Mulig jeg har lest bøkene om Morse over for kort tid. Uansett; denne nådde ikke helt opp. Linkt til et blogginnlegg om boken mv
Oppsummert ble denne romanen en stor skuffelse. Skuffelse fordi jeg på forhånd hadde fått det inntrykk at dette var en god roman, Enkel underholdningslitteratur er min leseopplevelse Som etterhvert utmattet meg med alle gjentakelsene mv. Det verste er at jeg har lest den; alle timene jeg har brukt. Jeg burde stolt på den første følelsen jeg fikk; avbrutt etter 50 sider. Mer i et innlegg på bloggen min
Multikunstneren klarte til og med å skrive bøker på vers som denne boken. Fra biografien som har inspirert meg til å kjøpe, lese og skrive om bøkene: «Tove skrev historien til redde og små nurk og tenkte at boka skulle fengsle nettopp sånne barn, som hun fortalte til Bo Carpelan i 1964. Tove så mye av seg selv i dette nurket: blyghet, tilbaketrekking og frykt, som hun har slått fast. Men det var mye av henne i knøttet også. Tove har fortalt at hun fikk et brev fra en liten gutt, der han klaget over at han alltid havnet i bakgrunnen. Det var egentlig ingen som la merke til ham eller så ham i øynene. Han var redd for alt. Han undertegnet brevet med navnet «knøttet». Tove tenkte at det å finne og redde et nurk, et enda reddere vesen, ville få knøttets selvtillit til å vokse.Link til et blogginnlegg om boken
Absolutt leserverdig selv om det er gått mange år siden den ble skrevet og utgitt. Handlingen spinner rundt historiske personer og hendelser Link til blogginnlegget jeg skrev etter å ha lest den
Det meste er skrevet om denne romanen som er selvbiografisk. Det var godt å vite at hovedpersonen Eddy etterhvert kommer seg bort fra det destruktive miljøet han vokser opp i. Link til et blogginnlegg
«Franz så sjelden sin far, men hørte mer til ham enn han ønsket både den gang og siden. Den rungende kommando stemmen, det øresønderrivende vulgærspråket til den opphøyde guddommen, de tordnende truslene, alt dette nørte opp fantasier som aldri helt ville vike for det prosaiske bildet av faren slik han var i virkeligheten. Det førte også til at Franz gjennom hele sitt liv var sykelig følsom for støy.».
«Hele sitt liv følte Kafka at barndommen hadde forkrøplet ham og gjort ham uegnet til et liv blant de levende. Objektivt sett var forholdene han vokste opp under, ikke vesensforskjellige fra dem som kjennetegnet mesteparten av de jødiske middelklassehjemmene i Praha. Men følelsen av å være ulykkelig er for det første en høyst subjektiv opplevelse som bare har en overfladisk tilknytning til den objektive virkelighet. For det annet kan de fragmentariske fakta vi har om Kafkas liv i førskolealderen, fra 1883 til 1889, gi oss enkelte holdepunkter for å forklare hans lede og angst under en barndom som han aldri helt vokste ut av.»
Noen bøker leser jeg pga tilfeldigheter. Jeg leste en israelsk krimroman der Kafkas "Brevet til faren" var nevnt. Og det var slik jeg kjøpte biografien på Finn.no - brukt selvsagt. I går leste jeg siste side. Jeg startet høsten 2014, og hadde en laaang pause frem til nå i mai 2015. Men heldigvis fortsatte jeg, og den ble bare bedre og bedre. Livet til Kafka endte så tragisk, og jeg må innrømme at det ble noen hulk da jeg leste slutten. Det ble mange blogginnlegg om den. Det har tatt mye tid. Men vel verdt det. Her er link til det første med viderelink til flere.
Herman Wedel Jarlsberg hadde mange fiender. Det fikk meg til å tenke på et Churchill sitat:
«Har De fiender? Godt. Det betyr at De har kjempet for noe, engang i Deres liv.»
