2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Lars-Erkki Svanberg, en gang Sveriges raskeste skiløper, slås i hjel med sin egen øks på gården Rauhala hjemme i Tornedalen lengst nord i Sverige. I en oppgang i Sankt Petersburg skyter en russisk gangsterleder sin nærmeste venn, og flykter mot grensen. Katrine, som nylig har fått sparken som journalist i Sveriges Radio, oppdager at moren ikke er det mennesket hun trodde hun var. I byen Kivikangas finner hun kunnskap som er blitt holdt skjult i flere generasjoner. Mens vinteren sakte men sikkert gir slipp på sitt jerngrep over Nordkalotten trekkes deres historier stadig nærmere hverandre, helt til alt til slutt møtes i det iskalde hovedhuset på Rauhala - et navn som betyr stillheten, roen. En stille grav er en storslått og svart slektskrønike som strekker seg over nesten hele 1900-tallet, fra Tornedalen og vestover, inn i det myteomspunne Karelen og det falne Sovjet-imperiet. Den skildrer menneskets lengsel etter et liv som er verdt å leve.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2013
Format Heftet
ISBN13 9788248912941
EAN 9788248912941
Serie Kagge pocket
Genre Spenning
Omtalt tid 1900-tallet
Språk Bokmål
Sider 418
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Helt grei krim, men er nok mer en roman. Flott roman om familiehemmeligeter, fattigdom i nord-Sverige på 30-tallet, gjennomsiktig samfunn, einstøinger, russisk mafia, og enda mange flere ingredienser.
Synes boka ble litt lang, men samtidig er den godt skrevet, så lesinga flyter veldig greit. Mange forskjellige tråder, mistet oversikten flere ganger. Det meste blir sydd sammen på slutten, og jeg forstår det meste.
Katrine oppdager etterhvert familiehemmelighetene, og finner litt mer ut av hvem hun er. Moren er blitt senil, og kan ikke bidra med svar på spørsmålene hennes. Moren har heller ikke tidligere fortalt noe om sin bakgrunn. Det blir mange overraskelser på Katrine underveis, og hun blir også bedre kjent med seg selv og hva hun selv vil.
Boka var en nedtur i forhold til Alsterdals forrige bok, men jeg skal gi henne en ny sjanse hvis det kommer flere.
Er det lurt å grave i fortiden til våre nærmeste?
En tidligere skihelt har blitt en gammel mann med årene. Han bor et tykke unna folk og blir betraktet som en enstøing. En såkalt lokal raring. En dag blir han funnet drept med en øks på sin egen eiendom. Det har nemlig godt rykter om at han har mye penger gjemt et sted hjemme hos seg. Men er det sant eller var det bare et rykte? En kvinne (Katrine) får sparken som journalist og drar hjem til moren sin. Moren hennes har nylig kommet inn på sykehjem. I den tomme leiligheten til moren hennes finner Katrine noen papirer som tyder på at noen har tilbudt moren hennes en sum på et hus som Katrine ikke har hørt noe om, som tydeligvis var morens barndomshjem, som ligger i et sted kalt Tornedalen. Mens Katrine gjør sine undersøkelser, må hun reise til et land der nesten ingen behersker engelsk for å finne ut mer om hennes egen mor som hun trodde at hun kjente. Hva binder alt dette sammen og er det en felles tråd i dette i det hele tatt?
Nå er det lenge siden jeg har lest svensk krim. Gjorde det mye før i tiden, men av og til trenger man pause av alt. Og svensk krim er slett ikke det verste jeg leser. Håkan Nesser er en av mine svenske krimfavoritter, og må nok ærlig innrømme at navnet Tove Alsterdal har gått meg hus forbi av en eller annen grunn med tanke på at jeg er ganske oppdatert på forfatternavn innen krim og spenning - sjangeren. Samtidig så nøler jeg ikke med å utforske "ukjente" forfatterskap heller. Det er viktig for meg å utvide horisonten og jeg krever variasjon i lesestoffet. Å lese bøker av forfattere jeg ikke har lest noe av før er alltid en skrekkblandet fryd.
Bøker som En stille grav er litt vanskelig å forklare uten at det blir rotete. For her er det flere tråder som er snurret sammen til en eneste stor ball og som på en eller annen måte skal bli nøstet fra hverandre i tur og orden. Det er snakk om parallele historier som hører sammen på en eller annen måte og det er ikke greit å skrive om slike bøker bestandig uten å røpe for mye.
Uansett, det er ingen tvil om at Tove Alsterdal skriver godt. Måten hun beskriver vinteren på, den bitre kulden er til å ta og føle på. Og hun skriver troverdige karakterer, men skulle ønske jeg fikk vite litt mer om hvordan de ser ut, tydeliggjør visjonen av dem og jeg savnet litt mer av fortiden til selveste hovedpersonen, Katrine. Det meste var jo om fortiden til moren, som var hovedfokuset i boka, men jeg er litt avhengig av å bli kjent med så og si hele persongalleriet også. Få et slags helhetsinntrykk av dem. Det var et lite savn.
En stille grav er en troverdig krimbok med familiehemmeligheter og intriger som har vart i over lengre tid. I enkelte deler er det spennende, men det er ingen heseblesende spenningsroman. Til tider føltes det ut som om sidene var sølt med lynlim. Sidene gikk ikke av seg selv og boka ble dessverre ikke slukt med et jafs av denne leseren. Denne typen krim ble litt for hverdagslig og langdryg for min del. Den var visst ikke mørk, morbid og bestialsk nok for meg. Alt i alt, grei bok å lese i kjedelige stunder, men ikke noe særlig mer enn det. Ingen minnerik leseopplevelse for meg, dessverre.
Thore Palo våknet med en praktfull morgenreisning, det var som å hilse på en gammel venn han ikke hadde sett på lenge.