Bokelskere.no

Å jobbe som politietterforsker mens alle vet at hennes far satt inne for drap ...

Vil hun noen gang passe inn?
Hanna Duncker forlater Stockholm etter mange år for hun føler seg ikke helt hjemme der, og vender tilbake til Öland. Noe broren hennes ikke er begeistret for. Deres far var kjent for å ha mishandlet og myrdet en kvinne, og det virker som om Öland husker det ennå. Hanna er politietterforsker, og ønsker ikke å leve i farens skygge resten av livet, men hun forstår hvorfor folk er skeptiske, og at de har sine egne meninger, men hun vil også at folk skal forstå at hun ikke er som ham.

Til tross for både mostand og velkomst, prøver Hanna å være en anonym innbygger og fokusere på jobben sin. Det blir lettere sagt enn gjort, da det viser seg at hun må møte en tidligere venninne. De var sammensveiset i skoletiden, men har sklidd fra hverandre av ulike grunner. Grunnen til at Hanna må oppsøke hene, er for å fortelle henne at hennes femten år gamle sønn er funnet død. Det er begrenset hva hun kan fortelle under etterforskningen på grunn av taushetsplikt, og vil de akseptere hverandre igjen?

Noen gode temaer og hendelser, men veldig saktegående handling
Nattsangeren er en krimbok som består av mange spennende aspekter, men noe av det ødelegges av gjentakende tanker og følelser om Hannas far. Hanna er en person med samvittighet, og som vil vise hva hun er god for. Det er forståelig at hun ikke vil bli sammenlignet med sin far, men det blir noe gjentakende og slitsomt i lengden. Samtidig blir man kjent med venninnens sønn, og hva han gjorde det siste døgnet han levde. Syntes han var mer spennende å lese om, og hadde likt at hans perspektiv fikk større plass. Han var fascinerende å lese om.

Boka tar opp et aktuelt tema som egentlig ikke kan nevnes siden det er en del av plottet. Et tema som det ikke er blitt skrevet altfor mye om, og det er fint at det får litt mer oppmkersomhet.

I etterordet skriver Johanna Mo om en hendelse som har påvirket henne, og hun stiller disse spørsmålene i etterkant: Hva får et menneske til å drepe? Hvordan påvirker drapet menneskene rundt? Både dem rundt offeret og dem rundt gjerningsmannen. Det vises godt i Nattsangeren at hun har tenkt mye på disse spørsmålene, og prøver å speile dem i handlingen.

Jeg ville nok ha likt Nattsangeren bedre hvis den hadde mer tempo og enda mer handling. Sier ikke at jeg bare liker bøker med mye action der noe skjer på hver eneste side. Har hendt seg at jeg har likt saktegående bøker også, men dette ble kanskje vel sakte? Det føltes også som boka hadde mest fokkus på familiedrama istedet for drapssaken.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok jeg var mest nysgjerrig på i fjorhøst. Noe som er litt merkelig. Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser. Har ikke lest vikingromaner siden barneskolen, tror jeg.

Det er heller ikke den enkleste boka å beskrive. Den er på over fem hundre sider, er første bok i en serie og består av et stort persongalleri. Så det er umulig å dekke hele handlingen med tanke på at boka består av mye reising, maktkamp og ære.

Gode karer
Det er en slags oppvekstroman om Ulv som er skipstrell på Havormen. Han blir plassert sammen med Yme. En fåmælt og kanskje litt underlig type. De har ikke mye til felles, men går stort sett overens. Ulv er en storkjeftet ung herremann som ikke vil leve resten av livet som trell. Han er en kriger og han vil gjerne bevise det. Men hvordan kan han bevise det? Han er jo så ung. Han har også et talent når det gjelder bueskyting. Han har et talent ingen har sett maken til, og er god på å treffe ting på lang avstand. Vil han klare å oppnå den æren han ønsker, og vise hvor skapet skal stå?

Har ikke tenkt å beskrive så mye om den historiske biten. Det gjør boka mye bedre på en oversiktelig måte, så har ikke tenkt å ødelegge det, men heller fokusere på andre deler av Tusenårsriket.

Troverdig og lettlest vikingbok
Boka er muligens stor, men la deg ikke skremme av den grunn. De fleste kapitlene er svært korte, og handlingen er stort sett i bevegelighet. Handlingen er også veldig lett å følge med på, selv om man ikke har lest mange historiske romaner før. Ofte ble jeg sittende og lese lenger enn det jeg først hadde tenkt, for det er stadig noe som skjer, og man blir fort dratt inn i det hele. Synes Gulløv gir et ekte syn på vikingene. Brutaliteten, plyndringen, griskheten og det vulgære. Likte godt at Ulv var opptatt av sitt eget hjemsted, og vite hvor han kommer fra, og hedre det hele med å gjøre sitt beste.

