Bokelskere.no

Klart du må. Det personlige er jo bare for å ha en slags rød tråd gjennom en tidsepoke.

Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

Barneboken Hvit er skrevet og illustrert av søstrene Silje Hansen Flemmen og Jannicke Hansen. Jannicke Hansen har illustret boka, og sammen har de skapt en fargerik og tankevekkende bok, for å lære oss hvor viktig farger er, og at man ikke trenger å være redd for noe som er utenom det vanlige.

Bare tenk hvor kjedelig hvis alt rundt oss hadde vært nyanser av hvit. Det ville ha vært kaldt og temmelig kjedelig. Og er det mulig å være like redd for farger som Sky og Skare er?

Trist og fargeløs hverdag
Sky og Skare gjør omtrent det samme hver dag. De våkner opp tidlig, spiser måltidene de skal ha, og hver dag gjør de den samme jobben. Ut av en maskin kommer det forskjellige ting som består av forskjellige former. De skal inn i en boks, og passe inn i samme form som tingene består av som; sirkler, firkanter, trekanter osv ... Hvis de ikke gjør det, havner de i en annen boks, hvor ting som ikke kommer til nytte havner i. Ikke den enkleste barneboka å forklare ...

En dag blir de redde da noe ukjent kommer ut av maskinen de får som de skal sortere ting av. En svær fargemasse kommer ut, og beveger seg overalt. De vet ikke hva farger er, eller hva denne massen er. De vet ikke hva de skal gjøre for å bli kvitt den. Er det egentlig noe å være redd for?

Morsom bok å bla i
Boka er av stor format og behagelig å bla i, og liker kontrasten mellom det gråhvite og fargene som plutselig kommer. Det skrives om en trist tilværelse, som blir til noe redselsfullt, på en noe komisk måte. For oss som er vant til farger fra før, synes nok det er litt vanskelig å sette oss inn i deres sko. Noe som er morsomt med denne boka.

Et artig konsept for store og små.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nye naboer er vel ikke farlige?

Underlig familiedynamikk
Familien Nash bor i Colorado, og de består av fire familiemedlemmer: Tenåringssønnen Kyle, ni år gamle Briela og foreldrene Mick og Amy. Denne familien går gjennom en noe trøblete periode. Kyle er ofte ute sammen med vennnene sine, hvis man kan kalle dem venner. Briela har ofte temperamentsutbrudd og kan bli vanskelig å hanskes med av og til. Mick strever med å få alt til å gå rundt siden resturanten hans går dårlig. Ting blir ikke lettere når han nesten dør i en drukningsulykke. Etter den tid ser han ting og folk som ikke er der. Bør han si det til Amy, og er det bare en bivirkning med tanke på at han var i ferd med å drukne? Amy er lærer for noen vanskeligstilte elever, og hun gjør så godt hun kan. Men hun føler seg ikke trygg, da to av dem stadig truer henne uten at hun vet hvorfor.

Familien Render flytter inn i samme strøk som dem, og de virker merkelige på mange måter, men familien Nash klarer ikke helt å forstå hvorfor. Mick får dårlige vibber av dem og vil at Amy skal holde seg unna dem, men er de noe å frykte?

Liker den diffuse fotellerstemmen Ransom bruker
En noe diffus forklaring dette, kanskje, men det er boka også. De som er ute etter en horrorbok med mye action, bør nok se bort fra denne, for denne boka har en handling som tar seg svært god tid. Det scorer den mye på, for det bidrar veldig på spenningen. Å ta seg god tid, fikk frem en god del undertoner, stemning og mystikk. Man vil hele tiden vite hva som egentlig skjer. Karakterene er ikke så lett å like, men det er godt mulig meningen også. Synes familien Nash virker noe kalde og litt underlige de også. Mick er i overkant snobbete og er redd for å miste fasaden. Amy er kald mot sin mann for han har i følge henne gjort mye feil, og selv går hun ikke overens med sin egen vekt. Kyle sier sjeldent i fra til kompisene sine hvis han er uenig i noe. Briela er ni år, men det føles ut som å lese om en femåring. En kaotisk familie med andre ord, men de gjør alt de kan for å holde sammen om det meste, og gjøre ting bra igjen. Boka blir beskrevet fra forskjellig perspektiv, og man blir godt kjent med de fleste.

Man blir også nysgjerrig på denne Reder familien. Hvorfor er de så mystiske, og hvorfor dukker familiefaren Vincent Render opp hver gang Mick befinner seg i trøbbel? Er han en skytsengel? En demon? En vampyr? Bare en innbilning? Og hvorfor maser han hele tiden på at han kan hjelpe Mick og familien hans? Hvordan vet han om diverse problemer som Mick ikke har sagt noe om? Er det ikke litt creepy?

Mange spørsmål oppstår mens man leser og får man den store twisten boka lover? For min del ble det ikke den store twisten, men jeg ble heller ikke skuffet. Selv om handlingen går veldig sakte, hjalp det på å bli godt kjent med karakterene og vente på de gode, grøssende scenene.

Dette er min første bok av Christopher Ransom, og kommer nok til å lese mer av ham. Han skriver godt og er flink til å flette inn en god del uhygge. Morsomt at denne boka minnet meg litt om Midnatt av Dean Koontz. Ikke når det gjelder selve handlingen, men måten ting er bygget opp og stemningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Morag Hood er skotsk barnebokforfatter og Ella K. Okstad er norsk illustratør og grafisk designer. Sammen har de laget en barnebok om en jente som har livlig fantasi.

