Bokelskere.no

«Under den lange tiden fra 1889 til 1909 var hans kunst sjukelig, hvis en til sjukelighet regner avvikelser fra det som er «sunt» og vanlig. Men sjelelig er knapt i noen i alle henseender «sunn». Dessuten er det det sjukelige hos mennesker som Munch ikke sjukt av sin art, men ved sin styrkegrad. Det er derfor ofte nettopp gjennom forskning av det vi kaller sære og sjuke mennesker at vi kommer frem til den dypeste kunnskap om menneskenes sinn og vesen. Hos slike mennesker kan et tydelig se ting vi andre også hemmelig sliter med. Som alle andre store kunstnere holder Edvard Munch frem et speil for oss. Hans bilder gir oss dype gløtt av det som rører seg i vårt sjelsliv. Hans kunst er preget av tanker og stemninger som kom fra hans hemninger og vansker. Det er av dette stoff han har gjort sine største kunstneriske nyskapninger.»

I senere år skulle det komme flere positive reaksjoner, og hver gang er Van Goghs reaksjon den samme: Så fort noen roser ham eller verdsetter ham, trekker han seg tilbake, som om han var redd for å gå i en felle og miste sin uavhengighet. Han siterte forfatteren Alphonse Daudet: "Berømmelse er som å røyke en sigar med den brennende enden i munnen."

«I tillegg må det ha tært kraftig på Kafkas lyst til å være sammen med andre at han aldri var alene på kontoret. Nå fant han det vanskeligere enn noen gang før å høre til en flokk. Noen linjer til Brod — defensive, ironiske, eller kanskje bare unnskyldende — viser tydelig dette: «Jeg har et spørsmål som jeg ber deg besvare omgående: Hvis for eksempel åtte mennesker deltar i en samtale, når og hvordan skal man da ta ordet for ikke a bli betraktet som fåmælt? Det kan da ikke skje planmessig, særlig ikke når man er like fremmed for emnet som en indianer.»

I juni 2007 flyttet familien til en moderne leiegård som ble kalt «Skipet» som ble jevnet med jorden i 1945 under tyskernes retrett fra Praha:

«Fra Kafkas rom åpnet det seg en vid utsikt, som han har beskrevet i «Dommen»: «Med albuene på bordet stod han og så ut av vinduet på broen, elven og høydene med en antydning av grønt på den andre bredden. I forhold til den rå og mørke leiligheten i Celetnagaten var dette en forbedring, men i hans fars hus var det alltid for få rom. Selv om den nye leiligheten var romslig, var den likevel litt trang for åtte personer — Kafka, foreldrene, de tre søstrene, en hushjelp og husets faktotum, Marie Werner — pluss en katt og to kanarifugler. Privatliv fantes derfor ikke. Ingen kunne nyse, hoste, gå på toalettet (som det bare var et av) eller så mye som snu seg i sengen uten å forstyrre resten av familien. Særlig Herrmann la ingen bånd på sin trang til å fortelle verden hvordan han hadde det eller hva han mente om verden."

Kafka elsket bøker. Han hadde dem alltid for hånden, kjøpte bøker og ga bort bøker til venner.

«Han var ikke på noen måte en «samler»; det som vekket hans begjær, var ikke antikvariske sjeldenheter eller fine innbindinger, men først og fremst teksten mellom permene. Han nøyde seg ikke med å kjøpe bøker — han leste dem.
«Alt i alt tror jeg vi bør nøye oss med å lese bøker som biter og
stikker. Hvis ikke boken vi leser ryster oss våkne som et slag i
hodet, hvorfor skal vi da lese den? For å bli lykkelige, som du
sier? Gode Gud, vi ville vel være like lykkelige uten bøker i det
hele tatt, og bøker som gjør oss lykkelige, kunne vi jo t i l nød
skrive selv. Hva vi trenger, er bøker som rammer oss som den
verste ulykke, f.eks. at noen vi elsker høyere enn oss selv dør,
bøker som får oss til å føle oss fredløse, langt borte fra alle mennesker,
som et selvmord. En bok må være som en øks for det frosne
havet inni oss. Det er det jeg tror.» (B. 27.1.1904)

Men det var en kategori bøker som opptok Kafka mer enn noe annet:

«Men midt i den eklektiske mangfoldigheten som kjennetegner hans interesser, er ett konstant: hans intense nysgjerrighet overfor andre menneskers liv. Det som synes å ha opptatt ham mer enn noe annet, var biografier, enten de handlet om de berømte eller de beryktede, eller om enkle mennesker, med alle intime og uavkortede detaljer, hele potpurrien av høye tanker og banalt miskmask, med alt det rotet og alle de trivialitetene som hogger og hoper seg opp i kolossale mangebinds-biografier eller i selvbiografier, dagbøker og brevsamlinger, som alltid hørte til hans yndlingslektyre. For ham, som trodde mer på ordet enn på virkeligheten, var de beviset på at det fantes folk i verden som var i stand til å sette den ene foten foran den andre og slik bevege seg i sin takt fra vogge og til grav. For en person som gang på gang følte seg lammet av angst og ubesluttsomhet, må det ha ligget en viss trøst i dette. «

Latter innebærer forsoning. Latter binder mennesker sammen og fordriver dårlige følelser. Men han hadde investert en god del i sin dårlige følelse, hadde gitt den næring og sett den vokse - hvorfor skulle han plutselig gi den fra seg?

Martha hadde advart ham om at suksess bare er en skygge som flytter seg med solen.

«Brod var klartseende nok til å forstå Kafkas geni, lenge før noen annen ante det. I en følsom alder — han var knapt ute av ungdomsårene, men hadde allerede fått flere bøker trykt og var kjent på den kulturelle scene — hadde han tilstrekkelig storsinn og moralsk holdning til ikke bare å se, men også anerkjenne Kafkas overlegenhet, og det i en situasjon der man kunne vente nedlatenhet og sjalusi overfor en mulig rival. Han fikk på et tidlig tidspunkt den overbevisning, instinktivt og på grunnlag av et svært spinkelt materiale, at Kafka kom til å bli den viktigste forfatter i sin tid. Og da han var en som alltid på godt og vondt handlet etter sine instinkter, impulser og overbevisninger, gjorde han det til en av de viktigste oppgaver i sitt liv å arbeide for vennens suksess og anerkjennelse.

Det er meget mulig at størsteparten av Kafkas verk uten Brod ville ha gått tapt i Natten og Tåken som senket seg over verden. At det ikke skjedde, var Brods fortjeneste, og ingen betenkeligheter over utviklingen av hans Kafka-syn eller måten de posthume verkene ble utgitt på, må få lov til å fordunkle dette.»

Han var som grantreet, hadde hun tenkt en gang; alltid den samme sommer som vinter, i storm som i stille. Han hadde tatt dåpen, gitt løftet sitt, siden hadde det visst aldri falt ham inn å tvile på noe i læren. Det som prestene sa godtok han. Men hun var som løvtreet, hun skiftet fra spirende vår til bugnende sommer, fra flammende høst til øde vinter. Hun kunne godta prestenes ord eller motsi dem, føle Guds nærhet eller tro at han hadde vendt seg fra henne.

Det var en fin bekk.
Klar og brun danset den over tuster av fjorgammelt løv og gjennom etterglemte istunneller, den gjorde en sving inn i mosen og styrtet hodekulls ned i et lite stryk med hvit sandbunn. Et sted sang den i dur som en mygg, et annet sted prøver den å høres stor og truende, og så gurglet den seg i halsen med litt snøvann og lo av det hele.