God sommerunderholdning, men ingen episk roman

Nathan Hill debuterte med romanen "The Nix" i 2016 ("Nøkken" på norsk - utgitt i 2017). Noe av det som har vært sagt om denne romanen er at den er "en episk beretning om USA i endringens tidsalder", og at dette er en av de mest lovende forfattertalentene i vår tid. Hill har blitt sammenlignet med forfattere som Jonathan Franzen, Donna Tart, John Irving og til og med Charles Dickens. For å si det sånn: Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens, mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager.

Hva er det med amerikanske forfattere som på død og liv skal skrive tykkest mulig bøker? Drømmen om den store amerikanske romanen, har jeg skjønt. Og hva er så det? Jo, det er "en av de mest sagnomsuste betegnelsene en roman kan oppnå", skriver Martine Aurdal i sitt gjesteblogginnlegg på Bokbloggen til NRK. Hun skriver om "The Great Gatsby", selve erketypen på definisjonen, og lurer på om betegnelsen er fortjent. Det vi i alle fall kan forstå med begrepet er at den store amerikanske romanen står som en motsetning til en døgnflue, og det er da nærliggende å tenke seg at begrepet dekkes av "moderne klassiker"-begrepet. Altså en roman som vil bli lest - om og om igjen av fremtidige generasjoner - fordi den forteller noe vesentlig om den tiden den er skrevet i, og det på en slik måte at den i fremtiden vil fortsette å ha stor relevans. I den konteksten tenker jeg at "Nøkken" ikke er en slik roman. Derimot er den både fornøyelig og underholdende. Boka er kåret til årets bok 2016 av flere amerikanske aviser, bl.a. The New York Times.

Hovedpersonen i "Nøkken" er Samuel Andresen-Andersen, som 11 år gammel blir forlatt av moren Faye. Han og faren skjønte det ikke før det var for sent. Moren hadde da umerkelig tatt med seg klær og gjenstander hun åpenbart ønsket å ha med seg inn i sitt nye liv. Det var ingen overganger eller endringer som skulle fortelle at hun i lang tid hadde planlagt å forsvinne ut av deres liv. I begynnelsen savner Samuel moren dypt, inntil likegyldighet overtar. Hun brydde seg ikke nok om ham til å bli, så hvorfor skulle han bry seg om henne?

Samuel har alltid båret i seg en drøm om å bli forfatter, og han klarer også å få finansiert sitt første bokprosjekt - før bokutgivelsen. Han investerer forskuddet i et hus, og siden glemmer han i grunnen hele prosjektet. Inntil forlaget forlanger å få tilbake pengene og det såpass raskt at dette setter Samuel i en umulig situasjon.

Så dukker morens navn opp i nyhetene. Hun har kastet stein etter republikanernes presidentkandidat - en kandidat som til forveksling ligner på Trump ... Det er da 20 år siden hun forsvant. I desperasjon foreslår Samuel overfor forlaget at han kan skrive en utleverende og sensasjonell bok om moren sin. Han tar kontakt med hennes advokat, men møtet med moren blir svært annerledes enn hva han hadde tenkt seg.

Underveis får vi innblikk i Samuels barndom, hans venn Bishop og ungdomsforelskelsen i Bethany, som aldri har gått over. Vi får dessuten innblikk i morens oppvekst, en helt vanlig jente fra Iowa, men som i mediene fremstilles som en kvinne med en heller frynsete fortid. Hvem var hun egentlig? Og hvem var hennes far, han som opprinnelig kom fra Hammerfest og som utvandret til USA? Hva skjuler seg i hans fortid?

Både innledningsvis og underveis presenteres vi for lignelsen om elefanten og de blinde. Det hele blir et symbol på hvor mye vi tror vi har forstått selv når vi bare har sett en liten flik av virkeligheten. Når vi erkjenner dette og erstatter skråsikkerhet med nysgjerrighet, er det håp.

Nathan Hills bok er på nesten 700 sider, og den kunne med fordel ha vært kortet en del ned. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka dersom det ikke hadde vært for at jeg valgte å høre lydboka. Kim Haugen passet perfekt som oppleser til denne boka, både fordi han har den litt småfrekke måten å lese på og fordi hans stemmebruk ga boka akkurat den friskheten den trengte. Boka er for lang, tenkte jeg mange ganger underveis. Hill forklarer og forklarer, som om han ikke tror at vi lesere kan tenke litt selv. Samtidig koste jeg meg mye med boka, som på sitt beste var glitrende (og på sitt dårligste og mest skravlete en smule søvndyssende, for å være helt ærlig). Det vil derfor være å dra det hele altfor langt å kalle denne romanen "et episk storverk". Som inngangsport til meg som leser fungerte imidlertid hypen godt, for dette var nettopp en av grunnene til at jeg liksom ikke kom utenom denne boka. Lydbokutgaven med Kim Haugen som oppleser reddet boka for mitt vedkommende!