Det eneste problemet jeg hadde med boka var fortellerstemmen til Ulv. I begynnelsen av boka er han fjorten somre og vi følger hans oppvekst, men han både oppfører seg og høres mye eldre ut enn sine fjorten år. Han virker mer som en godt voksen person, så det oppstår en liten kontrast. Det er vanskelig å forestille seg en ung gutt, og istedet forestiller man seg en mann i tretti-førti årene. Noe som blir litt komisk.

Man må også regne med noen metoo hendelser. Forsvarer ikke disse mennene på noen måte, men dette var jo en helt annen tid og vikingene forsynte seg ofte med det de ville ha. De viste ingen nåde, som denne boka gir et godt eksempel på. Det var livsviktig å ta vare på egen ære og familiens ære. Vise hvem som er sjef.

Som sagt en god vikingbok med mye brutalitet og mange vittigheter på lur, og håper de andre bøkene også blir oversatt til norsk, for jeg er fryktelig dårlig til å lese dansk.

På baksideteksten står det at kompisen til Ulv heter Ymer, men i innholdet blir han kalt Yme, så satser på at Yme er det riktige navnet?

Fra min blogg: I Bokhylla

De beste blant oss. Helene Uri.
Jeg ser virkelig opp til Helene Uri. Synes hun formidler mye om språk på en lettfattelig og inspirerende måte, så jeg tenkte det kunne være spennende å lese en roman av henne.
Hendelsene er lagt til Blindern, hvor vi følger språkforskeren Pål på Institutt få or futuristisk lingvistikk, og kolegaen Nanna som han forelsker seg i. Her beskrives også mange andre språknerder, og hun passer på å få lette inn anekdoter med litt matnyttig språkvitenskap til leserne også. Handlinga går i dette hemmelige forholdet til disse to, samtidig som de holder på med å utvikle hemmelig språkdatabase for å kunne revolusjonere oversettelsesteknologien. Det er bare det at med kjærlighet og andre store mål, kan det ligge noen snublesteiner her og der...
Kjekk som lydbok, Helene las sjøl, men hun kunne stramma den inn litt.

Den senile landmåleren. Arto Passilinna.
Av og til, sånn litt inn i mellom, er det veldig kjekt å koble av med ei humrebok. Ikke for ofte, det kan bli litt slitsomt.
Arto slo gjennom med Harens år i 2004, gjorde seg selv udødelig med Kollektiv selvmord i 2007, og fikk skrevet et hav av bøker før han gikk bort i 2018. 76 år gammel.
Skrivestilen er lettere ironisk, og full av galne påfunn, stort sett om halvgamle menn.
I denne boka finner en halvgamle drosjesjåfør en eldre mann stående midt på veien, hvor han knotet med å få til en fin slipsknute når han ikke har et speil å se i.
Den eldre husker ikke hvem han er, hvor han er, hvor han kom fra, eller hvor han skal - men han har en bunke med penger, og disse to drar på tur. Luktesansen fremkaller minner, så over en konjakk husker den eldre at han har vært en ung kriger, og jakten på livet begynner. De utvikler et vennskapsbånd, og i Pasilinna-stil drar de rundt og opplever de merkeligste ting, på de merkeligste steder.
Artig bok.

Har lagt merke til navnet Daniel Silva før, men tenkte at spionthrillere ikke var noe for meg, men så feil kan man ta ...Er det en filmserie jeg ikke gidder å se på så er det James Bond. Har prøvd å se noen av dem uten hell. Liker filmmusikken bedre enn selve filmene, for føler filmene er mye av det samme. Har heller ikke sansen for Daniel Craig, siden James Bond skal være høy og mørk.

Svært underholdende
Har dog lest mange thrillere oppgjennom årene, men ikke spionthrillere. Noe jeg ikke skjønner hvorfor, for dette var gøyalt. Gøyalt er kanskje ikke det rette ordet å bruke, men det eneste beskrivende ordet jeg kan komme på i farta.

Har ikke lest noen av bøkene med Gabriel Allon tidligere, men denne serien kan fint leses som frittstående. Visste at boka var en del av en serie, men man merker det ikke mens man leser, for man blir såpass godt kjent med karakterene.