Kunsten er å finne på noe
Som barn har de fleste livlig fantasi. Noen leker teselskap med bamsene sine. Noen leker med en fantasivenn. Noen er kreative med maling og tegning. Mange har opplevd kjedsommelige dager som barn, og derfor finne på noe å gjøre for å få tiden til å gå.

Barn med livlig fantasi
Frøydis er et barn med livlig fantasi, og er nok en av dem som alltid finner på noe å gjøre når kjedsomheten oppstår. Hun er nærmest besatt av enhjørninger. Hun kler alle kosedyrene sine som det, til og med sin lillebror. Hun lærer dem hvordan enhjørninger lever, hvordan de skal jakte, og hvordan hun skal beskytte dem, hvis det blir nødvendig. Vil det dukke opp en ekte enhjørning?

Enhjørning er som kjent et mylogosk vesen som symboliserer blant annet mirakler og magi. De forbindes med gode ting.

Dette er en barnebok beregnet for de aller yngste. De som nettopp har lært seg å lese, eller er i ferd med å lære seg det. Den passer også godt som høytlesing før sovetid, da boka er ganske kort, teksten også. Så den er fort unnalest og passer ypperlig hvis man er sliten en dag, men likevel vil lese noe. De fleste sidene består av en til tre setninger.

Ella K. Okstad bidrar med enkle, men lekne illustrasjoner som er morsomme å se på, og frisker opp sidene med spreke farger.

Fint å holde seg oppdatert
Som voksen liker jeg å lese bøker fra alle målgrupper og se hvordan barnebøker utvikler seg med tiden. Se hvordan de er nå i forhold til når man selv var barn. Det er ikke en av de beste barnebøkene jeg har lest, og heller ikke den mest kreative, men artig og koselig bok der og da.

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning blir ikke mye å skrive om da historien er noe tynn, og boka veldig kort. Men den vil nok falle mer i smak for den rette målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Helga Flatland har ennå ikke fylt førti år, men har allerede rukket å skrive syv bøker, bare det er imponerende. Jeg har hørt mye om bøkene hennes de siste ti årene. Så tenkte det var på tide å lese noe av henne.

Tung tematikk som mange kjenner seg igjen
Boka beskriver et tungt tema som fleste familier dessverre rammes av, nemlig kreft. Det er like vanskelig og uvirkelig uansett hvilken krefttype det er snakk om. Det er nettopp det Et liv forbi handler om. Anne får vite at hun har tykktarmkreft. De voksne barna hennes, Sigrid og Magnus bytter på å være hjemme hos henne, og legger planer fremover. Sigrid har alltid hatt et anstrengt forhold til sin mor og alltid følt seg oversett. Faren hennes ble tidlig avlorlig syk og pleietrengende, noe hennes mor brukte mye tid på. Sigrid syntes at Magnus var mer ansvarfull for henne enn hennes egen mor. Magnus var den som så mest til henne, og satte noen regler for henne under oppveksten. Nå som moren hennes er alvorlig syk, er deres forhold fremdeles anstrengt, om ikke mer. En slags oppgjørets samtale venter i lufta, men det blir utsatt mest mulig. Vil de i denne sårbare tiden finne tilbake til hverandre, og få et sterkere bånd enn det de har hatt tidligere?

Noe av boka minner meg litt om Full spredning av Nina Lykke. Det er ikke store likheter, men Sigrid er også lege, som hovedpersonen i Full spredning, og hun også lar oss vite litt om hennes hverdag på jobb og noen av pasientene hennes, spesielt en. Men ellers er det to ulike bøker. Hjemmelivet er alt annet enn enkelt. Ikke får hun bare vite at moren hennes har kreft, men samtidig prøver hun å holde sin egen familie samlet. Hun har eldstedatteren Mia med Jens, og hennes yngste, Viljar, med Aslak. Familien går stort sett overens, men de har også sine drakamper. Sigrid er sint på Jens som bare dro, og hun har fremdeles følelser for ham. Så hun har mye å holde styr på for tiden.

Det morsomme med denne boka er at det også minner litt om en film som heter Two Weeks (2006) med Sally Field, som venter på det verste etter å ha blitt alvorlig syk. Hun har fire voksne barn som er der for henne. Selv om Et liv forbi har litt likheter med andre ting, er det også en historie som står på egne ben, og familiedrama fortelles på mange forskjellige måter. Et liv forbi er også et familiedrama. Det er ikke bare et problem som opptar handlingen, men flere som etter hvert baller seg på, og boka er et eksempel på at folk har forskjellige måter å reagere og løse ting på. Det er ingenting som er rett eller galt når det gjelder følelser.

Påvirker også pårørende
Et liv forbi er en realistisk beskrivelse over redselen i å miste en av sine nærmeste, se egne foreldre bli eldre, og usikkerheten en alvorlig sykdom kan gi. Ikke bare den det gjelder, men også de i familie. Hvordan skal man leve en hverdag uten å frykte det verste, når en av de nærmeste er alvorlig syk? Et interessent og skremmende spørsmål som de fleste unngår å tenke på. Noe Flatland beskriver godt i denne romanen.

Romanen oppleves som veldig mørk og kaotisk. Det blir kanskje litt vel mange gjentakende intriger, spesielt når det gjelder Sigrid, hennes samboer og barna. For jeg ville gjerne lese mer om Sigrids bakgrunn som yngre og hennes bånd til moren. Derfor ble Et liv forbi noe seig for min del. I enkelte partier virket romanen som den hadde mer enn sine 263 sider. Men Flatland skal ha skryt for sine troverdige beskrivelser av anstrengte relasjoner og det å bære på en sårbarhet uten å overdrive.