Jeg er overbevist om at dette er en bok som kommer til å gå rett hjem hos mange lesere! Uten hypen tror jeg nok at jeg ville ha snakket den mer opp. Med hypen føler jeg derimot at jeg må dra den litt ned. Okke som - dette er en lesverdig bok, som passer godt i sommervarmen! Jeg har selv humret og ledd meg gjennom store deler av den, og det var først mot slutten at jeg kjente på at det hele ble en smule langdrygt. Og det på tross av at mange av temaene forfatteren tar opp, som misbruk av politimyndighet og dommermyndighet, som mobbing barn imellom og kvinners stilling er interessant nok.

Jeg ser frem til å følge Nathan Hill´s forfatterskap! Her er det nemlig potensiale.

Lesehelg, sommerhelg, jobbehelg!

Allerede er vi midt på sommeren; hvor ble tiden av? For meg er det jobbesommer, men årstiden nytes likevel. Ferien tas i august – noe som er min måte å forlenge sommeren på :-)

Noe sommerlesning blir det også enten ute på terrassen/i hagen, til og fra jobb, i pauser på jobb eller i godkroken i stua. Det er deilig å lese på terrassen når solen har gått ned og temperaturen svalner mens fuglene kvitrer og vinden lager litt sus i trærne.

Nylig avsluttet jeg Eileen – en psykologisk thriller av Ottessa Moshfegh. Denne romanen var shortlisted for The Man Booker Prize i 2016. Jeg heller i den retning at Eileen en er et psykologisk portrett mer enn en regelrett psykologisk thriller – selv om det drar seg til mot slutten:
https://bokelskere.no/tekst/320059/.

Nå har jeg nettopp startet på romanen som vant The Man Booker Prize i 2016: The Sellout av Paul Beatty. De første sidene virker lovende med burleske beskrivelser og stand up-lignende humor. Flere anmeldelser påpeker at man nærmest blir glupere av å lese The Sellout, og det har jeg da ingenting i mot, he-he! Det ser ut til at man må være litt våken som leser samt at der er referanser som får en til å tenke.

Ingen sommer uten podcast! Aftenposten publiserte nylig er artikkel med forslag til lytteverdige podcaster, og den deler jeg gjerne: https://www.aftenposten.no/kultur/i/eV0zO/33-internasjonale-podkaster-du-bor-sjekke-ut. Når jeg ikke får sove hører jeg gjerne podcast og da blir jeg som regel snakket i søvn i løpet av en halvtime. Da går det i Misjonen på P4 (Antonsen og Golden), Tusvik & Tønne eller Giæver og Joffen (VG’s politiske kommentator-podcast). De to førstnevnte presenterer såpass mye tullball at jeg sovner med et smil om munnen. Giæver og Joffen fletter heldigvis også inn passe doser humor i sine politiske kommentarer. Podcast er i mine øyne en genial oppfinnelse som funker på stranda, på gåtur, mens man strikker, gjør fysisk arbeid eller skal slappe av/sove. Leve podcasten!

Og leve sommeren! – Men ikke minst: leve bøkene, leserne, forfatterne og litteraturen! :-)

Hva leser du i dag, i morgen, i sommer? Hva liker du, hvilken lektyre anbefaler du? Hvilken bok er det du aldri glemmer? Vi bokelskere hører gjerne fra deg.

Riktig god lesehelg til alle!