Mitt første møte med spionen og kunstneren Gabriel Allon
Denne gang får Gabriel Allon, som er sjef for den israelske etterretningstjenesten, oppgave med å finne en kidnappet jente, og det er ikke hvem som helst. Hun er tolv år gamle Reema og datter av kronprinsen i Saudi-Arabia. Til tross for livvakter som frakter henne til og fra skolen i Sveits, en privatskole som tar i mot elever av ulike nasjoner, blir kidnappet på vei fra skolen. Faren hennes er ikke populær for alle, siden han ønsker mer likestilling i landet og gjøre nasjonen mer moderne. Han har latt kvinner få lov til å kjøre bil, og ønsker å gi kvinner og menn få lov til å gå på kino, jobbe og mye mer for å gjøre landet mer normalt som mulig. De som går i mot hans ønsker, får smake det på den brutale måten. Vil kidnapperne hennes ønske løsepenger, eller noe helt annet? Vil Khalid, hennes far, gjøre alt for å få datteren hans tilbake i trygghet?

Silva dedikerer denne boka blant annet til femtitre journalister som ble drept i 2018, og boka er delvis inspirert av Jamal Khashoggi, som ble drept og partert samme år.

En viktig thriller
Den nye jenta er en aktuell spionthriller som tar opp mye av det man har sett på nyhetene i de siste årene, og har gjort både karakterene og handling virkelighetstro. Det er ikke mye skyting, men mer om radioaktiv stråling og utspekulert terror. I begynnelsen tar det litt tid å finne ut av hvem som er hvem og hvem jobber for hva, siden persongalleriet er stort, men heldigvis kommer man fort inn i det. Handlingen beveger seg også store deler geografisk sett. Noen ganger er man så vidt innom USA, men det meste av handlingen foregår i store deler av Europa. Boka tar opp viktige tema som ytringsfrihet og likestilling. Det er en bok som ofte skifter perspektiv og gjør det hele mer realistsik og actionfylt. Man tenker å bare lese noen sider, men så leser man flere sider enn planlagt, for det er hele tiden noe som skjer. Kapitlene er korte og har en fin flyt.

Det eneste jeg ikke var interessert i å lese om var om Gabriel Allons ekteskap som fort kan bli noe sukkerkøtt, men heldigvis får det ikke noen stor rolle. Gabriel Allons BlackBerry, eller Kontorets telefon, får en stor rolle, nesten like stor rolle som Gabriel Allon selv. Husker ikke sist gang jeg leste om en karakter som brukte mobiltelefonen like ofte som ham.

Jeg er en av de som leser introene og takketalene til forfatterne, hvis det er noen, for av og til kan det dukke opp interessante hendelser og fakta. Silva takker sin vennegjeng og der sto det et kjent navn, og det er samme Henry Winkler som er skuespiller. Han var blant annet med i den første Scream filmen, men han er mest kjent som Fonzie i serien Happy Days som ble sendt på TVN for mange år siden, hvis jeg ikke husker helt feil.

Uansett, Den nye jenta er et utmerket valg hvis man vil ha noe med action, mystiske karakterer og litt vittighet. Her får man litt av alt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Gratis og uforpliktande verdivurdering. Marit Eikemo.

Kven er vi i tidsdraumen?
Etter å ha lest Hardanger, hoppa eg på denne. Rett skal vete rett, det var lydbok, men det kan gå for det samme, nesten.
Denne kvilar det noko teatralsk over, i og med at den er dialogdreven. Me får ta del i et ei lita familie sitt strev etter å halde tritt med si samtid og kvarandre.
Dei har nok ikkje den same tidsforståelsen, ei heller dei same klokkene. Andreas følger et indre karriereskjema, Hanne har som damer flest ei biologisk klokke - som har tikka litt sikk sakk, og då er det ikkje tid til snikk sakk.
Vi følger dei litt Ibsensk på leit etter draumehuset i draumenabolaget, medan dei skal prøve å gjerne der dei no bor klart til visning. Litt dårlig stemning. Irriterte meg litt Gjertrud Jynge si noko sytete stemme, men so kom eg på at den nok var heilt på sin plass.

En bok som har vært svært synlig før jul og i jula. Det var ikke derfor jeg ville lese den, men noen ganger trenger man lett underholdning, Tre menn til Vilma var alt annet enn lett bok å komme seg gjennom.

