Jeg sa til meg selv at så lenge det er bøker til, kunne jeg være sikker på lykken.

I litteraturen kan man hevne seg på verden ved å la fiksjonen få overtaket; men selv om far var en lidenskapelig leser, visste han at det å skrive krevde frastøtende dyder: anstrengelser og tålmodighet: det er en ensom aktivitet der publikum bare eksisterer som et håp. Teatret, derimot, var en glimrende løsning på hans problemer. Skuespilleren slipper skapelsens avgrunner, han blir tilbudt et fullt ferdig, innbilt univers der det er reservert en plass for ham: her beveger han seg i egen person, fremfor et publikum av kjøtt og blod; det får rollen som et speil, og sender lydig tilbake bildet av ham; på scenen er han hersker og eksisterer virkelig: han føler seg virkelig som hersker.

Til gjengjeld dro jeg intens nytte av barmets privilegium til å oppfatte skjønnhet, luksus og lykke som noe spiselig; jeg ble stående som forstenet foran godtebutikkene i rue Vavin, fascinert av de syltede fruktene med sin lysende glans, fruktgeleene med sitt matte fargespill og de syrlige dropsene i alle regnbuens farger: grønt, rødt, oransje, fiolett; jeg begjærte selve fargene like mye som den nytelsen de bar bud om. Mamma knuste drops i en morter, så blandet hun det kornede pulveret med en gul krem; de rosa dropsene fikk nydelige, lysere nyanser; jeg satte skjeen i en solnedgang. De kveldene mine foreldre hadde gjester ble lyset fra en krystallkrone sendt tilbake fra speilene i salongen, som fra mange lamper. Mamma satte se ved flygelet, en tyllkledd dame spilte fiolin og en fetter av meg spilte cello. Jeg tygget på en kandisert frukt og en lysboble sprakk mot ganen min med en smak av solbær og anans; jeg eide alle fargene og alle lysene, de flortynne sjalene, diamantene og kniplingene; jeg eide hele selskapet. Jeg har aldri vært fristet av paradiser som flommer over av melk og honning, men jeg misunte Tertefruen soverommet hennes som var laget av vannbakkelse; hvis hele verden hadde vært spiselig, da ville vi virkelig hatt overtaket!

Kameratene mine hadde ikke forandret seg så mye, og heller ikke jeg, men det som knyttet oss sammen tidligere var vår felles skolegang; nå gikk våre liv i ulike retninger; jeg fortsatte videre, jeg utviklet meg, mens de begynte å bli dummere, for å tilpasse seg sin tilværelse som gifteferdige piker. Vår ulike fremtid skilte oss fra hverandre allerede i utgangspunktet. Jeg måtte snart innrømme det for meg selv: dette året ga meg ikke det jeg hadde regnet med. Jeg følte meg bortkommen, avskåret fra fortiden og ute av balanse, men jeg hadde ikke egentlig oppdaget noen nye horisonter. Inntil da hadde jeg funnet meg i å leve i bur, for jeg visste at en dag, som for hver dag kom nærmere, ville døren åpne seg; nå var jeg gått ut gjennom den, men var fremdeles innesperret. For en skuffelse! Jeg hadde ikke lenger noe klart håp som holdt meg oppe: dette fengselet hadde ikke noe gitter, og jeg greide ikke å få øye på noen utgang.

Vi badede ofte i underkjole i Venère-flodens brune vand og tørrede oss i græsset, som duftede av mynte.

"Du er bare en lille burgøjserpige, der vil lege bohéme," erklærede en krumneset mand, der skrev romanfeuilletoner.

I dagbogen min skrev jeg passager fra mine yndlingsbøger, jeg utforskede og analyserede mig selv, og jeg lykønskede mig selv med den forvandling jeg havde gennemgået.

Jeg elskede at køre i tog.

Jeg var bestemt ikke ked af, at jeg var kvinde; det gav mig tværtimod mange gange en stor tilfredstillelse.

Fra det øyeblik, vi forlod hinanden, ventede jeg kun på, at vi skulle mødes igjen; alt, hva jeg oplevede, alt, hvad der gik gennem mit hovede, gemte jeg til ham. Når vi holdt op med at snakke sammen [...], følte jeg mit hjerte knuge sig sammen, fordi avskeden hele tiden rykkede nærmere: jeg vidste ikke bestemt, hvornår jeg ville få ham at se igjen [...]