Jeg leste nylig Ottessa Moshfegh sin roman Eileen som var på The Shortlist for The Man Booker Prize 2016. På coveret ble det nevnt at den er en psykologisk thriller med svart humor. Noe svart humor er der selv om jeg ikke gliste så ofte. Jeg ville nok si at den først og fremst er et psykologisk portrett selv om thriller-biten etterhvert er tilstede. Eileen er en miserabel ung kvinne som bor hos sin far og jobber i et fengsel/forbedringsanstalt for unge gutter. Handlingen foregår stort sett på 1960-tallet og Eileens tilværelse fremstår som trøstesløs og nedstemmende. Hun evner ikke å ivareta hverken seg selv eller omgivelsene og er en atypisk ung kvinne som preges av å ha vært et neglisjert barn. Hun virker deprimert og selvdestruktiv - noe som ikke er direkte uttalt, men kommer frem gjennom handlingene hennes. En del ubehagelige detaljbeskrivelser av Eileens tanker og levesett fremstår slik at jeg vemmes. Romanen Eileen får leseren til å balansere mellom empati og antipati. Jeg synes forfatteren lykkes i å få leseren til å lure på hva som skjer med Eileen og hva historien bringer. En del mørke frampek alt fra begynnelsen av historien får leseren til å skjønne at det bærer galt av sted. Uten å avsløre mer, så kan jeg si at Eileen, mot mange odds, likevel klarer seg. Moshfegh skriver godt, så det er forståelig at Eileen var shortlisted i fjor. At de få bokelskerne som hittil har lest Eileen kun gir terningkast 3 er meg en liten gåte. Boka fortjener utvilsomt høyere terningkast enn det i mine øyne. Derfor lurer jeg på om vemmelsen over aspekter av hovedpersonen har preget terningkastet heller enn å betrakte hele håndverket/romanen? Jeg mener hvertfall at Eileen fortjener flere lesere.

Stillferdig og sterkt om en oppvekst

Richard Ford (f. 1944) er en prisbelønt amerikansk forfatter, som i årene fra debuten i 1976 har utgitt 13 bøker, stort sett fordelt på romaner og novellesamlinger. "Mellom dem" er en memoarbok, og her skriver han om hvordan det var å vokse opp som enebarn i en familie med to foreldre som elsket hverandre svært høyt.

Det er ikke hvert år det kommer ut bøker fra Richard Fords hånd. Sist gang han ga ut en roman var i 2012. Da utkom "Canada". Den boka har jeg fremdeles stående ulest i mine bokhyller, så det er på høy tid å få lest den. Etter å ha lest den nydelige memoarboken om foreldrene hans og hans egen oppvekst, frister dette veldig! Han utga dessuten novellesamlingen "Let Me Be Frank With You" i 2014 ("Det kunne vært verre" på norsk), og for denne boka fikk han Pulitzer-prisen i 2015. Bøkene hans utkommer i 24 land.

"Mellom dem" består egentlig av to memoarer; en om faren og en om moren. De er skrevet med tredve års mellomrom. Faren var relativt ung da han døde - i femtiårene - mens moren levde til hun var over 70 år. Memoarene om moren ble skrevet umiddelbart etter hennes bortgang, mens memoarene etter faren ble skrevet mer enn 50 år etter hans død. Likevel har den delen som omhandler faren fått plass først i boka - av hensyn til kronologien. Det forhold at minnene etter faren er så vidt vage, har påvirket skrivingen til Ford sterkt. På en positiv måte, vil jeg hevde. For han er varsom i sin tilnærming til hvem faren hans egentlig var, og han konkluderer egentlig aldri, men stiller mer åpne spørsmål rundt hans beveggrunner. Dermed blir faren stående som et selvstendig individ, som behandles med all mulig respekt. Kanskje var dette også en konsekvens av at faren var selger og var på farten hele uka, hvilket gjorde at Richard aldri ble ordentlig kjent med ham. I helgene skulle han skånes for ukas negative hendelser, for da handlet det først og fremst om å la ham få hvile ut og oppleve familielivets gleder. Før han igjen satte seg i bilen og reiste på sine salgsrunder ...

"Under skrivingen av disse to memoarene - med tredve års mellomrom - har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen. Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler." (fra forfatterens forord, side 7)

Da foreldrene hans møttes var moren Edna bare 17 år. Parker var seks år eldre. I begynnelsen fartet de rundt på veiene sammen. Parker var en omreisende selger, og dette fortsatte han med resten av livet. I årene som fulgte kom det ingen barn, og lenge trodde de at de skulle forbli barnløse. Inntil Edna var i begynnelsen av 30-årene og oppdaget at hun var gravid. Da deres eneste barn - Richard - ble født, tvang dette dem til å slå rot et sted. Valget falt på Jackson i Mississippi, fordi dette stedet lå sånn ca. midt i reiseruten til Parker. Dessuten ble ikke Edna særlig godt tatt i mot i ektemannens familie, så det gjaldt å holde familien på en passelig avstand.

