litt ujevn.
Leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi denne måneden skal lese en bok utgitt mellom 1961 og listas ende. (Boka er originalt utgitt i 1984).
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEr kanskje ikke forhåndsgleden den mest pålitelige formen for glede, antyder Flaubert.
Jeg og bøkene mine, i samme leilighet; som en sylteagurk i eddiken sin.
Man kan få i både pose og sekk -ulempen er at man får svært mye å bære på.
Bøkene er det stedet hvor tingene blir forklart for en; livet er det stedet hvor de ikke blir det. Det forbauser meg ikke at enkelte foretrekker bøkene. Bøkene gir livet en mening. Den eneste vanskeligheten er at de livene de gir en mening, er andre menneskers liv, aldri ditt eget.
Det finnes et latinsk ordtak som betyr noe sånt som "Å plukke opp en skilling fra møkka med tennene". Der er en retorisk konstruksjon som brukes om gjerrigknarker. Jeg er som de: Jeg lar meg ikke stanse av noe for å finne gull.
I 1856 stiller han (Flaubert) ut en utstoppet krokodille på plenen. Han har selv tatt den med fra Østen, og nå lar han den få kose seg i solen for første gang på 3000 år.
Yann Martel, forfatteren av Life of Pi, fant ut at den kanadiske statsministeren trengte kulturelt påfyll. Han har sendt ham én bok hver 14. dag i snart 4 år, med følgebrev.
What is Stephen Harper reading?
Følgebrevene er på ca 2 sider tekst, og har bakgrunnen for hvorfor de er med i lista. Jeg har følgelig ikke brukt mye tid på å skrive omtale her, men henviser til Martels omtale istedenfor.
Prosjektet er nå avsluttet, etter 100 bøker. De utgavene som Harper fikk tilsendt kan du finne på linken over. I denne listen har jeg brukt norske oversettelser så langt som jeg klarte. Der jeg ikke fant norske utgaver har jeg brukt engelske.
Lister her på bokelskere kan inneholde 100 bøker, som i utgangspunktet skulle være tilstrekkelig. Imidlertid består noen av bøkene på Martels liste av mer enn en bok, og iblant har jeg tatt med både norske og engelske utgaver. Jeg har derfor bare fått med tom. nr 93 på Martels liste. De resterende er:
Book Number 94: The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian, by Sherman Alexie
Book Number 95: Cakes and Ale, by W. Somerset Maugham
Book Number 96: Six Characters in Search of an Author, by Luigi Pirandello
Books Number 97: Paul à Québec, by Michel Rabagliati, Le géant de la gaffe, by André Franquin, and Le lotus bleu, by Hergé
Book Number 98: Sir Gawain and the Green Knight
Book Number 99: A History of Reading, by Alberto Manguel
Book Number 100: Scorched, by Wajdi Mouawad, translated from the French by Linda Gaboriau
Kanskje jeg skal bruke lista som leseliste for meg selv også?
Har begynt å legge merke til hvor mange bøker det er som har dyr i tittelen, Dette fikk jeg lyst til å "forske litt i" Og slik ble denne listen til :) Prøver å holde meg til bøker jeg eier, har lest eller har lyst til å lese. Er så mange, at jeg velger et av hvert dyr.