For monotont i lengden
Brukte unødvendig lang tid på den siden den er på over fire hundre sider. Kunne godt ha blitt forkortet med to hundre sider, for å stramme den opp og gitt den mer tempo. Tempo er ikke alt, men dette ble vel langdrygt. Humor er også et sjansespill. Enten liker man den type humor eller ikke. Hvorfor mange har falt pladask over boka, skjønner jeg godt. Men selv klarte jeg ikke helt å leve meg inn i historien. Derfor ble dette tung underholding for min del. Litt morsomt at hun heter Vilma. For da tenker jeg på hun i Flintstones, bare at hun skriver fornavnet med W.

Boka skal ha ros for å ta opp et aktuelt tema uten å overdrive, nemlig om ensomhet. Et gjentakende tema i media i de siste årene. Men det blir tatt opp i denne boka på en harmløst og realistisk måte, i hvert fall nesten. Hovedpersonen Vilma er ensom. Hun har arvet et hus av en slektning og har huset for seg selv. De få gangene hun er sosial, er gjennom jobben som musikklærer. Da hun får vite hvor dødelig ensomhet kan være, har hun på en måte et ønske å gjøre noe med det, men hun kjenner ikke mange, og har ingen nære kontakter. Hun snakker med en kvinne hun jobber med, men er de egentlig venner, eller bare bekjente? Så hun er en dame som holder mye for seg selv. En dag får hun uventet besøk. Det er presten som kommer sammen med en annen mann. Den andre mannen er patolog. Han vil spørre Vilma om hun ønsker å se faren sin for siste gang? Samtidig har de en del brev de vil gi henne, som også er fra faren hennes, som døde nylig. Vilma har aldri kjent faren sin. Vil hun bry seg om å lese dem og kommer denne hendelsen, og brevene gjøre en endring på livet hennes, eller vil alt bli det samme som før?

Stor interesse for filmatisering
Tre menn til Vilma har ikke bare vekket popularitet blant lesere, men også hos filmskapere. Som sagt, skjønner jeg godt hvorfor denne falt i god jord for mange, men selv strevde jeg med å bli engasjert, og i det hele tatt leve meg inn i historien. Likte noe av humoren. Det tok bare tid før de godbitene kom, og ofte føltes humoren noe anstrengt. Likte heller ikke spesielt godt en del av forklaringene i parentes. Det var ikke helt nødvendig.

Det jeg likte minst med boka var brevene faren gir henne. Vi også får lese dem, og de handler om hvordan han møtte moren hennes, og kjærligheten som oppstår. Det er en fin tanke, men jeg likte bedre å lese om Vilma og om hennes liv her og nå fremfor innholdet i brevene fra faren hennes.

Boka sammenlignes med Love Actually og Elling. Så ikke helt likheten i noen av dem, og det er heller ikke så viktig. Jeg prøvde og ville gjerne like denne boka, ikke bare fordi den er populær. Ofte liker jeg ikke populære bøker, men noen av karakterene var lett å like og noen hendelser var småmorsomme, men selve handlingen nådde ikke helt opp for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Magne Hovden er et navn jeg har lagt merke til før, men ikke lest noe av tidligere, for humor kan være litt vrient.

For humor kan være så mangt. Den er om noen voksne mennesker som er på vei mot et veiskille og som prøver å finne den rette veien videre. Når man begynner å dra på åra, vil man kanskje ha en forandring, eller ha det sånn som det er.

Ved et veiskille
Det skjer både med Ragna og Tor som ikke har noe med hverandre å gjøre. Etter en opplevelse har Ragna lyst til å lære mer om "varme hender" og lære mer om noe om healing og lignende. Derfor reiser hun til Vardø for å møte en gruppe fremmede mennesker som ønsker det samme. De er der for å lære seg og høste energier, og deres leder er en spesiell sjaman, men er han troverdig? Mens hun er på seminar, tenker hun på ekteskapet hjemme og om det er vedt noe lenger, eller ikke.

Tor er opptatt av fugler, og drar til Vardø for å møte andre fugleinteresserte som han aldri før har møtt i virkeligheten. De har tidligere kommunisert med hverandre på et forum. En sjelden fugl er blitt observert i området, og de er der i et håp om å få et glimt av den. Men er området stort nok for både de fugleinteresserte, og de som er der for å lære mer om energier? Tor sliter også med ekteskapet sitt og har gått i parterapi, men fungerer det?

Noen morsomme partier
I utgangspunktet høres det ut som en festlig bok og den hadde også noen morsomme øyeblikk, men det tar for lang tid mellom hver gang. Syntes det ble for mye om følelser, og for lett å skjønne hva som ville hende videre. Likte best å lese om "heksene" for de besto av forskjellige personligheter, og ekstra morsomt å lese om Berit. Blogger og influencer som blir beskrevet på en måte mange har lett for å tenke litt ironisk om når de gjelder de i den bransjen. Hun skiller seg litt ut fra de andre karakterene og skaper litt vittighet.

