Ingen hylle
2019
Omtale fra forlaget
Dette er Simone de Beauvoirs skildring av egen barndom og ungdomstid i Frankrike tidlig i århundret. Boka regnes som en selvbiografisk roman og skildrer oppvekst i en familie der far er konservativ jurist og mor sterkt katolsk. Simone var kunnskapstørst og visste før hun er 15 at hun skal bli forfatter. Hun knytter seg til skolevenninnen Zaza og siden til Jean-Paul Sartre.
Forlag Pax
Utgivelsesår 1998
Format Heftet
ISBN13 9788253019543
EAN 9788253019543
Serie Memoarer (1)
Omtalt person Simone de Beauvoir
Språk Bokmål
Sider 317
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det var boken jeg skrev om i innlegget:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster
som inspirerte meg til å kjøpe og lese boken til Simone de Beauvoir En veloppdragen ung pikes erindringer. Per Petterson forteller om sitt første møte med boken, og at han etter dette har leste den flere ganger. Selv om livet til
Simone de Beauvoir var svært forskjellig fra det livet han levde, var han fanget fra første side:
«Jeg identifiserte meg fullstendig med jenta som vokste opp i det franske borgerskapet, fallert eller ikke, i den første delen av hundreåret vårt. Dette borgerskapet levde sitt sjøltilfredse liv fjernt fra folkets larm på en måte det er vanskelig å forestille seg i et land som Norge. Det var kultivert og rikt på tradisjoner, men var ikke lenger noen sjølstendig kraft, hadde ingen vitalitet, som vi kan lese om det i Balzacs romaner fra hundre år før. Alt dreide seg nå om å holde på formene. Å bli født inn som jente her, var mildt sagt å gå inn i fastlagte mønstre. Beauvoir skildra dette livet med lukt og smak og synsinntrykk så mesterlig at jeg ennå kan huske fargene på kjolene hennes, hvordan faren sto i stua da han spilte amatørteater hjemme, hvordan lyset silte ned gjennom bladverket i Bolougnerskogen, en park i Paris jeg aldri har sett og kanskje aldri kommer til å se. Men først og fremst skildra hun ei jente født inn i denne klaustrofobiske verdenen som først bare er det de andre gjør henne til, men som sakte, men sikkert blir seg sjøl, skaper seg sjøl. Hun brøyt ut med en kunnskapstørst som var uten mette, som gjorde opprør. Dette suget etter noe mer, ikke mer penger eller trygghet, men heller mer utrygghet og kunnskap som beviste at det behøvde ikke være som det var nå, ja det var suverent tegna opp og framfor alt bevisst gjort. Jeg trur det kan rive med hvem som helst, samme hvor en kommer fra og hvilket kjønn en tilhører. Det reiv i hvert fall meg med. Og jeg husker ikke bare fysiske ting ved boka, men hvordan det fysisk var rundt meg da jeg leste. Jeg husker helt sikkert den blårutete skjorta som jeg hadde arva etter onkel Arvid, og at det var grønne gardiner i vinduene da jeg satt og så ut når jeg tok pauser i lesinga, og det regna der ute, og jeg husker at jeg ønska de boligblokkene jeg stirra på til helvete. Egentlig ville jeg ikke sprenge hele Veitvet i lufta, men jeg var utålmodig og lei av livet mitt som bare en syttenåring kan være, og jeg var fylt av en forferdelig tanke: Tenk om resten av livet bare er en forlengelse av sånn som det er nå! Det var den rette boka å lese på det tidspunktet, og den traff meg uansett hvor jente hun var, uansett hvor borgerskap hun var.»
I boken En veloppdragen ung pikes erindringer, skriver Simone de Beauvoir (f.1908 d. 1986) om en, som Petterson skriver, klaustrofobisk tilværelse. Hun beskriver det som å leve fengsel uten gitter. Boken ble utgitt i 1958. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 1988 og 317 sider. Selv om jeg synes det er en god bok og interessant å lese, hadde jeg ikke samme leseopplevelse som Per Petterson. Delvis kommer det av at utgaven jeg har kjøpt er en pocket med sinnsyk liten skrift. Det påvirket min leseopplevelse negativt. Jeg synes siste del av boken var best, dvs fra de årene hun begynte å studere på Sorbonne.
Jeg sa til meg selv at så lenge det er bøker til, kunne jeg være sikker på lykken.