Jeg nevner i denne anmeldelsen at Flatland har skrevet syv bøker, for hun har ikke bare skrevet romaner, men også en barnebok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mens jeg leste Kjære Edward, minnet dem meg om en film som heter United 93. En film basert på 11.september. Filmen er om folks siste øyeblikk om bord på flyet.
Kjære Edward er på ingen måte basert på 11. september, men på en helt annen flyulykke. Romanen er i hvert fall delvis basert på historien om Ruben van Assouw. Etter å ha overlevd en flyulykke bodde han i ettertid hos en tante og onkel. Han også mistet broren, moren og faren. Edward er 12 år da han overlever ulykken, og bor også hos sin onkel og tante i ettertid.

Dramatisk vendepunkt
Edward, storebroren hans og foreldrene deres er på vei til Los Angeles for å flytte dit på grunn av jobben til moren deres. Moren sitter et annet sted i flyet, mens faren sitter sammen med guttene. Hun er nødt til å bli ferdig med noe gjennom jobben før de lander. Men dessverre kommer de ikke til LA. Det er ingen spoiler da ulykken nevnes på baksiden av boka.

Synes det var mest fengslende å lese om tiden om bord i flyet, enn tiden etterpå, for å være helt ærlig. Der blir man kjent med mange forskjellige karakterer som var svært interessante å lese om. Jeg likte å lese om tiden etterpå, også. Edward som må på en måte må lære seg å leve videre uten foreldrene og broren sin, finne seg selv, og lære seg å leve som et slags "utskudd". Han blir både sett på som noe hellig og som et slags "utskudd" av andre. Vil han noen gang få et normalt liv etter en slik tragedie?

Hvordan lever man videre etter en slik hendelse?
Må si at Kjære Edward byr på en spesiell historie. Å miste hele sin familie må være noe de fleste av oss frykter, og det skjer nettopp med Edward. Foreldrene får ikke se ham vokse opp, og han får ikke dele øyeblikk med dem mer. Han får heller ikke krangle og leke med broren sin mer. Å miste alle sammen samtidig må være ubeskrivelig. Edward må lære seg nye daglige rutiner med tanten og onkelen sin. Lære å kjenne dem på en ny måte og bli vant til hverandres selskap, rett og slett. Det må være rart med en slik brå og uvanlig overgang. Det beskrives godt i denne romanen. Det er også uvanlig for tanten og onkelen hans som lenge har prøvd å få egne barn, uten å lykkes, og plutselig tar seg av en tolvåring.

Denne romanen er en noe uvanlig oppvekstroman om Edward som prøver å reise seg, og leve helt på nytt etter en svært turbulent opplevelse. Det som jeg ikke helt gikk overens med var fortellerstemmen i tiden etter flyulykken. Fortellerstemmen blir noe barnslig og det føles som å lese en ungdomsromanen. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner og leser mange av dem selv, men denne gangen var jeg innstilt på å lese en roman for voksne, og følte at jeg fikk det. Noe som var noe skuffende. Det er ikke bare på grunn av Edwards alder, eller at det på en måte er en oppvekstroman, men andre elementer også som jeg ikke trenger å avsløre, for å ikke ødelegge spenningen for andre som leser og har tenkt å lese den, som gjør at fortellerstemmen blir en smule barnslig.

Kjære Edward ble en noe annerledes bok enn jeg hadde tenkt, på både godt og vondt. Stort sett likte jeg den, og den holdt på interessen hele veien. Man vil gjerne vite hvordan det går med Edward. Likte også denne sårbarheten som ikke blir overdrevet, men som er blitt gjort ekte, med daglige rutiner og litt humor. En vanskelig og fin bok om å lære seg å leve på nytt, selv om romanen ble litt ujevn underveis.

Ikke for å være pirkete, men tror det står feil antall passasjererer på baksideteksten, og tror det riktige antallet er 191. Dette antallet nevnes noen ganger i i boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noemí kommer fra en fin familie med fine vaner. Hun er en sositetsdame, som kommer inn på de beste festene og selskapene, og hun liker å flørte. Hun vet hun er god på det. Men hun og daten hennes må dra hjem fra et storslagent selskap, da faren hennes ringer henne, og ber henne komme hjem.

Et konsept som skiller seg litt ut
Dette er 1950-årene i Mexico City. Folk snakker svært formelt og kler seg svært så pent. Hun har ikke lyst til å dra hjem, men skjønner hun er nødt. Faren hennes forteller at kusinen hennes Catalina, har sendt dem et brev som gjør ham bekymret. Det har lite sammenheng og hun virker opprådd over noe. Hun er nygift med en mann som de ikke kjenner så godt. De vet ikke helt hva slags type han er, siden de giftet seg på kort tid. Derfor vil han at Noemí skal dra dit og være der en periode for Catalina, og se hva som står på. Om det er noen grunn til bekymring. Noemí nøler, men skjønner samtidig at hun ikke har noe valg. Hun og Catalina har mistet kontakten i det siste, men håper å gjenvinne kontakten. Huset Catalina bor i, er et herskapshus som en gang var glansfult, men som har mistet det lille ekstra med årene. Det er fint, men ikke like staselig. Hun bor der med ektemannen, forskjellige familiemedlemmer og tjenere. Stort sett er de gjestfrie, men kan også virke kalde. De har også noen sære husregler, som at de ikke liker å snakke mens de spiser middag, og mange andre rare regler. Hennes kjære Catalina virker ikke som den hun en gang var. Hun virker nærmest apatisk og lite snakkesalig. Vil Noemì klare å komme i bunns til hva som skjer i dette huset, eller er det for mange hemmeligheter?