Men helheltlig blir både fremgang og handling noe tungt å komme seg gjennom, og lite utvikling. Føler det er ofte de samme kranglene som oppstår når de skjer, og personligheter man har lest en del ganger om før. Som de fleste vet er også humor enten eller. Det er jo personlig og jeg er ikke den som ler lett. Selv om det er en scene som refererer direkte til Love Actually, var det ikke bare den scenen som minnet meg om filmen, men også oppbygning, usikkerhet i forhold og det hverdagslige generelt. Og oppstår det "uventet" kjærlighet?

Selv om jeg ikke er fan av Love Actually, ville jeg gjerne like denne, for den hadde noen gode scener og noen festlige personligheter, men for det meste gikk det i stå.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hardanger. Marit Eikemo.
Fantastisk.
Etter smelteverket i Odda vart nedlagt, har småbyen vorte ein litterær smeltedigel. Ja, i Odda kan dei ditte med smelting. Det er vel ingen stad som er omtala i so monge noveller som Odda, i hvert fall ikkje målt mot folketalet.
I novellene er det folk med. Ikkje so monge i kvar novelle. Det spesielle med folka, er at dei kan dukke litt opp i ei novelle om noko, for seinare ha ei større rolle i ei anna - om noko heilt anna. Ikkje for mykje samrøre og samansmelting, ikkje sånn at det går over til ein kolektivroman. Dei er der, levér sitt liv. Liv med cider, bil og nsusdt, trær og kjærring, trong og skam, onani og forskjellig anna også. Eg seier ikkje meir.
Det er ei perle av ei bok. Ei bok om det store i det mindre, og det lite i det store. På flere måter ein hyllest til fjord fjell, trær og sider, men mest av alt kjærleiken til folka som held til der.
Les ho. Eller høyr ho på lydbbok, som eg gjorde. Dette er stort.

Meg. Elton John.
Jeg skal prøve å ikke skrive et helt essay om Elton John, men lett blir det ikke.
Jeg var 9 år i 1973, og frem til da hadde mamma og pappa barre noen kassetter av Platters, James Last og mer i den duren, men så kom min 5 år eldre storebror hjem med Simon & Garfunkel og Elton John...Sistnevnte ga meg bakoversveis med sin Don't shoot me......... Her kom både dur og moll inn i stua. Kunne selvsagt ikke et ord engelsk, men det var noe med lydbildet. Ikke bare pianoet og vokalen; nei, det var hele greia med perkusjon og gitarer som åpna et nytt univers for meg. Og når jeg fikk se bilder av denne fyren med dette fjaset; ja, nei, det var ei anna verden enn Norge 1973.
Jeg hørte mye, forstod lite med mine dårlige engelskunnskaper, og når jeg fikk lært meg litt engelsk, forsto ofte nesten like lite. Bernie leika seg med metaforer og bilder utenfor min fatteevne, men det ga åpninger for mye. Jeg gikk lei når Nikita kom, og fant ut at han har laga utrolig mye dårlig også.
For litt siden da jeg filmen Rocketman, ble jeg på nytt fascinert av mannen, selv om jeg også har fulgt og sett opp til ham etter han ble edru. I denne nådeløse filmen er han stort sett rusa, men i boka tar han frem det han har gjort etterpå. Han har vært edru i nesten en mannsalder nå, og har fått til veldig mye for særlig aidsrammede familier og barn, på flere kontinent.
Den vanskelige oppveksten, med far og mor, som ikke burde vært far og mor. Hans interresse for plater og musikk, og hvordan et forhold til fotballklubben Watford har gitt ham gode opplevelser og hvordan klubben virket som ett anker i livet, med folk som sa fra på en annen måte enn hva den kyniske musikkbransjen gjorde.
Ei knallgod bok om pop, rock, kjendiser, dop, homokamp og omkamp med folk i nære relasjoner.
Hørte den som lydbok, og kosa meg hele veien gjennom.
Anbefales uansett om du liker musikken eller ikke. Her beskrives et liv fra et popstjerneperspektiv - på godt og mye ondt.

