Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene, på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene, de samme husene, for å finne en ny tanke, en helt ny måte å være den samme på.

Vi.
Hvis jeg tenker på avstanden mellom oss, alle disse årene, somrene, månedene, alle vintrene og reisene, alle byene og gatene og husene, alle hagene og trærne, alle disse skogene og sjøene og vannene, alle disse høstene mellom oss, nettene og dagene mellom oss, alle menneskene mellom oss, disse utallige møtene mellom oss, drømmene mellom oss, og det umulige mellom oss, hvis jeg tenker på avstanden mellom oss, blir jeg skremt av hvor nært du ligger inntil meg når du sover.

Det var ingenting jeg heller ønsket enn at vi kunne kjøre rundt på denne måten for evig og alltid. Men forholdet vårt ble kort. Likefullt rakk vi å få med oss nok til at vi begge mistet lysten både på fart og kjærlighet.

Overfor leseren i lesningens øyeblikk løftes versets enkelte ord opp i høyden, hvor det står i et kanskje tynt, men gjennomtrengende lys. Jeg leser dette på terrassen. Jeg har alltid bodd i høyden, helt siden barnet sto og lente seg ut av vinduet i ellevte etasje, stirret ned og lot seg falle, lot seg falle ned og stirret. Jeg var aldri redd. Å lese er å ha en forkjærlighet for høyder. Jeg skulle virkelig ønske det var mulig å bo i litteraturen.

Den vanskeligste og mest strabasiøse gåturen er den som går fra sofaen til skrivebordet. Man skal forbi fjernsynsapparatet og telefonen. Man skal gå forbi bokhyllen og utgangsdøren. Det er kveld, fredag eller lørdag, klokken er ni og man kan allerede høre lydene fra byen. Har man fremdeles venner? Skal man ringe eller se fjernsyn? Skal man gå ut utgangsdøren og ta heisen ned: gå ut i gatene? Nei. Man skal skrive.

Jeg har alltid forbundet det å være far med et fravær. Nå er det min tur til å være far. Jeg er glad for at jeg ikke kan velge, for kunne jeg velge, så hadde jeg valgt det bort. Til fordel for hva? Jeg hadde valgt arbeidet, reisene, kameratene, alkoholen, festene, den friheten som jeg tilla så stor betydning, og som i dag er fullstendig meningsløs. Jeg har gitt avkall på livet i min krets. Ikke frivillig, men av nødvendighet. Jeg er glad for at jeg ikke kunne velge. Nødvendigheten er en gave, den viktigste jeg noensinne har tatt imot.

Når hun går ved siden av meg, går det en person ved siden av henne og denne skikkelsen er ikke jeg. Slik hun ser det holder denne dobbeltgjengeren eller stedfortrederen eller bedrageren en annen i hånden: jeg er ikke meg og hun er en annen. Ethvert forhold involverer flere enn akkurat de to som holder hverandre i hånden. Med henne har jeg fornemmelsen av at jeg er sammen med en hel roman.

Jeg ser henne ligge i sengen og lese: nå vet jeg hvor likt synet av den lesende er av den døde, hun er der og hun er borte.

Det er ikke vanskelig å snakke om døden. Vi snakker om døden hele tiden. Vi snakker om hagen og naboene, døden er der. Vi snakker om foreldrene og barna våre, døden er der og vi kan ikke la være å glemme og snakke om alt det gode som har vært, og døden var der allerede den gangen og uansett hva vi snakker om, så er døden der i hvert eneste ord og i hvert pust og i den minste bestanddel av det som er oss, og vi kan ikke engang snakke om insekter og sko uten at vi begge blir spill levende. Endelig blir verden gjenskapt i all sin opprinnelige skjønnhet. Hun skal dø og verden kommer til live: den springer ut som en fargesterk blomst der rett foran øynene våre.

Jeg ble tidlig klar over at mine største opplevelser fantes der hvor ingenting skjedde: bak en dør, innelåst i et skap, i mørket bak gardinene eller i de lange timene jeg lå nedsunket i gress og mose.