I litteraturen kan man hevne seg på verden ved å la fiksjonen få overtaket; men selv om far var en lidenskapelig leser, visste han at det å skrive krevde frastøtende dyder: anstrengelser og tålmodighet: det er en ensom aktivitet der publikum bare eksisterer som et håp. Teatret, derimot, var en glimrende løsning på hans problemer. Skuespilleren slipper skapelsens avgrunner, han blir tilbudt et fullt ferdig, innbilt univers der det er reservert en plass for ham: her beveger han seg i egen person, fremfor et publikum av kjøtt og blod; det får rollen som et speil, og sender lydig tilbake bildet av ham; på scenen er han hersker og eksisterer virkelig: han føler seg virkelig som hersker.
Til gjengjeld dro jeg intens nytte av barmets privilegium til å oppfatte skjønnhet, luksus og lykke som noe spiselig; jeg ble stående som forstenet foran godtebutikkene i rue Vavin, fascinert av de syltede fruktene med sin lysende glans, fruktgeleene med sitt matte fargespill og de syrlige dropsene i alle regnbuens farger: grønt, rødt, oransje, fiolett; jeg begjærte selve fargene like mye som den nytelsen de bar bud om. Mamma knuste drops i en morter, så blandet hun det kornede pulveret med en gul krem; de rosa dropsene fikk nydelige, lysere nyanser; jeg satte skjeen i en solnedgang. De kveldene mine foreldre hadde gjester ble lyset fra en krystallkrone sendt tilbake fra speilene i salongen, som fra mange lamper. Mamma satte se ved flygelet, en tyllkledd dame spilte fiolin og en fetter av meg spilte cello. Jeg tygget på en kandisert frukt og en lysboble sprakk mot ganen min med en smak av solbær og anans; jeg eide alle fargene og alle lysene, de flortynne sjalene, diamantene og kniplingene; jeg eide hele selskapet. Jeg har aldri vært fristet av paradiser som flommer over av melk og honning, men jeg misunte Tertefruen soverommet hennes som var laget av vannbakkelse; hvis hele verden hadde vært spiselig, da ville vi virkelig hatt overtaket!
Kameratene mine hadde ikke forandret seg så mye, og heller ikke jeg, men det som knyttet oss sammen tidligere var vår felles skolegang; nå gikk våre liv i ulike retninger; jeg fortsatte videre, jeg utviklet meg, mens de begynte å bli dummere, for å tilpasse seg sin tilværelse som gifteferdige piker. Vår ulike fremtid skilte oss fra hverandre allerede i utgangspunktet. Jeg måtte snart innrømme det for meg selv: dette året ga meg ikke det jeg hadde regnet med. Jeg følte meg bortkommen, avskåret fra fortiden og ute av balanse, men jeg hadde ikke egentlig oppdaget noen nye horisonter. Inntil da hadde jeg funnet meg i å leve i bur, for jeg visste at en dag, som for hver dag kom nærmere, ville døren åpne seg; nå var jeg gått ut gjennom den, men var fremdeles innesperret. For en skuffelse! Jeg hadde ikke lenger noe klart håp som holdt meg oppe: dette fengselet hadde ikke noe gitter, og jeg greide ikke å få øye på noen utgang.
Vi badede ofte i underkjole i Venère-flodens brune vand og tørrede oss i græsset, som duftede av mynte.
"Du er bare en lille burgøjserpige, der vil lege bohéme," erklærede en krumneset mand, der skrev romanfeuilletoner.
I dagbogen min skrev jeg passager fra mine yndlingsbøger, jeg utforskede og analyserede mig selv, og jeg lykønskede mig selv med den forvandling jeg havde gennemgået.
Jeg elskede at køre i tog.
Jeg var bestemt ikke ked af, at jeg var kvinde; det gav mig tværtimod mange gange en stor tilfredstillelse.
Fra det øyeblik, vi forlod hinanden, ventede jeg kun på, at vi skulle mødes igjen; alt, hva jeg oplevede, alt, hvad der gik gennem mit hovede, gemte jeg til ham. Når vi holdt op med at snakke sammen [...], følte jeg mit hjerte knuge sig sammen, fordi avskeden hele tiden rykkede nærmere: jeg vidste ikke bestemt, hvornår jeg ville få ham at se igjen [...]
Part 2 av bøkene som er nevnt i Gilmore Girls!
Jeg kommer nok ikke til å lese alle, men jeg har lyst til å prøve å få lest flest mulig :)