Mexican Gothic kan muligens oppfattes som treg i begynnelsen, da mange samtaler oppstår. Først Noemì i samtale med sin far, og så etter hvert med de i herskapshuset når hun ankommer dit. Men syntes ikke det gjorde noe, for de fleste samtalene, selv om de er svært så formelle, var engasjerende og løfter opp stemningen. Det gjør det hele noe kryptisk. Man vil gjerne bli med videre på reisen, og se hva som skjer. Til og med herskapshuset de bor i, er nifst i seg selv. Deler av det har strøm, men ikke sterkt nok til å fylle hele huset. Derfor må de ofte bruke levende lys om natta. Da er det så mørkt at de nesten ikke ser veggene. Det gir huset et klaustrofobisk preg for de som befinner seg der.

En særdeles spesiell ektemann
Virgil, Catalinas ektemann er også noe for seg. Han er både hyggelig og på vakt. Familien deres har deres egen lege. Men Noemì ønsker at noen andre skal utrede Catalina, men vil han la henne gå med på det, eller er han med på å bestemme alt i huset? Han er litt snikende og ser ut til å ha alt under "kontroll". Han er også farlig kjekk, og Noemí skjønner godt hvorfor Catalina falt for ham, selv om han kan være noe ufin og kanskje overbeskyttende?

Kan også innrømme at det er noen overnaturlige elementer med i boka, og det er en av grunnene jeg ville lese den. Hva slags overnaturlige elemter er, har jeg ikke tenkt å si noe om. Men det er ikke så mye at det overdøver historien, heller. Det er en mer karakterdrevet horror enn overnaturlig horrorbok.

Moreno-Garcia er selv fra Mexico, men bor nå i Canada. Hun har skrevet bøker før, og den mest kjente av henne er Gods of Jade and Shadow. Dette er min første bok av henne, og hun har levert en stødig og god horrorbok, om en isolert familie som prøver å ta vare på sitt gode rykte og stolthet. En av de bedre horrorbøkene jeg har lest i det siste, for boka inneholder veldig gode karakterbeskrivelser, et dystert herskapshus, og en stor dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Unni Lindell. Tror sist gang jeg leste noe av henne var i 2014 med Brudekisten. Ikke fordi jeg ikke liker bøkene hennes, men av og til trenger man pause fra de man leser mye av.

Det hadde også noe med Marian Dahle å gjøre, som fikk mer plass i bøkene hennes. Ble ikke helt fan av henne, og for min del så er forandring noe man ikke liker i det hele tatt, eller det tar tid før man liker en forandring. Så følte det litt med Nabovarsel også, nå som Cato Isaksen er borte, at det var et stort savn. Det blir ikke helt det samme.

Fin tråd i bakgrunnshistoriene
Selv om det er en god stund siden jeg har lest noe av Lindell, gjør det ikke noe at man har hoppet over noen bøker siden sist, for man får med seg en del bakgrunnshistorie, og denne gang møter vi en ny karakter. Så man føler seg ikke helt lost, selv om man har tatt seg en pause fra Lindells sine bøker.

Snø er Lindells nye karakter som dukker opp i Nabovarsel. Hun heter Lydia Winther, er bare 23 år, og nyutdannet politi. Kollegene hennes tar henne ikke spesielt seriøst, og hun gjør for det meste papirarbeid, og jobber med noen forsvinningssaker. Hun er den eneste som tar en jente seriøst, da hun ringer dem for å fortelle at hun tror hun så noen inne i nabohuset. Hun har ansvaret for hagen deres mens de er i Australia, og er nesten sikker på at de ikke er kommet tilbake. Hun har ikke nøkkel til huset, og de drar for å undersøke. Snøs makker tar ikke oppdraget spesielt alvorlig, men Snø er sikker på at jenta snakker sant, men det er ikke mye mer de kan gjøre med det. Men forsvinningssaker begynner plutselig å øke. Snø er god til å se en sammenheng i ting. Vil hun finne noen sammenheng i forsvinningssakene som dukker opp?

En god stemningsskaper
Stemningen er veldig intens og noe uhyggelig, i hvert fall begynnelsen, som blir fortalt i korte avsnitt. Det fungerer, for man leser fortere og blir lettere dratt inn i handlingen. Marian Dahle er fremdeles med i Nabovarsel, men er mer i bakgrunnen, og lar kollegene vise hvordan de jobber, og vise sine sterke og svake sider. Det er ikke sikkert hennes hensikt, men det virker i hvert fall sånn. Snø er ivrig etter å vise sin plass, og hun får god erfaring av å jobbe med forskjellige mennesker, men vil hun bli sett på som en av dem til slutt?

Det var godt å lese noe av Lindell igjen etter noen års pause. Hun er like god på å skape stemning, samme om det er dystert, følelsesmessig og menneskebånd. Kan ikke si at jeg fikk særlig sansen for Snø, for hun kan til tider virke noe selvgod og respektløs. Men likte godt å lese om bakgrunnen hennes, som er svært trist og mørk. Så kunne godt tenke meg at den delen fikk litt større plass.