Alt det som lå meg på hjertet. Levi Henriksen.
I jula har jeg hørt på julenoveller.
Levi kom med ei samling i 2005,og den ble Gyldendals mestselgende novellesamling. Denne samlinga kom i 2009.
Jeg er så glad i denne forfatteren, journalist, musiker og pinsevenn, som er så god på å gå tett inn i livene til de som sliter litt ved siden av og midt blant de som ikke sliter. Han har en helt egen evne til innlevelse og formidling, hvor han kombinerer sårhet og fortvilelse på en humoristisk og tenkevekkende måte, fra denne fiktive bygda Skogli, litt utenfor Kongsvinger.

Han har veldig mange veldig gode romaner også, og ei essaysamling, Postkort fra livets utkant, som er knallbra.

Verden på vippepunktet. Dag O. Hessen.
Dette er jo sakprosa om miljø, og jeg synes det er bra at den selger så godt.
Jeg tilhører ikke klimaskeptikerne, de som vi for litt siden kalte klimafornekterne, så for meg var det mye kjent stoff og aksepterte meninger. Jeg er ikke så opptatt av detaljer og målbarhet, så den var ikke like god hele veien for meg. Men alikavel ei viktig og god bok å kunne ta frem i ny og ne.

Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen. Per Marius Weidner-Olsen.
Denne omstridte boka skulle jeg ikke lese, men så fikk jeg tilgang til NLB, Lydbokavtalen. Lett å kaste ned, lett å høre, lett å la seg friste.
Synes begynnelsen var vanskelig, for her deler fortelleren skyld for overgrepene, som ikke inneholdt fysisk vold eller tvang, likt mellom barn og voksen. Fordi barnet/tenåringen gjorde seg tilgjengelig ville det. Han omtaler også unge tenåringer som ung ungdom. Liker ikke det. Her er ikke lange grafiske fæle beskrivelser. Jeg klarer ikke koble bort at forfatteren har en dom for å ha utnyttet sin posisjon for å oppnå sex med noen som er betydelig yngre. Vet ikke hvor ung, men det skurrer.
Hvis jeg skal forsøke å være objektiv, synes jeg her er veldig mye bra også. Han er flink å skrive, god å skildre en ung gutt på vei mot utenforskap med dårlig selvbilde på vei mot en småkrimminell framtid. God på beskrive negativ spenning, skam og skyld.
Problematisk bok med stor motstand

Harald A. Soleim var kanskje ikke så veldig kjent, men han levde et uvanlig og unikt liv som er verdt å ta et innblikk i.

Ikke alt blir som planlagt
Egentlig var det meningen at han skulle være der i en liten periode for så å dra til et eksotisk strøk senere, men ble lenger på Svalbard enn forventet. Han levde under enkle og trange kår, bodde i en liten hytte som knapt var en hytte, og i noen år hadde han selskap av noen polarhunder. Siden han bodde isolert i et øde landskap, fikk han også noen ubehagelige opplevelser med noen isbjørn. Sånn er det når man skal være tett på naturen.

I begynnelsen av året så jeg Svalbard minutt for minutt. Tror jeg har sett alle minutt for minutt programmene som er, og det var et fint program, og man ble påminnet om at Svalbard er mer enn mørketid og isbjørn. Denne boka føltes også litt minutt for minutt aktig. Man kommer tett innpå Haralds liv som kunne være noe eksentrisk og sta, for det er ikke akkurat et A4 liv han har valgt seg. Han handler de få gangene han kan, men for det meste av året er han isolert på grunn av været og dårlig sikt. Så han må finne egne løsninger underveis.

Noen konflikter må man regne med
Under oppholdet som varer i mange år, har Svalbard forskjellige sysselmenn, og han kommer ikke overens med alle, spesielt ikke med de som ikke lar ham skyte isbjørn siden de er fredet, og han krever å få skyte i selvforsvar, og det fører til konflikt. Selv om han er en ensom mann, hender det seg at tilfeldige mennesker kommer forbi og avlegger et lite besøk, og noen ganger får han også noen celebre besøk, selv om han lever et "enkelt" liv. Fullt så enkelt er det ikke da han må være på vakt for truende dyr, ekstremt kulde og værforandringer, matfordeling og tjene penger på egen hånd. Han hadde sine utfordringer. Noen likte måten han levde på, andre ikke.

