Omtale fra forlaget
Liggende sånn som du lå, helt naken, sammenkrøpet i en slags fosterstilling som fikk deg til å virke magrere enn du egentlig var, med ansiktet delvis skjult i hendene, som om du instinktivt forsøkte å beskytte deg mot en innbilt trussel, ville du aldri ha vært i stand til å gi en beskrivelse av deg selv, ikke uten først å ha vært tvunget til å åpne øynene for å få et lite glimt av hvordan du faktisk så ut der du lå, og du aktet ikke å la deg tvinge, så du åpnet ikke øynene.
Naturligvis gjør du ikke det, kan jeg huske at jeg tenkte.
I "Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet" møter man sjåføren av en Porsche 911 Carrera, ihjelslått og dumpet i en gjødselbinge; den gjenlevende som forlater byens lys til fordel for en nedsnødd forstadstilværelse; en kontoransatt som kveld etter kveld sitter bak et speilglassvindu og iakttar de forbipasserendes skrekkslagne reaksjoner på sitt eget speilbilde. Felles for dem alle er det mørke begjæret etter å oppløses i ingenting.
"Forsøk på å bevege seg med mørkets hastighet" er syv variasjoner over forestillingen om forsvinningspunktet, formulert i Terje Holtet Larsens presise og frydefullt kompromissløse prosa.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788249518395
EAN 9788249518395
Språk Bokmål
Sider 232
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Novellesamling. Variasjonar over førestellinga om forsvinningspunktet, skriven i Terje Holtet Larsen sin velkjende stil. Presist språk, kompromisslaus prosa.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFør eller senere tvinges man til å innse at man like gjerne kan gi slipp på alle de forestillingene man har klamret seg til for å holde det gående, forestillinger man har gjort seg om at man har noe i vente, noe som vil gjøre det hele verdt å utholde, som en slags belønning. Jeg så meg selv vandre i en av mine evige sirkler, vel vitende om at jeg aldri ville komme noen vei, at livet mitt aldri ville bli noe annet eller mer enn disse sirklene rundt et tilnærmet ingenting.
Uansett hvor man befinner seg eller hvor gammel man til enhver tid er, møter man sin alder uten erfaring, man vet aldri hvem man er i ferd med å bli, og ved å bli stadig eldre, følte Bernhard H. seg stadig oftere innhentet av en slags mistanke om at han så langt i livet hadde tatt feil, både av seg selv og sine omgivelser, og at han ikke engang kunne si hvem han en gang hadde vært.