Nabovarsel er ikke Lindells beste, men det er en lettlest, underholdende og byr på en uhyggelig sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nye sprell fra familien Vanderbeeker. Denne gangen lager de en hemmelig hage for å glede andre.

Nytt prosjekt på gang
Familien på syv og tre kjæledyr er tilbake. Foreldrene, de fem barna, hunden, katten og kaninen bor i en bygård med få andre i Harlem, New York. Familien Vanderbeeker bor i den nederste delen, Herr Jeet og frøken Joise, i den midterste delen, og i øverste del bor det en gammel mann. Da Herr Jeet blir alvorlig syk og må tilbringe en tid på sykehuset, planlegger de å gjøre noe fint for ham og frøken Josie, til de kommer tilbake igjen. Barnas superhemmelige plan er å forandre et gjengrodd sted i nabolaget deres, og gjøre det om til en vakker hage. En hage som de og andre kan slappe av i.

Underveis i prosjektet støter de på mange utfordringer. Hvordan skal de utføre prosjektet uten at noen legger merke til det? Hvordan skal de få tak i ustyr, og har de penger nok til å skape den hemmelige hagen? Har de lov til å gjøre noe på den tomten i det hele tatt?

En veldig stødig og bedre oppfølger
Dette er bok to i Familien Vanderbeeker serien som er for barn, men som også fint kan leses av ungdom og kanskje som høytlesning for hele familien. Til sammen er det i skrivende stund fire bøker i denne serien. Den fjerde heter Lost and Found, og er ikke utgitt på norsk ennå. Bok nummer en heter: Den fantastiske familien Vanderbeeker, og bok nummer tre kom ut tidligere i år og heter: Kjæledyrmysteriet, som jeg skal lese om en liten stund. Jeg hadde bok en lenge ulest, men synes av og til det er greit å vente med å lese en serie til de fleste bøkene i en serie er utgitt, slik at ventetiden ikke blir for lang. Man kan jo risikere å miste interessen for neste bok, hvis gapet til neste utgivelse blir stor. Så ventet med å lese denne serien til tredje bok kom ut i år. Selv om dette er en serie, kan jeg påpeke at bøkene kan fint leses frittstående, for man blir godt kjent med karakterene, og det er med mye bakgrunnshistorie.

Jeg likte bok en overraskende godt, selv om jeg ikke er i målgruppa. Jeg liker å lese fra forskjellige målgrupper, for å se hva som blir utgitt og holde meg oppdatert. Jeg er ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Det er også godt å se at Karina Yan Glaser sin fortellerstemme har vokst siden sist, og at hun har blitt bedre til å konstruere handling, og gi mer liv i karakterene sine. I denne boka får de litt mer dybde og personlighet. De kommer tydeligere frem. Jeg liker også måten hun setter opp historien på, med fine og enkle illustrasjoner. Man blir litt sjarmert.

Det som er litt morsomt med denne serien, før jeg begynte å lese bok en, var jeg nesten sikker på at denne serien ville bli vel barnslig for meg, men istedet føles det ut som man blir en del av serien. Synes også at bok nummer to er hakket bedre enn forrige bok, for konseptet i seg selv var mer interessant å lese om. Det minner om da man var barn selv og var sosial, og alltid hadde noe prosjekt på gang. Så sånn sett opplevdes denne boka som mer troverdig enn bok nummer en.

Den veldig hemmelige hagen er en herlig, vond og god frittstående oppfølger, som minner oss om å ta vare på hverandre, og prøve å være kreativ i enhver situasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Han harr mange gode, som er såpass spesielle at de må doseres litt utover i tid - hvis ikke kan det bli litt overdose.

Før brukte forlaget Mangschou å gi ut bøker for barn og ungdom, men nå har de begynt å gi ut noen voksenbøker, også. Et slag i ansiktet av Abbas Khider, er en av dem.

Det var heller ikke et dumt valg, fordi den tar opp et alvorlig tema og som er høyst aktuell. Dette er ikke en biografi, men den kan på en måte leses som det, for forfatteren vet nok temmelig godt hva han skriver om.

Lang ventetid på ingenting
Å skrive om en slik bok er vanskelig, siden mange er i samme situasjon som hovedpersonen Karim Mensy. De lever ofte i en usikker tilværelse og vet omtrent ikke hva neste dag vil bringe. Mange lever med andre fremmede i samme situasjon mens de venter på oppholdstillatelse. Det gjør også Karim. Han er fra Irak og drømmer om et bedre og tryggere liv, men er det mulig? Mens han venter, er stresset ofte høyt og man vet aldri om man blir flyttet til et annet sted, siden han lever uten tilhørighet. Det er vanskelig å forestille seg. Etter å ha fått avslag på oppholdstillatelse, etter lang venting i tre år, er han dritlei. Han er lei av kontorfolk som ser på ham som en sak med nummer på, istedet for som et medmenneske. Han er lei av alt av tull og usikkerhet. Dermed oppsøker han saksbehandleren og finner på en kreativ måte for å få henne til å høre, men vil hun forstå? Mens han forteller henne om hans bakgrunn, hans reiser og andre mennesker han har møtt underveis, unner han seg noen jointer. Vil hun forstå hva han har gjennomgått, eller er han ikke mer enn bare en sak for henne?

