Bokelskere.no

I "Sølvfaks" av Gabriel Scott oppleves verden i en katts perspektiv.

Her har du lenken til intervjuet: https://amalieskraminfo.wordpress.com/anniken-greve-intervjuer-merete-morken-andersen/
Og når jeg skrev " sykkelklemmer" var det fordi jeg må ha lest en oversatt versjon av diktet, og det var det sentrale ordet jeg husket!

Takk skal du ha!! Jeg trodde faktisk også at det var Andersen, men jeg googlet, og fant slutten av det (jeg gikk etter sykkelklemmer😁) i et forøvrig langt og interessant intervju med Merete Morken Andersen (om en Amalie Skram-biografi), - og der sto det at det var av Rasmussen!

Har noen hele teksten til det diktet som slutter slik:
"Min hatt! Min frakk! Mine sykkelklemmer! Det er nu eller aldri!"

«Et av de store kvinneportretter i norsk litteratur – i hele verdens litteratur, kan man trygt si», siteres Kristian Elster på baksiden av min utgave fra 1972, - og det kan jeg si meg helt enig i! Jeg har nå lest dem for tredje gang, og jeg husker nok at jeg har syntes de var gode tidligere også, men jeg tror at jeg nå, femti år etter, er enda mer i stand til å se hvor gode de er! Denne sarte, såre, sære, stae, sterke ungpiken og kvinnen som sliter med livet sitt og det manuskriptet hun har tutlet med i alle disse årene, har krøpet under huden på meg, - jeg kan nesten ikke huske å ha opplevd maken! Cora Sandel klarer å skildre henne som en gjennomført hel og sann person i sin oppførsel, i sine valg (eller tilsynelatende mangel på sådanne) og i de sosiale relasjonene hun er en del av, og hele tiden er omgivelsene så klart skildret, - jeg har vært både i Tromsø, Paris, Bretagne og Telemark! Det er så mange kloke ord og gode observasjoner i disse bøkene at jeg føler jeg kunne lagt ut hver setning under «Sitater» her inne!

Så til dem som ikke har lest den, kan jeg bare si «løp og les», - og til de andre vil jeg anbefale en gjenlesing!

Nei, - men det kan de da ikke!!!

Jeg har ingen planer om å slette min profil. Tvert i mot synes jeg det er viktig for etterslekten at mine bokomtaler og uttalelser blir bevart, - det vil jo gi dem en mulighet til å bli kjent med meg. Det kan f.eks. være et olde- eller tippoldebarn, - jeg har selv hatt stor glede av å lese brev mine oldeforeldre skrev. Men så er jeg jo også et arkivmenneske langt over middels interessert i historie.

Jeg er veldig glad i å lese gode bøker om igjen! Man kan selv ha forandret seg og erfart mye siden forrige gang, men det kan også hjelpe til forståelsen av boken når man ved gjenlesing kan oppdage hvor viktige små detaljer underveis kan være. For tiden leser jeg Cora Sandels trilogi om Alberte, - det er femti år siden sist, - og jeg tror faktisk jeg synes den er enda bedre nå, og det sier ikke lite!

Det kan høres ut som "Barna i Nyskogen", men jeg trodde ikke de bodde i noe tre, men ble tatt hånd om av en gammel mann ... Den ble skrevet av kaptein Marryat på 1800-tallet, er veldig kjent, og du kan søke den opp her, - jeg klarer ikke å legge inn lenke nå.

"Hunden" av Kerstin Ekman er sterkt å anbefale!!

Det er en sann svir å gjenlese denne! Jeg får lyst til å legge ut setninger og avsnitt under Sitater i ett sett, men det kan jeg jo ikke, da ville jo til slutt hele boken stå der! Jeg husket at den var god, men ikke SÅ god, - anbefales!

Nå har jeg omsider fullført "Alt lyset vi ikke ser" og var klar til å fortsette på boken om Magnus Lagabøter og landsloven, men så hørte jeg av en venninne at hun gjenleste Cora Sandels bøker om Alberte, så nå fikk jeg akutt lyst til å gjøre det samme, - det er femti år siden sist!

Da vil jeg bare si at Turgenev står på min "skal lese"-liste, - men jeg vet jo ikke om jeg personlig kan anbefale ham. Men hans Fedre og sønner fra 1862 regnes som en banebrytende klassiker.

Dessverre, - denne innfridde ikke forventningene og sank underveis fra terningkast fem til fire. Også denne ble for lang for meg (526 sider), til tross for at kapitlene var veldig korte og det derfor ble mye luft rundt dem. Men boken ble for springende, - kapitlene vekslet mellom å ha forskjellige hovedpersoner, og kapitlene ble så samlet i bolker som hoppet frem og tilbake i tid, og på den måten mistet historien mye driv. Og ellers synes jeg mye ved historien var for søkt, - og språket litt tungt og svulstig. Men, - det var jo en rørende historie, og jeg sitter igjen med mange fine bilder i hodet mitt, - og også mange forferdelige krigsscener!

Takk for å minne meg på den, - det fikk meg til å finne frem dvd-en og se filmen om igjen! Jeg har lest boken også, for litt lenge siden, men etter at jeg hadde sett filmen. Jeg husker at jeg syntes filmen lå nært og godt opp mot boken og formidlet komikken på en fin måte, - og så får man seg jo en fin tur til Italia.

Dette var en utrolig interessant og rørende biografi om en imponerende kvinne som vi alle står i takknemlighetsgjeld til! En kvinne som viet hele sitt liv til å forbedre tilværelsen for både gifte og ugifte mødre, og deres barn! Duckert har hatt et stort kildemateriale tilgjengelig i form av dagbøker og store brevsamlinger, så vi kommer tett på Katti gjennom hele livet og følger hennes utvikling. Mens de andre kvinnesakskvinnene kjempet for stemmerett og arbeid, kjempet hun en nokså ensom kamp for de ugifte mødrene og deres barn, i tett samarbeid med Johan Castberg, «barnelovenes far». Men ikke bare det, hun kjempet for seksualundervisning og prevensjon, som faktisk var forbudt! Hun møtte stor motstand, også fra kvinnesakshold, og sto nokså alene i stormen, - heldigvis godt støttet av sin ektemann. Det har vært en opplevelse å følge henne og hennes kamp gjennom livet, - veldig godt skildret av Hege Duckert. En klar sekser!

Takk for at du minnet meg på at jeg hadde tenkt å lese den!

For å si det kort: denne er for lang, - 784 sider! Egentlig er den fin og interessant, men etter min mening blir den alt for lang ved at den gjentar seg selv for ofte!

Boken kan på mange måter minne om en amerikansk TV-serie, med skildring av en familie fra typisk høyere hvit middelklasse og konsekvensene for hver enkelt av dem når faren, «pater familias», dør. Det gjelder først og fremst enken, men også de fem barna. Skildringen av barnas innbyrdes forhold og utvikling er interessant og godt beskrevet, og det er også morens strev med å finne seg selv etter å ha blitt enke. Vi kommer dypt inn i personenes tanker, faktisk for dypt, for de gjentar seg selv til det kjedsommelige, - slik det vel egentlig er i virkeligheten - , men det blir altså for mye av det!

Det som blir stående som mest interessant, er hvordan den viser at endring er mulig, - selv for enken som, bokstavelig talt, slår ut håret! For hun treffer naturligvis en ny mann, - som imidlertid er litt for fantastisk til at jeg tror på ham!

Uhu, - beklager, - jeg har glemt slutten, - den var litt uklar!

Så forferdelig å høre!