"Hva tenkte faren min om sin egen situasjon, i den grad han tenkte på den? Han tenkte utvilsomt, og løselig, at noe mer ville skje senere. Hvis han spurte seg selv om han var flink som far, ville han sannsynligvis ha svart at han var det. Han må ha ment at han var et godt og behagelig atmosfærisk trykk i rommene han og vi oppholdt oss i, en kontinuerlig kjærkommen inntreden i mors liv og mitt. Det kan tenkes at han faktisk mente at han ikke var fraværende i det hele tatt, men til stede - bare ikke i kjøtt og blod, bare ikke der: barnehagen hos Mrs. Nelson, søndagsskolen; senere lærersamtaler, Ulvungene, svømmehallen, biblioteket, skoleforestillingene; enda senere uttaket til baseball-laget og avgangsfesten på high school. Dette ikke-helt-der var det som måtte til for at han skulle beholde den gode jobben sin. ... Han kalte meg "gutten min". Jeg kalte ham "pappa". Folk sa at jeg lignet ham. Lite visste han at jeg nå, sytti år senere, ikke kan huske hvordan stemmen hans lød, men så gjerne vil." (side 33)

Vi aner et sterkt savn fra en sønn som gjerne skulle ha kjent faren sin bedre, som gjerne skulle ha ønsket at han hadde satt et sterkere avtrykk i livet hans.

Siden faren var så mye på farten, oppsto det sterke bånd mellom Richard og moren. Hun som beskrev seg selv som en hønemor da han var liten. Et begrep hun oppfattet som å gi trygghet til sitt barn - et begrep han først og fremst oppfattet som fare. For når hønemorfaktene var som sterkest, var det nettopp forbundet med faretruende situasjoner. Så forskjellig opplevde de en og samme tilstand ...

I ettertid er det først og fremst dette som sitter igjen hos ham:

"Mor og jeg ligner på hverandre. Bred, høy panne. Samme hake, samme nese. Det finnes fotografier som bekreftet det. I meg selv ser jeg henne, jeg hører latteren hennes i min. I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse. Ingen heroisme. Ikke en eneste betydelig prestasjon som fikk brystet til å svulme. Det var nok av dårlige opplevelser. En barndom som ikke var stort å samle på; en ektemann som var hennes livslange kjærlighet og som hun mistet; et liv deretter som ikke er videre nevneverdig. Men på et eller annet vis gjorde hun mine sanneste følelser mulige for meg, slik stor litteratur gjør for en hengiven leser. Og jeg har opplevd det øyeblikket med henne som vi alle gjerne vil oppleve, øyeblikket som bekrefter livets endegyldighet og dypeste verdi. Jeg har opplevd det. Jeg har opplevd mange slike øyeblikk sammen med henne, opplevd dem i det sekundet de oppsto, også her og nå. Jeg vil, tror jeg, alltid bære dem med meg." (side 117-118)

Det mest slående med Richard Fords beskrivelse av foreldrene og sin egen oppvekst, er hvordan den lille familien som kun besto av tre medlemmer, fremstår som tre selvstendige individer. Moren er aldri bare "mor", faren er aldri bare "far". Dette gjør ham i stand til å se foreldrene slik de var også før han selv ble født. Deres sterke kjærlighet gjorde dem til en svært sterk enhet, noe som ble brutt først den dagen faren døde. Selv opplevde han dette som en overgang til noe bedre. Kanskje - uten å nevne dette eksplisitt - førte det til at han og moren levde mer her og nå, uten å vente med det beste inntil faren, som på mange måter forble nokså fremmed for ham, kom hjem i helgene ... ? Det han erfarte nokså raskt og som han også var bevisst på, var en annen type frihet - en frihet som kom som en direkte følge av at moren måtte begynne å jobbe. Dermed var hun mindre hjemme og fikk kanskje for første gang i sitt liv noe som bare var hennes eget? Underveis kjente jeg på en tristhet over at hun ga opp å finne en ny kjærlighet i livet sitt. For ikke å snakke om da ektemannens familie bokstavelig talt røvet liket av faren og tok det med hjem til deres hjemtrakter for å begrave ham der ...

Richard Ford skriver fantastisk godt, og måten han beskriver forholdet til foreldrene sine og forholdet dem i mellom, berørte meg sterkt. En liten familie i det store Amerika i en tid der velstanden bredte om seg, litt tidligere her sammenlignet med resten av verden. Det er en historie om å komme seg videre fra røttene sine, skritt for skritt, og om å se seg selv i en større sammenheng. Han skriver tankevekkende og vakkert om å vokse opp i en familie der alle gjør sitt beste, og hvor hver og en har sin viktige rolle i forhold til de andre familiemedlemmene. Er man bra nok? Hvordan kan man vite det, når man ikke helt vet hvordan alle andre levde livene sine på samme tid? Hvilken målestokk er det relevant å bruke? Hva er en lykkelig barndom? Er det fravær av ulykksalige hendelser eller handler det aller mest om hvordan motgang takles? Farens ivaretakelse av moren mot hans slekt, som aldri anerkjente hva hun betydde for ham, er rørende. Likeså forfatterens ivaretakelse av moren da det gikk mot slutten for henne, og hennes ønske om ikke å være en byrde for ham. Så respektfullt, så nydelig, så inderlig ...