Tung lesestoff til tross for kort bok
Denne romanen er veldig kort. Den er på bare 188 sider. Det høres kanskje kort og lett ut å komme seg gjennom den, men det var den ikke. Fortellerstemmen er noe uvant og tar litt tid å bli vant til, og det er en en historie med tungt temaog inneholder en sårbar historie som rammer mange mennesker. MEN det er ikke bare alvor, selv om bokomslaget og baksideteksten kan gi inntrykk av det. Forfatteren bruker også mye mørk humor, og hovedpersonen klarer å se humor i det meste. Det viser bare hvor reflekteret han er over seg selv og situasjonen han befinner seg i.

Til tross for kort bok som tar opp et svært viktig tema, rekker den å bli noe tørr og gjentakende i lengden. Sier selvsagt ikke det for å tråkke noen på tærne eller for å være umenneskelig, men jeg vurderer boka og ikke temaet, så sånn sett håper jeg det ikke blir noen misforståelser. Men man blir vant til fortellerstemmen etter hvert, og Khider skriver godt. Et slag i ansiktet gir en stemme til de som sjeldent blir hørt, og selv om den er smule tung å komme seg gjennom, er det en interessant og fin bok å få med seg. Khider ble selv arrestert i ung alder for politisk aktivisme av Saddam Husseins regime. En mann med guts, og som på fornuftig vis bruker sin forfatterposisjon til å belyse et tema som det blir snakket altfor lite om.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ikke en eneste kjedelig dag for denne familien!

Dette er en bok jeg har hatt i hylla en god stund, men siden den tredje boka er kommet ut på norsk, som heter Kjæledyrmysteriet og siden jeg også har bok nummer to: Den veldig hemmelige hagen, ga det meg en større grunn til å endelig lese boka. Så kan jeg lese bøkene tett etter hverandre. Tror det er fire bøker i serien så langt, men den fjerde er ikke utgitt på norsk ennå, tror jeg. Den fjerde heter Lost and Found, hvis jeg husker riktig.

Et hjem er ikke bare et hjem
Familien Vanderbeeker er en storfamilie som bor i en bygård i Harlem, New York. De har et godt forhold til de fleste i bygården, bortsett fra mannen i øverste etasje. Ikke alle i familien har en gang sett ham, siden han er svært folkesky, og virker som en bitter mann. Vanderbeeker familien består av to foreldre, og fem barn. To av dem er tvillinger. Pluss at de har tre kjæledyr: Katt, hund og kanin. Jula nærmer seg med stormskritt, men foreldrene deres får en trist nyhet. De får ikke fornyet leiekontrakten. Deres eneste hjem blir tatt fra dem, noe som gjør dem alle fryktelig triste. For barna har bodd der hele livet, og de bor i et strøk der alle kjenner til alle. Barna føler at det er deres skyld at de blir kastet ut, og prøver å finne på mange metoder for å få grinebiteren i øverste etasje til å skifte mening, men vil det lykkes? Det blir en annerledes jul for Familien Vanderbeeker på mange måter.

Det jeg falt for denne boka, er måten Karina Yan Glaser beskriver selve nabolaget på. De fleste av oss bor nok i et nabolag der man knapt ser på hverandre eller snakker med hverandre, kanskje bare noen få, mens i nabolaget Vanderbeeker bor i, kjenner alle til alle, og vet til og med navnene på hverandre. De er ikke redde for å skape bånd og hjelpe til når det trengs. Det virker uvanlig at det er et strøk i New York, en by som ofte beskrives som kald og innelukket.

Sammensveiset søskenflokk
Likte også å lese om barna. De er både irriterende, sjarmerende og morsomme. Mange søsken er både venner og krangler som barn, og mange kan nok kjenne seg igjen i det. Syntes også det var spennende og stas å lese om samarbeidet dem i mellom, til tross for aldersforskjellene, at de prøver å redde deres eget hjem. De legger planer sammen i håp om at mannen som vil kaste dem ut, vil ombestemme seg. Det er også fint å se at foreldrene gir dem forskjellige ansvar også, istedet for å gjøre alt selv. De er et team som stiller opp for hverandre, selv om det er dager de er uenige og krangler om noe. Så det er mye å kjenne seg igjen i familielivet.

For oss som er voksne, blir nok plottet veldig åpenbart, men synes ikke det ødelegger så veldig, for det er mange karakterer å like og stemningen. Man liker også hvordan de er knyttet til bygården og at hjem ikke bare er et hjem, men mye mer enn det. Til tross for en lett slutt, vil jeg også nevne epilogen som ikke var helt nødvendig å ha med, for syntes slutten i selve handlingen var bra nok som den var. Syntes at epoliogen var en unødvendig forklaring og slutten på den hadde nesten samme slutt på selve hovedhandlingen, så dermed skjønte jeg ikke helt vitsen med å ha med epilog i det hele tatt. Det blir litt forklaring på forklaring.

Men alt i alt, en koselig bok om en vågal og sterk sammensveiset familie som lever tett på andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hver gang jeg ser en bok av Nesbø, er jeg ikke en av de som blir heftig og begeistret, men snarere på vakt ...

Noen bøker har man et anstrengt forhold til
Aner i grunnen ikke hvorfor, men det har alltid vært sånn. Har ikke noe i mot ham personlig, så det er ikke han jeg kritiserer, men bøkene. Hver utgivelse blir omtrent reklamert nesten et halvt år før utgivelse, og synes mange av bøkene hans har vært helt ok eller ikke helt min smak. De få jeg virkelig har likt er Snømannen og Marekors. Jeg har også lest noen bøker med og uten Harry Hole. Så bøkene til Nesbø har jeg litt anstrengt forhold til, fordi de får så mye oppmerksomhet enn andre bøker. Samtidig har jeg en nysgjerrighet i meg som jeg ikke får til å kvele, så klarer ikke å holde meg helt unna, heller.