Det er alltid fascinerende og spennende å lese om mennesker som velger ensomhet og isolasjon. Man blir nysgjerrig på hva slags mennesker de er, og hva som gjør at de trives best i eget selskap istedet for å være sammen med andre. Det eneste problemet jeg hadde med boka er språket og at jeg ikke får helt tak på hovedpersonen. Språket blir i lengden noe monoton som kunne ha trengt mer humor, spenning eller andre form for brytninger. Det føltes ut som å lese i samme toneleie hele veien. Også følte jeg at jeg ikke ble helt kjent med Harald som menneske, men mer om hans rutiner og daglige liv. Jeg fikk på en måte ikke noe forhold til ham eller ble bedre kjent. Det var et savn. Boka er ikke stor eller tung å lese, men det er litt trist hvis man ikke blir helt klokere når det gjelder personen man leser om.

En fin bok om å gå egne veier, klare seg med det lille man har, og leve med naturen som nærmeste nabo. Førti år alene høres fristende ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er mor død. Vigdis Hjort.
Kunstneren Johanna gjorde noen valg som splittet henne fra familien. En familie hun følte krevde for mye av henne. Ca 30 år senere søker hun kontakt med sin mor, bla for å få klarhet i noen barndomsminner, og for at hun tror at både hun og hennes nå 85 år gamle mor kan ha godt av å snakke litt rolig med hverandre. Rolig blir det ikke. Vigdis tråkker i kjent stil opp gamle vanskekige stier, river av plaster og går inn og utforsker de vanskelige relasjonene. Det er sårt og spennende på en gang. Nesten pinlig også. Har et barn ansvar for at relasjonene til sine voksne går dårlig? Så dårlig at de vanskelig lar seg reparere? Har hun som kunstner rett til å uttrykke sine subjektive opplevelser i sin kunst?
Hørte den som lydbok. Vigdis leser sjøl, med veldig stor innlevelse. Pinlig bra bok.

Josef og resten av familien gjennomgår en uventet trist tid, da de mister to familiemedlemmer på samme dag.

Det skjer under en fiskeulykke. De er forsvunnet og letemannskap jobber på spreng, selv om det de er nesten sikre på at det er allerede for sent. Som forventet bekreftes det verste og familien møter en vanskelig tid fremover. Ikke bare på grunn av tapet av familiemedlemmene, men å gjøre det faren og deres bror gjorde, jobbe og skaffe mat på bordet. Større ansvar ventes resten av familien for å få ting til å gå rundt. Men Josef strever mer enn de andre, spesielt når han ikke vil ha noen jobb i forbindelse med sjøen, i hvert fall ikke når det er uvær, og jobb er det vanskelig å få tak i. Han får noen jobber her og der, men de beholder ham ikke lenge, da det ikke er mye å gjøre. Han lurer på hva han skal gjøre fremover når jobbmulighetene er så få. Det er da han begynner å lese om Amerika og lar seg fascinere om et sted med håp og flere muligheter. Han kan ikke engelsk, men likevel drømmer han om å dra dit. Men vil hans mor la ham dra siden hun allerede har mistet to familiemedlemmer? Vil Josef komme tilbake eller bli for alltid i Amerika som mange andre som har reist dit før ham? Og er Amerika så lovende som lesestoffet lyder?

En spennende tid å lese om
Dette er en bok om en oppvekst i en litt annen tid. Så langt tilbake som 1800-tallet. Om familier som vokser opp i trange kår, tar de jobbene man får og prøver å gjøre det beste for å holde familiene samlet. Om drømmer og lengsler. Kjærlighet og kjærlighetssorg. Det å våge og følge drømmene som nettopp Josef gjør, og reiser til Amerika til tross for sin unge alder og som ikke kan engelsk. Men han møter mange mennesker på reisen hvor de lærer å kommunisere selv om de ikke snakker samme språk, og finner et slags bånd seg i mellom. Han og Leif blir svært gode venner på reisen og hjelper hverandre så godt de kan når de skal finne seg et sted å bo og jobbmuligheter. Kommer de til å klare seg på et fremmed sted, eller vil hjemlengselen bli for stor?

Gresset på andre siden er en kort bok på bare 228 sider, men boka føles ikke kort, for det er alltid noe som skjer, det er spennende å lese om en annen tid, og det er sjarmerende å se hvordan livene var før i tiden da det ikke var mobiler og lignende teknologi som mange druknes i. En tid da man var sosial på andre måter og hvordan de fant seg jobb på den tiden. Man vet jo at ting var gikk mer langsomt, var mer tungvindt og mer krevende enn det er den dag i dag, men likevel var det forfriskende å lese om det. Bruker ikke mobiltelefon mye selv, og er ikke avhengig av teknologi, men likevel føler man et slags savn mens man leste boka. Et savn om en annen tid med mindre teknologi, og det å være mer opptatt av omgivelsene, enkle hobbyer og lange mørke kvelder.