Dette er en bok jeg håper at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den sterkt!

Obligatorisk lesning!

Jeg har en stund lurt på hva slags bok dette egentlig er, og har ikke helt få ganger tatt i den og lest bakpå boka, uten å kjøpe den. Men - en dag var jeg bare kjempeklar for akkurat denne boka, og da har jeg det sånn at jeg begynner å lese med en eneste gang. Det var i og for seg fort gjort, for boka er en tynn liten flis. Men tematikken er sannelig krevende nok, så jeg kan ikke hevde at innholdet er like lett fordøyelig som antall sider kanskje skulle tilsi. For meg som har vokst opp med at kvinners rettigheter nærmest er en selvfølge, og som også har vært nødt til å forholde meg til at "rødstrømpe"-begrepet er utrolig negativt ladet, ble dette sommerens wow!-bok. En sånn bok som garantert kommer til å bli årets store slager som "blomster" i forbindelse med middagsinvitasjoner for mitt vedkommende i tiden fremover!

Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk forfatter, som skriver om et bredt spekter av temaer innenfor miljø, kunst, politikk m.m. Så vidt jeg har klart å finne ut er det bare "Menn forklarer meg ting" som er utgitt på norsk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor, men når jeg blar gjennom bibliografien hennes på Wikipedia (en opplisting som ikke er komplett), er det mulig at en del av tematikken blir for typisk amerikansk til at den anses salgbar i et lite land som Norge? Feminismen som blir presentert i "Menn forklarer meg ting" er også skarpere enn det som er vanlig i Norge i dag. Samtidig er noe av problematikken så universell at det er viktig å tilegne seg innsikt i denne.

En hendelse som går igjen som en rød tråd mer eller mindre i samtlige av de ni essayene i samlingen, er den franske toppolitikeren Strauss-Kahns overgrep på en svart stuepike på et hotellrom i New York. På tidspunktet da overgrepet fant sted, i mai 2011, var han leder av Det internasjonale pengefondet. Til tross for at flere lignende saker dukket opp i kjølvannet av denne saken, ble Strauss-Kahn ikke dømt. Årsaken var at stuepiken ble tatt i en løgn, og dermed gikk hele hennes troverdighet ad dundas. Underveis i etterforskningen måtte hun tåle å bli fremstilt som prostituert i media, hvilket er et faktum som faller på sin egen urimelighet. Okke som - saken veltet Strauss-Kahns internasjonale karriere ...

I tittelessayet "Menn forklarer meg ting" er forfatteren i et selskap. Verten røper at han vet at hun har skrevet "et par bøker". "I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Og hva handler så de om?" (side 9)

Forfatteren, som på det tidspunktet hadde gitt ut 6-7 bøker, valgte å snakke om den siste boka si - "River of Shadows: Eadward Muybridge and the Technological Wild West", som handler om tiden og stedets splittelse og industrialiseringen av hverdagslivet. Hun hadde knapt nevnt Muybridge, før verten ivrig avbrøt henne og spurte om hun hadde hørt om den svært viktige boka om Muybridge som kom ut tidligere i år ...

"Jeg var så fanget i den tildelte rollen som uvitende ungpike at jeg var mer enn villig til å vurdere muligheten av at det var kommet ut en annen bok om samme tema mer eller mindre samtidig med min, som jeg på en eller annen måte hadde unngått å få med meg. Han satte straks i gang med å fortelle meg om denne svært viktige boka med den selvbegeistrede minen jeg kjenner så godt til fra belærende menn; blikket stivt rettet mot hans egen autoritets fjernt skimrende horisont." (side 10).

Venninnen hennes gjentok intet mindre enn fire ganger at det faktisk var hun - Rebecca Solnit - som var forfatteren bak aktuelle bok om Muybridge, før verten fikk dette med seg og ble askegrå i ansiktet. Det viste seg at han ikke en gang hadde lest boka ... som hun hadde skrevet ... Ikke en eneste gang hadde det slått ham at hun i det minste kunne vite mer om tematikken enn ham, eller hva hennes bok om Muybridge faktisk handlet om. Før han igjen - helt uanfektet - gjøv løs på temaet igjen og foreleste videre ... Etterpå kunne de le av det, men det var først da de hadde ham utenfor sin hørevidde. Offentliggjøringen av dette essayet har ført til at begrepet mansplaining ble født.