Kongeriket er en av bøkene uten Harry Hole. Det er om båndet mellom brødre som er både litt annerledes, spesiell og spennende på sin måte. Roy og Carl Opgard bor i den oppdiktede bygda Os. De bor på en liten fjelltopp vekk fra resten av bygda. En ulykke skjer med foreldrene deres slik at de blir overlatt til seg selv i ung alder, men med litt hjelp fra onkel Bernard, klarer de seg godt. Roy blir værende på gården, og hjelper til i verkstedet hos onkelen. Han drømmer om sin egen bensinstasjon en dag. Broren hans begynner å studere i Minnesota, USA. Etter mange år uten å ha sett hverandre, vender Carl tilbake tl deres barndomshjem, hvor Roy fremdeles befinner seg, og sammen har han med seg sin utkårede, Shannon som er fra Barbados. Roys lillebror er kommet hjem med store planer. Han ønsker å gi bygda et høyfjellshotell, men han trenger stemmer fra bygda for å sette det opp. Vil de like å gjøre bygda mer attraktiv for turister? Som unge brødre, hadde Carl en tendens til å havne ofte i trøbbel som Roy måtte ordne opp i for å beskytte ham. Vil det gjenta seg i voksen alder også? En mørk bok om masse intriger, trusler, farlig begjær og hemmeligheter.

Fengslende karakterer i en liten bygd
Er det noe Nesbø er god til, så er det å karakterbeskrivelser, skape mystiskk og beskrive dyster landskap. Han klarer å få frem alt dette på en nydelig og troverdig måte. Man føler litt på klaustrofobien selv om man ikke sliter med det ellers, og følelsen av å være på vakt, for man vet ikke hvem man kan stole på. Siden disse to brødrene er vant til å havne i trøbbel, har de for vane å se seg over skulderen, men de lar seg ikke stoppe. Begge har en drøm de bærer på og de er villig til å gå langt for å oppnå drømmene sine. Det er en stor forskjell på bensinstasjon og høyfjellshotell, men de viser begge at de er ekte på sin måte, og har ambisjoner. Det er også lov å ha forskjellige drømmer. Noen drømmer lite, noen drømmer stort. Det viktigste er vel å drømme om noe - samme hvor usannsynlig det er. Ha noe å gå etter, og få en slags drivkraft. Det er det denne boka handler mye om. Drivkraften i mennesker. Selv om dette er en roman, er det også med litt mord og forbudt/farlig begjær. Hvem det gjelder røpes ikke selvfølgelig, men det er temmelig åpenbart. Så det er ikke bare intriger og hemmeligheter, men også mennesker som dør og sterke følelser i sving. Så dette er en bok som har litt av alt.

Boka kan virke skremmende stor for noen. En murstein på 630 sider. Selv brukte jeg to uker på den, siden jeg leser flere bøker "samtidig", men til tross for at den er dyster og noe voldelig, er den veldig lettlest og består av svært korte kapitler. Så lesingen går nesten av seg selv. MEN det er jo noen dødpartier her og der. Det må man regner med, spesielt i store bøker. Ikke alle intrigene er like fengslende å like om, spesielt ikke dramet med denne personen som alltid sladrer om noe. Jeg sier ikke hvem. Hun brydde jeg meg ikke en døyt om. Jeg brydde meg heller ikke stort om elskovsscenene mellom to personer som ikke burde forelske seg i hverandre. Sier selvfølgelig ikke hvem det er, heller. Har ikke noe i mot forelskelse, men farlig/forbudt begjær har man lest en del ganger før, og syntes det ødela resten av spenningen i boka. Det kommer litt i veien. Liker også at dette bygdefolket har sine egne lover og regler. I hvert fall virker det sånn.

Det mest spennende og fascinerende med hele boka var båndet mellom Roy og Carl. Hvor villig er de til å dekke over for hverandre, når en av dem gjør noe galt? Er familiebånd viktigere enn loven?

Kongeriket har sine seigheter, men stort sett drivkraft og byr på spennende lesestund om en noe merkelig familie med sine hemmeligheter, drømmer, håp og det å leve som en outsider i en bygd der alle kjenner til alle. Selv om jeg kviet meg litt i begynnelsen før jeg leste den, var det ingen grunn til det. Har Kniv med Harry Hole liggende ulest fra i fjor, og kniver om, jeg mener, kvier meg til om jeg skal lese den snart. Vurderer om jeg skal ta den frem i november eller ikke.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det begynner å bli en god stund siden jeg har lest denne. Jeg leste den i juli, men husken er der fremdeles.

Dette var en ukjent bok og forfatter før jeg tilfeldigvis kom over den. Det var noe med omslaget som var både mystisk og spennende. Litt lei av med ryggen til omslag, siden det er mange av dem i mange varianter, men noen ganger fungerer det, som med denne. Selv om omslaget er noe typisk, var det noe med settingen, huset og fargene, som fikk meg interessert i boka. Man skal helst ikke velge bøker etter omslag, men noen ganger er det vanskelig å ikke la være, og baksideteksten hjalp også på. Det er også alltid spennende å lese bøker av forfattere man ikke kjenner til, også.

Det du gjorde er om en vennegjeng som samles for første gang på25år. Det er Ali som arrangerer det hele. De skal møtes hjemme hos henne, og være samlet hele helgen. Både ektefeller og barn er også inviterte. Selv har Ali ektemann og to barn. Sammen bor de i et rolig og pent strøk i Kent, England.