Churchill var en fighter. Kjempe for det han trodde på gjorde Herman Wedel Jarlsberg, helt til det siste. Jeg har lest flere bøker om Churchill og jeg mener å se likheter mellom dem...lLink til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken
Selv om jeg tror jeg kan en del om europeisk historie, blir jeg hver gang jeg leser bøker som boken til Michelet klar over hvor forsvinnende lite jeg egentlig kan. Boken er innholdsrik, brutal, viktig og lærerik. Men også tankevekkende opp mot dagens Europa. Link til et innlegg på bokbloggen
Fra bokens etterord av Nils Nordberg: «Den vesentligste innvending som er reist mot Morsebøkene, er at de iblant tenderer mot å bli nesten for utspekulerte. Det skal en våken leser til for å følge alle de krumspring og spissfindigheter intrigen vikler seg inn i og ut av. Intrigene er produkter av en beregnende hjerne. Men de er samtidig moderne kriminalhistorier hvor de psykologiske elementer og miljøene, både på høyt og lavt samfunnsnivå, er like vel utviklede som puslespillet. Mysteriene er nok kompliserte, men mordene er av det realistiske slaget og uten den kunstige fornemmelsen av konstruksjon som mispreger mye av den klassiske detektivlitteraturen. Gjerningspersonene drives oftere av lidenskaper enn kald beregning, den hyppigst forekommende årsaken til kriminell adferd er kjønnsdriftens uregjerlighet - og så lignende, kjente motiver som hevnlyst og grådighet.» Mer om boken mv i et innlegg på bloggen min
Om Trollvinter hentet fra Tuula Karjalainens biografi om Tove Jansson: "«Toves bok Trollvinter (1957) er en bok om kjærligheten til og forelskelsen Tuulikki Pietila. Den kom ut etter deres første år sammen. Tove takket Tuulikki Pietila for tilblivelsen av Trollvinter idet hun i mars 2000 skrev: Det var fullt og helt Tootis fortjeneste at jeg klarte å skrive Trollvinter.»Tuulikki lærte henne å forstå vinteren, akkurat som det fortelles i boka.» Mer om boken mv i dette blogginnlegget
Søren Kierkegaard mente at det laveste stadium et menneske kan leve på var det estetiske stadium:
«Den som lever på det estetiske stadium, lever i øyeblikket og søker hele tiden å oppnå nytelse. Det gode er det som er vakkert, tilfredsstillende eller behagelig. Et slikt menneske lever helt og holdent i sansenes verden og er en slave av sine egne begjær og sinnsstemninger. Alt som er kjedelig, er av det onde.
Familien og omgangskretsen deres som romanen Lysår omhandler lever på det estetiske stadium. Det virker ikke som de vil ut av det heller når misnøyen tar dem, men heller dypere ned i dette stadium – mer penger og frihet til å gjøre mer av ingenting...Link til blogginnlegget jeg skrev etter å ha lest romanen
Jeg hadde ikke planer om å lese bøkene i serien så tett opp til hverandre. Men når jeg først har begynt, er det vanskelig å slutte. Jeg liker denne formen for krim der etterforskningen står i sentrum. Puslespill-krim. Fikk ikke tak i nr 3 i serien, Men nr 4 ligger klar til lesing. Gleder meg til å lese den om ikke lenge og krysser fingrene for at den også fenger. Link til et blogginnlegg om boken.
Farlig midtsommer ble et inspirerende grunnlag teaterforestillingen Troll i kulissene fordi den var skrevet om teatret og om å lage teater. Skuespillet som ble vist i Oslo i 1960, ble en stor suksess.Det er den femte boken om livet i mummidalen jeg har lest og skrevet om etter å ha lest Karjalainens biografi om multikunstneren Tove Jansson. Mer om boken i dette blogginnlegget
Tone H som svar til [ Slettet bruker ] :
19:42, 19. april 2015 Diskusjon: Tone H om Guds barn roman av Lars Petter Sveen av Lars Petter Sveen
Du har rett. Hørte på diskusjonene på NRK radio da den var nominert til P2 lytternes romanpris, og da ble det samme sagt der. Fint å bli minnet på det. Har tatt den frem fra bokhylla og så får jeg lese den om igjen og saktere.
Tone H siterer Kjell Askildsen av Alf van der Hagen
09:30, 19. april 2015 Ingen har det som favoritt.
«Det må være noe dynamisk i litteraturen. Det nytter ikke bare å fortelle om en tur i skogen. Det må finnes motsetninger i et tema. Skal du lage en novelle som skal være spennende på et eller annet plan, nytter det ikke å fortelle en solskinnshistorie. All kunst skal være noe som pirker i folk. Det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn."
«Jeg forsøker å gi et sant bilde av forholdet mellom mennesker. Jeg kan ikke, som enkelte andre, peke på veien fremover. Hva jeg kan vise, er hvor fattig forholdet mellom mennesker blir etterhvert. Og at det har sine gode grunner.» Slik slutter boken «Kjell Askildsen. Et liv» av Alf van der Hagen. Det er en blanding av intervju, biografi og memoarer. En god bok synes jeg etter å ha lest den. Mer om boken mv i et innlegg på bokbloggen min
Sist sett