Hvem har ikke opplevd det samme? tenker jeg. Mens mange menn nødig vil bli belært av kvinner og er snar til å påpeke at de blir nettopp dét dersom vi kvinner skulle prøve oss på noe som ligner ... Som om det skulle være noe nedverdigende i det hele - fordi det er en kvinne som snakker, mener jeg.

Tematikken i de øvrige essayene er kvinners stilling, vold i og utenfor ekteskapet, kvinners angst for å bli voldtatt og hvilke tiltak som gjerne blir igangsatt for å gi kvinnene økt sikkerhet. I stedet for å ta fatt i mennene som skaper denne utryggheten, blir kvinnene anmodet om å holde seg hjemme etter mørkets frembrudd, ikke kle seg for utfordrende osv. - som om det sto i deres makt å forhindre det hele. Solnit nevner også at den hyppigste dødsårsak for gravide kvinner i USA er vold utøvd av den vordende far.

I essayet "Woolfs mørke" (side 65 flg.) kommer hun inn på Virginia Woolf-sitatet "Fremtiden er mørk, og det er vel stort sett det beste en fremtid kan være, tror jeg." Folk flest er redd for mørket, selv om det er om natten "at elskoven finner sted, ting smelter sammen, endrer seg, blir fortryllet, vekket til liv, befruktet, besatt, frigitt, fornyet". (side 66)

"Woolf frigjør teksten, fantasien og romanfiguren for siden å kreve samme frihet for oss, og da særlig for kvinner. Her er vi ved kjernen av det hos Woolf som har vært mest inspirerende for meg: Hun feirer alltid en frigjøring som ikke er offisiell, institusjonell eller rasjonell, men som handler om å gå utover det kjente, det trygge og vante, og ut i en større verden. Hennes krav om frigjøring for kvinner var ikke først og fremst at de skulle kunne holde på med de samme institusjonelle tingene som menn gjorde (og som kvinner nå også gjør), men ha full frihet til å streife omkring, både i geografien og i fantasien." (side 78)

Når man snakker om Woolf og frihet, kommer man selvsagt ikke utenom essayet "Et eget rom". (Linken fører til min bloggomtale av dette essayet.)

I essayet "Kassandra-syndromet" (side 83 flg.) kommer Solnit inn på det generelle problemet som kvinner har med å bli trodd. Altfor ofte settes merkelappen "hysterisk" og "subjektiv" på kvinners uttalelser. Begrepet Kassandra-syndromet er hentet fra mytologien. Kassandra var Helena av Trojas vakre søster. Hun ble rammet av en forbannelse som ga henne evnen til å komme med presise forvarsler som ingen lyttet til. Hun ble ansett som gal og løgnaktig ...

"Jeg har tenkt en del på Kassandra under denne seilasen på kjønnskrigenes krappe sjø fordi troverdighet er en så avgjørende faktor i slike kriger og fordi kvinner så ofte beskyldes for å mangle noe grunnleggende på det feltet." (side 83)

Selv om Norge er et land hvor det kjennes relativt trygt å være kvinne, viser det seg at det knapt finnes en kvinne som ikke har opplevd seksuell trakassering fra menn i en eller annen variant. Når dette skjer i yrkesmessig sammenheng, tenker vi at det kanskje er lettere å håndtere, mens sannheten er at det antakelig er omvendt. Ofte er makt en vesentlig faktor, og når det ikke en gang nytter å ta opp en slik problematikk med en mannlig sjef som selv er engstelig for vedkommendes makt, så er det som regel lite man kan gjøre. Sviket blir på et vis dobbelt.

Solnits essaysamling er full av eksempler på kvinners tilkortkommenhet på dette området. Hun "angriper" eller forsøker å ansvarliggjøre menn som har besvart kampanjen #YesAllWomen med det passive #NotAllMen til å komme mer aktivt på banen. Det holder ganske enkelt ikke at menn repliserer "men jeg er ikke sånn". De må ta mer aktiv del i den holdningsendringen som må til for å få bukt med volden som truer kvinner, og som i all hovedsak kommer fra menn. Det første man bør gjøre er å slutte å latterliggjøre kampanjen, der Solnit har sett litt for mange eksempler på at menn blir mer rasende på emneknaggen #YesAllWomen enn det som blir gjort mot kvinner. Solnit vil også til livs at vold mot kvinner fremstilles som hverdagsovergrep gjort av avvikere. Til det er volden for utbredt og for hyppig. Det dreier seg om generelle holdninger mot kvinner, og det er her vi må begynne å jobbe.