En helg blir forandret til et mareritt
Det blir en helg med minner og noe drikking. Selv om det er litt stress å arrangere gjenforening, er det også hyggelig, men noe skjer som gjør at helgen tar en uhyggelig vending. Alis bestevenninne gjennom mange år, Karen, påstår at hun er blitt voldtatt i hagen, av hennes mann. Mens mannen hennes Mike, hevder at han ikke har det, og ingen av gjestene har sett noe. Hvem kjenner Ali best, og hvem skal hun tro på?

Det du gjorde tar opp et viktig tema, nemlig voldtekt. Her skjer det med noen som man regner med som venner. Siden Karen ikke fikk sett hvem som voldtok henne, vekker det sterk bekymring hos hele vennegjengen. Og Ali står i fare for å miste begge to, både ektemann og sin bestevenninne. Vil det hele bli som før igjen? Hva med huset, barna og alt sammen, hvis det viser seg at Mike lyver?

Til tross for viktig og alvorlig tema og interessante spørsmål, pluss en hendelse fra fortiden som fremdeles hjemsøker vennegjengen, var dette noe tamt og gjentagende i lengden. Mange av de voksne oppfører seg som noen tenåringern, og de få barna som var der på deler av gjenforeningsfesten, oppfører seg hakket mer voksne, som er litt ironisk.

Har sansen for engelsk landskap
Liker at settingen er i et engelsk strøk med fin, mystiske og frodige hager, som har mye atmosfære i seg, både når det er natt og dag. Men dessverre fikk jeg ikke forhold til noen av karakterene. Trist med det som skjer, men man blir ikke spesielt knyttet til noen. Savnet også mer mystikk, dybde i karakterene og flere vendinger. Dette ble veldig rett frem og enkel thriller, og det blir for lett å gjette hvem som er den skyldige. Skuffende lesing, noe som er veldig synd for dette var en thriller jeg ville like, men det ble for tynt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvem er egentlig etter hvem?

Farlig frihet?
Stella får endelig smake på friheten, dog med bismak siden hun må ha fotlenke. Hun drar til sin gamle hjembygd Vike. Faren hennes er død. Hun forlot sitt hjemsted som attenåring og har ikke vært der siden. Hun kuttet også kontakten med faren, men for litt siden har de blitt enig om å møtes. Det blir dessverre med tanken siden faren hennes blir funnet død i en koie, og det ser ut til å være selvvalgt, men er det det? Stella reiser nå tilbake for å ta et slags farvel, kanskje møte på noen spøkelser fra fortiden, og få svar på en del spørsmål hun bærer på. Hun hadde sine lykkelige stunder i barndommen, men dessverre var faren hennes alkoholiker som ødela mye av idyllen. Kommer hun til å finne ut av ting hun ikke vil like å høre? Samtidig blir hun satt på prøve. Klarer hun å holde seg i skinnet mens hun nyter friheten?

Dette er min første bok av Ingar Johnsrud. Selv om jeg ikke har lest noe av ham, har jeg lagt merke til bøkene hans. Så han er ingen nybegynner. Han skriver godt og engasjerende. Ikke alt er helt troverdig, men det gir underholdning, og man er interessert fra begynnelse til slutt. Det gjør heller ikke noe av at man skjønner opplegget tidlig, for de fleste karakterene var spennende å lese om, og gjorde nytte for seg i handlingen. De var der ikke bare for å være der, og forsvinner ikke sånn uten videre, som det er med noen karakterer en gang i blant. Her var alle karakterene på en måte nødvendige. Man blir ofte lei av karakterer som er der bare for å være der. Opplever det ofte, spesielt bøker med stort persongalleri. Dette er en kort bok i forhold til andre krimbøker jeg har lest i det siste. Selv foretrekker jeg store bøker, men denne gang var det befriende å lese en kortere bok, med mange karakterer og mye spennning til en avveksling. Man blir fort hekta, spesielt siden kapitlene er ganske korte også. Det er lett å bli dratt inn i handlingen siden denne boka har litt av alt: Flott landskap som bakgrunn, familiedrama og mørke hemmeligheter. Det er lett å bli revet med.

Dramatisk og krypende familiedynamikk
Det eneste som ikke var helt overbevisende var Stella som er en blanding av Mikke Mus og MacGyver. Hun er der det skjer, og hun kommer opp med noen vel kreative og lettvinte løsninger enkelte ganger. Liker Stella delvis, men litt lei av at hun skal leke helt, og det skjer ofte tilfeldig. Det blir ikke helt troverdig i lengden. Likevel gjorde det ikke noe. Synes at denne boka var en blanding av krim og litt røverhistorie. Selv om ikke alt var troverdig, så er det veldig spennende, og det er lett å lese mer enn det man egentlig hadde tenkt å gjøre, for man blir så lett revet med. I krimverdenen er det lov å være litt utroverdig en gang i blant. Likte også venninnen til Stella, Diana. Hun løfter opp mye av spenningen og har en fin humor. Dette er en bok man blir fort fengslet av. Det er også spennende med bøker om familiebånd, spesielt når det gjelder krimbøker. Om hovedpersonen kan stole på sine nærmeste eller ikke. En noe forutsigbar og skuffende slutt, men det ødela ikke resten av boka.

Har lest mange spennende bøker fra det norske landskap denne høsten, og gleder meg til hva mer denne høsten har å by på.

Fra min blogg: I Bokhylla