Bokelskere.no

Og "Vi som går kjøkkenveien" er jo så lett og så morsom! :-)

Jeg tror jeg ville bodd i Wyoming, på nabofarmen til Ken MacLaughlin, eieren av hesten Flicka i "Grønne gressganger" av Mary O'Hara :-)

Også med den kjekke faren, - i hvertfall i filmen! ;-)

Nå har du tråkket over en grense, og jeg har trykket på "Varsle"-knappen!

Du kan høre også, - og det er morsomst ;)

Her har du en lenke til et foredrag forfatteren av "Stille ..."-boken holdt, - veldig bra, syntes jeg;) Og gjenlesing av Øst for Eden hørtes fristende ut! :-)

VELDIG godt sagt! ;-)

Og jeg hadde signert den tidligere, viste det seg;)

Jeg har heldigvis pipen til faren min liggende i et ellers (for tiden) ubrukt askebeger, så jeg vet hva en sånn liten ting betyr :) Veldig godt sagt om rever og pinnsvin, - og jeg har heldigvis sett sistnevnte et par ganger i det siste, så de er ikke helt utryddet av bilene. Hilsen et pinnsvin ;-)

Jeg har aldri hørt om forfatteren før, men en kollega lånte meg boken, og det har vært en gledelig opplevelse å lese den! Jeg er nok enig med deg i at jeg likte delene fra fortiden best, - særlig likte jeg å bli ført inn i livet på den danske landsbygd under krigen. Forfatterinnen er veldig detaljert i skildringene; jeg leste den på dansk og så alt så tydelig for meg at jeg følte meg hensatt til Scherfigs verden, eller "Matador" ...
I nåtid oppfattet jeg detaljene mer som omstendelig fyllmasse, særlig mot slutten, - da ble boken i lengste laget. Det var jo også et veldig stort gap mellom nåtid og fortid, og jeg er nok enig med deg i at det nåtidige ble temmelig søkt. Men selve historien - hemmelighetene i en families liv - var fascinerende lesning, godt fortalt og stort sett sannsynliggjort. De omstendelige beskrivelsene gir også et veldig godt tidsbilde, - mange morsomme detaljer der;)
Det er likevel noe som skurrer i helheten nå som boken er fullført. Store deler av den handler jo om menns svik, mens det er kvinnene som blir stående som "monstre", - men det er vel kanskje det som er selve poenget, at svikefulle menn skaper monsterkvinner? Arv og miljø spiller jo også inn, Ninni hadde selv et komplisert forhold til sin mor. Uansett: det er barna som blir skadelidende, i flere generasjoner. Men Thorvalds svik fikk ikke samme konsekvenser som Leifs og Leos, - det var godt skildret, men ble hengende litt i luften.
Innvendingene til tross, det har vært en fin leseopplevelse og jeg gir den terningkast 5, - men jeg er generelt ganske snill med terningkastene mine;)

Mitt siste røverkjøp var nok ikke i den klassen, men som nybakt farmor ble jeg lykkelig da jeg fant "Gubben og katten og hanespetaklet" på salg for kr. 79! ;-)

Det er da mye mer interessant å lese bokelskernes egen oppfatning av et ord enn en (dårlig forklart) "fasit"! Bruk og betydning av ord og uttrykk kan også forandre seg over tid og variere mellom landsdelene. Så bare fortsett med å spørre, Rebecca!

Jeg er så enig, enig!

Vet ikke om dette er et dikt eller del av et dikt, men disse vakre visdomsordene skal komme fra Tomas Tranströmer:
"Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bara kan hittas av den som gått vilse"

Vel, det var vel det at jeg anså det som en selvfølge at menn ville kunne føre slike samtaler som du nevner, ellers ville de være - om ikke dumme - så i hvert fall uinteressante;)

En liten oppklaring: Jeg sa ikke at folk som ikke leser bøker er dumme eller uinteressante, men hva som passet meg best, - og med et lite, retorisk spørsmål ;)

Nei, det har jeg store problemer med å tro at jeg kunne! Hva skulle vi snakke om da? ;) Og tenk på alle de felles referanserammene det gir, når man har lest samme bøker! Det er best, - i hvert fall i det lange løp! ;-)

Jeg har for noen dager siden skrevet både en bokomtale og hatt et innlegg om den biografiske romanen "Brevet fra Betsy". Boken er bassert på gamle brev og dreier seg bl.a. om forholdet mellom komponisten Halfdan Kjerulf og maleren Hans Gude og med Welhaven og hans Ida "svevende" i bakgrunnen.

Innleggene mine har - for å si det det sånn - vakt utrolig liten interesse;) Men jeg gir meg ikke, jeg nekter å tro at det ikke er flere her inne som kan synes at dette er interessant, selvom innleggene mine i seg selv ikke er så høyverdige. Boken derimot anbefales til alle med interesse for Norge på 1800-tallet. Her er en lenke til mine tidligere innlegg.

Jeg vil bare gjøre dere andre "Herre"-lesere oppmerksomme på en bok fra omtrent samme miljø som jeg har omtalt her.

Jeg har akkurat skrevet en omtale av denne boken, men kom på at jeg like gjerne vil ha den presentert her. Det er en anbefaling av en bok for dem som er opptatt av 1800-tallet og kjente personer fra kulturhistorien. Denne boken handler til dels i det samme miljøet som Bernhard Herre vanket i, - ham skrev Nils Fredrik Dahl om i boken "Herre". Både Storberget og Dahl går inn i hodene på kjente personligheter - noe jeg forsåvidt synes er litt problematisk - men
de har i hvert fall funnet helt forskjellige personligheter! Riktignok svever Welhaven i bakgrunnen hos dem begge, som en slags mystisk joker.

Jeg limer inn omtalen her:
Marianne Storberg har tidligere skrevet en doktoravhandling om vennskap mellom menn på 1800-tallet, bassert på bevarte brev. Denne boken bygger på (noe av) det stoffet hun da fant, en brevveksling som involverer Halfdan Kjerulf, broren hans Hjalmar Kjerulf, Hans Gude og Welhaven, - samt et avgjørende brev fra Betsy Anker;) Boken er skrevet som en roman, og hun sier selv i etterordet: "Romanformen stiller sine egne krav, og jeg har tatt meg store friheter i mine fortolkninger."

Da jeg begynte å lese boken var jeg ikke klar over at den var en roman, - jeg trodde den ville bygge mer direkte på brevene og med utfyllende biografiske opplysninger innimellom. I begynnelsen ble jeg derfor skuffet og litt irritert, egentlig misliker jeg at forfattere fremstiller autentiske personer sett innenfra. Dessuten var jeg sterkt kritisk til at hun hoppet frem og tilbake i tid, hun begynte nesten på slutten, - denslags misliker jeg. Men, - så måtte jeg bare gi meg over! Jeg ble overbevist om at forfatterinnen visste hva hun skrev om, - og hvis ikke, diktet hun veldig godt! Hun fører oss med stor overbevisning inn i denne verdenen (Christiania og Tyskland rundt 1845) og får oss til å skjønne bedre hvordan det var å være ung og forelsket på den tiden, i et borgerlig miljø, - og ikke minst hvordan det var å være kunstnerspirer, og attpåtil med tuberkulosespøkelset hengende over seg! Det er en gripende historie hvor vi føler vi kommer under huden på de involverte.

Ett lite pirk må jeg likevel komme med. Jeg reagerer når hun lar personer fra den tiden si "hadet" (i ett ord) og telle til nittini, - det ville gi en riktigere tidsfølelse hvis de sa "farvel" og talte til ni-og-nitti!