"En politimann i Toronto fortalte under et foredrag for kvinnelige studenter om sikkerhet på et universitet at de ikke måtte kle seg som ludder (sluts). Kort tid etter ble Slutwalks et internasjonalt fenomen, blant hovedsakelig unge, ofte lettkledde damer som tok tilbake det offentlige rommet (ganske likt Ta natta tilbake-vandringene på 1980-tallet, bare med langt mer leppestift og mye mindre klær). Unge feminister er en spennende gruppe: smarte, modige og humoristiske når de forsvarer sine rettigheter og krever å få ta plass - og med det endrer samtalen.

Politimannens "ludder"-kommentar var et ledd i universitetets strategi for å fortelle de kvinnelige studentene hvordan de skal forbli trygt i eskene sine - ikke gå der, ikke gjør sånn - fremfor å fortelle de mannlige studentene at de ikke skal voldta. Dette er en av voldtektskulturens bestanddeler. Men det oppsto en landsomspennende bevegelse, som hovedsakelig var organisert av kvinnelige collegestudenter, mange av dem selv offer for campusvoldtekter, som presser frem justeringer i universitetenes prosedyrer for å håndtere slike overgrep. Det samme gjelder en bevegelse rettet inn mot økningen av seksuelle overgrep i militæret, som også har lykkes i å tvinge frem reelle praktiske endringer og rettsforfølgelse." (side 121-122)

Jeg håper at jeg gjennom ovennevnte eksempler og sitater har fått frem at dette er en må-lese-bok - rett og slett obligatorisk, både for kvinner og menn! Solnit skriver presist og saklig, og det er spennende og lærerikt å følge hennes tankerekker i denne essaysamlingen. Boka er høyst aktuell og relevant - også for norske kvinner og menn!

Anbefales!

Det går bra. God helg :-)

Heisan!

Det er jeg som pleier å legge ut denne tråden - noe jeg er svært glad i å gjøre :-)

I dag hadde jeg skrevet et innlegg som var klar til å postes kl. 14.30, men ser at det allerede er gjort - så jeg ble litt skuffa, he-he. Da er det liksom ikke vits å legge ut dobbelt opp lesehelgtråd. Noe lignende skjedde meg sist fredag. Skjønner at jeg må begynne å poste torsdager heretter for å få det til! ;-)

Fint om vi kan avtale dersom du ønsker å overta. Jeg ønsker å fortsette å skrive lesehelgtråden som jeg har lagt ut siden i fjor vår da det bel avtalt at jeg tok over etter Vibecke Hulback :-)
Noen ganger i det siste har jeg jobbet så mye at det dessverre har vært litt dårlig med tid til lesehelgtråden. Slike ganger kan du evt overta. Men nå er det allerede en annen bokelsker som ønsker å steppe inn i mitt sted også, så jeg bør høre med henne først. Vi finner sikkert ut av det! :-)

God helg!

En togreiseskildring helt utenom det vanlige!

Glad for hjelp, Engelin/Wolfcat ;-)

Jeg har også positive opplevelser med å lytte på lydbok ved fysisk arbeid, Geir, - i den grad det å flislegge noen vegger regnes som fysisk arbeid. Den helgen jeg gjorde flis-jobben var stemmen til Barack Obama en god venn der han så godt leste fra sin bok Dreams from My Father: A Story of Race and Inheritance og deretter The Audacity of Hope: Thoughts on Reclaiming the American Dream. Jeg kan absolutt anbefale disse lydbøkene. PS: er veldig langt ifra flislegger av yrke, bare så det er sagt. Er mest vant til non-fysisk arbeid.Men med Barack på høyttaleren glemte jeg litt av hemningene og gjøv løs på jobben - med godt resultat :-)

Dersom strikking kan regnes som fysisk arbeid, så liker jeg å høre lydbøker mens jeg strikker (eller hekler). "Problemet" er dog at det strikkes og hekles mindre enn før her i gården.

Lydbøker er, i min verden, uovertrufne når man er så syk at man er sengeliggende. Så fremt man ikke er villfaren pga feber, men fremdeles for dårlig til å orke noe som helst annet, så er lydbøker en vinner. Nå har det heldigvis vært forsvinnende lite sykdom svært lenge, så lydbok i sykesenga er kun et minne.

Gode lydbøker er herlige å sovne til om kvelden. Imidlertid gjelder det å legge seg tidlig nok - slik at man rekker å høre noe mens man fremdeles er våken :-D

Tips jeg kommer på i farten (bortsett fra Obama da):
Oppleseren Rupert Degas gjorde en god jobb ved å lese bl.a. Murakamis A Wild Sheep Chase, Dance dance dance og The Wind-Up Bird Chronicle. Jeg fikk en behagelig leseopplevelse der stemmen absolutt dro meg raskere inn i handlingen. Stemmen gjorde dessuten at jeg oppholdt meg i historiene lenge etterpå og den skapte en stemning som, i mine ører, passer perfekt til innholdet.