Liker karakterer som går egne veier
Likte også at Josef virket som familiens "svekling" den svake, men som beviser at han klarer å utrette ting han også, og kanskje gå enda lenger enn de fleste. Han motbeviser dem på en måte ved å følge en drøm og det å være selvstendig. Å være langt unna familie med brevveksling som tar lang tid, kan jo til tider være hardt, spesielt når han føler seg noe ensom. Den norske og amerikansken naturen er i tillegg svært ulike, så da er det naturlig å føle en hjemlengsel til den naturen man vokste opp med og sine nærmeste.

En fin og alvorlig bok om å følge sine drømmer, kjærlighetssorg, nye muligheter og bli så selvstendig som mulig, selv når ting ser mørkt ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Felemakaren står gott alene

Kjærleiken fergereiser. Edvard Hoem.

Denne boka la eg frå meg då eg var så ung mann at eg knapt kunneomtalast som mann. Unge menn på 80-tallet likte å være ungdom lengst muleg.
No som eg er ein litt meir tilårskomen fyr, tok eg den oppatt, forstår meir - også kvifor den unge skrivaren i 1974 vart nominert til nordisk råds for denne boka.
Det er velkjent Hoemsk stilføring det her. Stilig ført om klassiske problemtema om unge som skal finne seg til rette, med kjærlegheit til seg sjøl og andre, i eit samfunn i stadig endring, samtidig som dei skal leve etter moral og verdensforståelsen til dei eldre, som også kavar med sitt for å forstå og akseptere endringar lokalsamfunnet blir påført av dei av sentral styresmaktene. Artig at skrivaren endå meir enn kva han gjer i dagens bøker; at han som skrivar kommenterer karakterer og hendinga i boka. Her er han tettare på dei, ved at han feks skriv seg sjøl inn som at at skrivaren satt på den fiktive staden og observerte karakterene sine.
Ei bok som kunne vore skiven i dag, med tanke på kva som skjer nord for Sinsenkrysset, med påtvungne kommunesamanslåingar, administasjonar og servicefunksjonar med distanse til folk flest.

Jeg har ikke lest så mange bøker av Arne Svingen selv om navnet hans er svært kjent. Tidligere har jeg lest Med beina på nakken. Så det er gått en stund siden sist.

Som mange andre vet, er dette andre bok i en serie hvor forskjellige forfattere bidrar. Det er en serie som er inspirert av De ti bud. Så langt er Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum blitt utgitt.

Min sønn er om mor og sønn forhold. Om enhver forelder som er villig til å gå langt for sitt barn. Det ligger i blodet. Blodsbånd er blodsbånd, og denne boka er basert på budet: du skal hedre din far og din mor.

Skal man alltid stole på barna sine?
Dette mor og sønn forholdet er noe anstrengt. De bor i samme leilighet, men de snakker ikke så mye sammen og tilbringer lite tid sammen. Han er for det meste på rommet og gamer, eller er ute med vennene sine. Selv prøver hun å la være og spørre for mye, tenker for mye på mat, og er foreløpig langtidssykmeldt. En kveld kommer han senere hjem enn vanlig og det er samme kveld en kvinne blir myrdet i sitt eget hjem. Har han noe med det å gjøre? I så fall, hva skal hun gjøre hvis det viser seg for at han er innblandet?

Fåmælt sønn og nysgjerrig mor
Ronny er en mystisk karakter som jeg likte best å lese om. En fåmælt type som holder seg i bakgrunnen, men likte også moren hans, Jorunn Pedersen. Hun er noe komisk og gjør rare valg. Hun er en dame som har et dårlig forhold til faren hans, og derfor bor hun alene med Ronny. Hun har dårlig selvbilde, for hun mener selv hun er for stor, og prøver å spise mindre og gå mer. Hun prøver også å ha tillit til sin sønn, dog det er noe utfordrende. Han er jo ikke en som åpner seg for henne, selv er hun redd for å mase. De har et godt mor og sønn forhold, men de vet bare ikke hva de skal prate om, og passer samtidig på å gi hverandre privat sfære. Det var mest interessant å lese om i boka i tillegg til om han holder noe skjult for henne eller ikke.

Forlaget beskriver bøkene som kortromaner selv om de to første bøkene i serien jeg har lest så langt, kan også leses som krim. Tror alle bøkene i serien er korte bøker, men kan ikke si noe for sikkert. Jeg er tross alt ikke synsk.

Uansett var dette en spennende, morsom, trist og fengslende mordgåte å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla