Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Med kjærlighet og medfølelse, innføling og omsorg skildrer hun dyr hun har møtt på sin vei gjennom livet: hestene (fra barndommens gyngehest med ekte hale, via springske og dovne trøndelagshester til den trauste Tromsø-gampen Osman), den bereiste papegøyen Papen (som kunne snakke på portugisisk og levde et langt liv i familien), kattene (de helt spesielle eksemplarene av arten som krysset hennes vei i Paris og Firenze i tiden rundt første verdenskrig), kanarifuglene Mads og Mette, samt diverse ekorn og en hund i Sverige. Gjennom disse tilsynelatende enkle fortellingene om dyr fremstår også en klok og underfundig historie om mennesker, og ikke minst, et riss til en biografi av denne ellers så sky forfatteren. « … handler, som alle betydelige bøker, om de små ting. Det er en bok om sunkne verdener, et skjønt fragment av en paradisdrøm.» Aksel Sandemose, Friheten 1946 «Om Cora Sandel så bara skildrar en gammal papegojas liv, så igenkänner man i dess ruggiga gestalt sin egen tilvaros obotliga ve och man lyssnar underligt berörd till de hesa replikerna, liksom hörde man skriet av sin fångna själ.» Hagar Olsson, BLM 1948 Cora Sandel (1880–1974) er et psevdonym for Sara Fabricius. Mest kjent for romantrilogien om Alberte Selmer: Alberte og Jakob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939), men har også skrevet en lang rekke noveller og Kranes konditori (1945).
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2004
Format Heftet
ISBN13 9788205333079
EAN 9788205333079
Serie Gyldendal klassiker
Språk Bokmål
Sider 136
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Men nettopp den ungen var familiens begavelse, dens musikalske geni. Slik kan det som bekjent være blandt menneskene også. Særbegavelsen er som barn ofte lite for sig og har det ikke lett i hverdagslivet, hverken mellem jevnaldrende eller mellem de voksne.
Da Papen skulle komme, skrev far at han hadde med sig to apekatter og en papegøye. Apekattene, stakkar, døde underveis til mors usigelige lettelse. Vi barn så det anderledes. Jo større menasjeri vi hadde fått i huset, jo bedre.
(Papen er navnet på papegøyen som forfatteren forteller om.)
Før natten skulde Allie som alle velstelte hunder ut og gjøre en liten ting. Blix tok den under armen og slapp den ned utenfor, i lysringen fra den åpne døren.
Det er ikke så lett for oss andre heller å gjøre denslags på kommando. Vi forstod nok allesammen Allie, når den straks gav sig til å svinse omkring i gresset, snuse geskjeftig på ditt og på datt, og ta det hele som en liten tur i det fri for turens skyld.
På den andre siden var kveldene kalde alt. Blix vilde gjerne inn igjen i lyset og varmen. Vi kunde høre ham si: Skynd dig og gjør det nå da, din fillehund, din skitthund. Det betød i fri, men absolutt riktig oversettelse: Elskede, deilige lille dyr, som jeg er så svak for at det til enhver pris må skjules, forsøk nå om du
ikke kan få det til da.
Dette er begynnelsen på en liste; noen av bøkene er lest, noen skal leses mens andre er jeg nysgjerrig på.