Med dette prøver jeg å blåse liv i tråden :-)

Hei! Skulle til å poste da jeg så innlegget ditt. Kom hjem fra jobb for en knapp time siden og prøvde å skynde meg både med å lage middag og skrive tråd, men den gang ei :-)

Bokelskere.no ble oppdatert grytidlig i dag morges.

Jeg har oppdatert rammeverket som driver nettstedet (django) samt en rekke programvarebibliotek som vi bruker.

En hel del kode har også blitt oppdatert og tilpasset disse nye versjonene.

Oppdateringen har gått forholdsvis smertefritt, og jeg krysser fingrene for at alt virker som planlagt.

Takk for klart svar! Kan tenkes at jeg blir med, ja :-)

Takk for klart svar, Monica! Vi har jo mange sammenfallende litterære interesser, så jeg stoler på din uttalelse :-)

Heisan. Hva slags utbytte tror du en eventuell ateist ville få av denne? Jeg antar at det går an å se forbi teologien?

Du formidler mye med få ord, Jostein :-)
God tur!

Lesehelg :-)

Plutselig helg, plutselig regn. plutselig snart ferdig med The Humans av Matt Haig. Jeg har kost meg med Haigs beretning og lurer på hva jeg skal finne å lese nå. Listen over bøker jeg ønsker å lese er selvsagt lang og vokser hele tiden. For tiden leser jeg litt etter innfallsmetoden og hva som frister for øyeblikket.

En litt kort helgetråd denne gangen (kanskje jeg fyller på etter hvert). Jeg tenkte at det uansett er best å komme i gang med tråden for det er hyggelig å følge hverandre litt, utveksle noen tanker eller få lesetips. Hva opptar dere? Hva leser dere? :-)

Riktig god helg og lesehelg!

Lesehelg!

Hurra for helg! Meeen da jeg trodde jeg var berget og skulle ha en frihelg (den eneste frihelgen min i hele juni!), så ble det sannelig å dra på jobb i morgen og gitt... Ikke at jeg klager; jeg liker jobben! Imidlertid har det ballet på seg med overtid på forsommeren. Legg til litt lang reisevei, liten tid med barn og mann og lenge til ferie, så skjønner dere kanskje at det har gått litt trill rundt i hodet her i det siste (=muligens begredelig unnskyldning for mangel på lesehelgtråd, men sånn er det). - Nei, det er bare å holde stø kurs og få nok søvn så går det nok bra :-D

Oppi det hele har jeg nettopp begynt på en ny bok som fenget såpass at jeg er midtveis; The Humans av Matt Haig. Sjangeren er noe ubestemmelig - midt i blinken for meg nå for tiden. En annen bokelsker skrev at det kanskje er science fiction for de som ikke liker science fiction. Det tror jeg på. Uansett er den litt vittig og satirisk. En alien kommer, forkledd som menneske, til jorden (med et oppdrag, må vite) og serverer et skrått blikk på menneskeheten - litt sånn passe småfilosofisk mellom linjene: https://bokelskere.no/bok/the-humans/394079/ og https://bokelskere.no/bok/the-humans-a-novel/387891/ Anbefales som sommerlektyre! :-)

Hva leser dere for tiden? Hva opptar dere? Lesetips? Det er stas med oppdateringer fra de man allerede er litt kjent med her på bokelskere.no og lesehelgtråden. Men vi hører gjerne fra deg som ikke har deltatt på lesehelgtråden tidligere også! :-)

God helg, folkens. Lev vel i og utenfor bøkenes verden!

Skylder på for mye jobb og for lite fritid når jeg er kommet til det stadiet at jeg føler for å dele denne klassikeren bare på tull:
https://www.youtube.com/watch?v=Qk3iXmskiZ4

PS: og om noen tenkte "da kan hun jo legge ut tråd før jobb i dag: jeg dro på jobb halv sju i morges, så det er ikke aktuelt, he-he.

Hei - kort svar da jeg er på jobb. Er åpen for en sånn ide. Problemet er at en del fredager er jeg ikike hjemme fra jobb før etter kl 18... Og på jobb er det så hektisk at jeg ikke kan regne med å skrive helgetråd der. I dag har jeg tenkt å legge ut en tråd etter kl 18 når jeg er hjemme fra jobb :-)