Tone H siterer Kritikarboka av Atle Christiansen
21:57, 28. oktober 2015* Ingen har det som favoritt.
Eg tar med eit Hauge dikt for å vise kor banal-basalt en god poet kan skrive når han ikkje gjer seg til, men let jåleri vere jåleri, og heller går rett inn i eldgamle klisjear som hjartekunnskap som han gjorde til en krystallklar bodskap om rett levevis.
År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.
Diktaren taler ikkje om visdom, men om kunnskap og lærdom. Visdommen trer ikkje i kraft før han har vore innom hjartet. Det er så banalt at det ikkje er til å tru, men snur ein seg bort frå slike klartalte sanningar om hjartet, vender ein seg samtidig mot noko anna. Trollet er blitt troll fordi det har mista hjartet sitt.
En biografi som var midt i blinken for meg: å lese mer om tsarfamilien etter å ha lest boken til Kari F Brænne: Himmelfall. Link til et blogginlegg om biografien
Ble bedre etterhvert som jeg godtok at det ikke var alt som falt på plass til å begynne med. Jeg synes det er positivt at det finnes forfattere som skaper litteratur som gjør at slike som jeg blir bedre kjent med et lands historie. Det synes jeg at jeg har gjort ved å lese bøkene til Oksanen, særlig denne. Link til bloggen
Over en uke brukte jeg til å lese romanen på over 700 sider. Romanen har bl a resultert i at jeg har kjøpt min første bok om russisk historie som jeg fikk i postkassa i dag. Romanen til Brænne er rimelig unik sammenlignet med andre norske utgivelser. I begynnelsen undret jeg litt, men etterhvert lot jeg all skepsis fare. Jeg likte romanen, men hva mener kritikerne? Jeg venter i spenning, Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
Jeg er overbevist over at mange lesere vil like boken. Men jeg er todelt. Formen hun har valgt, den klare todelingen nåtid og fortid, trekker ned for meg. Og fortellingen i nåtid er totalt uinteressant for meg å lese om. Historien i fortid er interessant og årsaken til at jeg overhodet leste boken. Litt mer om min leseopplevelse kan lese i dette blogginnlegget
En roman som har stått lenge på leselista. Den innfridde. Jeg synes den hadde mange kvaliteter; den var bl a morsom, tankevekkende, trist, lærerik. Absolutt verdt å lese. Link til et blogginnlegg jeg skrev om den
Norske bøker har en tendens til å være fylt av alvor. Det var ikke Ingrid Winters makeløse mismot selv om det for hovedpersonen neppe ville ha likt at jeg satt og humret av henne. For henne er livet litt av et slit for tiden. Det er ikke til å komme fra: en av grunnene til at jeg ble sjarmert og humret meg gjennom romanen var gjenkjennelse; både av meg selv og andre. Jeg synes at forfatteren på en humoristisk måte har fanget inn hverdagslivets små og store begivenheter. Jeg ble en fan av Ingrid Winter. ..Utdrag fra et innlegg på bloggen - mer kan leses her
Jeg forventet meg ingen skrekkhistorie. Romanen er ikke kategorisert som en spenningsroman.Men ble ikke så grepet av historien som jeg hadde forventet. Mulig det kommer at jeg har lest romanen i rykk og napp. Link til et blogginnlegg
Mange har fremsnakket romanen, og med rette er min konklusjon etter å ha lest den. At den er poetisk er bare å se på hvor mange som har sitert fra den på dette nettstedet. Mer om romanen og mine sitater i et innlegg på bokbloggen min
Endelig en bok kategorisert som thriller som jeg opplevde var en triller! Utålelig spennende frem til midtveis, da dalte spenningen litt for denne leser. Men det var faktisk helt greit, jeg hadde fått en form for sammenbrudd hadde spenningen holdt seg slik jeg opplevde begynnelsen. Turte ikke lese når det var mørkt ute selv om jeg ikke er spesielt mørkeredd.Mer om boken i et innlegg på bloggen
Jeg leste en anmeldelse i Dagbladet da jeg var kommet ca halveis i romanen. Da forstod jeg hvorfor jeg opplevde at det ligger en sårhet i måten han forteller historien på. Hvorfor den er så vakkert skrevet. At det er moren som er portrettert.Mer om boken mv i et innlegg på bloggen
Tone H siterer Kritikarboka av Atle Christiansen
19:36, 14. september 2015 Ingen har det som favoritt.
Folk i universitetsverda kan trekkje seg tilbake og tenkje seg om, lese enda ei bok, og lese gjennom konklusjonane i nye avhandlingar fleire gonger. Slike luksusvilkår er framand for kritikaren. Ei ny bok utfordrar bokmeldaren, han må gjere sitt beste så å seie i augneblinken. Slik blir den nye boka og formuleringa av bokmeldinga ei prøve på bokmeldarens kompetanse der og da. Meldinga avslører samtidig inkompetansen hans. Ein kan ikkje dømme andre utan at ein sjølv blir dømd.
Romanen minnet meg litt om oppbyggingen til romanene jeg har lest av Patrick Modiano: spenningen sniker seg sakte, men sikkert inn i handlingen. En bok jeg burde lest på nytt for å finne detaljer jeg ikke fikk med meg første gang jeg leste den. Det gjelder å være årvåken når man leser. Ikke la seg lure av at romanen er på få sider.Link til et blogginnlegg
Å lese de to første romanene i trilogien utgitt i 2010 og 2011 så tett opp mot hverandre var ikke noe sjakktrekk – å lese den andre romanen ble for mye sorg for denne leser. Derfor var jeg spent på den siste utgitt i 2013.Jeg synes det var en fin avslutning på historien. Link til bokbloggen med et innlegg om romanen
Det var en ting som jeg var glad for da jeg avsluttet denne romanen: At jeg ikke kjøpte alle tre i serien som jeg først hadde tenkt. Ser at dette prosjektet er unikt av flere årsaker, og at kritikerne derfor faller for boken. Men gikk jeg gikk lei mot slutten, det ble for mye "bla, bla....". da Silje fikk ordet. Link til innlegg på bloggen
Da er jeg igang, og startet like godt med debutromanen til forfatteren. Så får jeg se hvor mange og hvilke av hans bøker jeg leser. Link til et blogginnlegg jeg skrev om romanen
Ho stod ikkje ut med å sitte i timevis å brodere på det som skulle bli premie til neste basar, mens ho drakk kaffi, åt vaflar med brunost og hørte på tjue og tretti år eldre kvinner som lo seg skakke og syntest dei var frekke når dei nemnte ordet "fis", som ho sa,
Jeg leste Kjell Westös roman Svik 1938 før den vant Nordisk Rådelitteraturpris 2014, og konkluderte med at det var en sjelden god roman. Etter å ha lest den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter, nominert til prisen for 2015, konkluderer jeg med det samme.
Da jeg leste Svik 1938 var det mest handlingen jeg likte. Det var et godt språk, men det var ikke det som jeg synes fremhevet romanen. Romanen til Jón Kalman Stefánsson, her er det språket.
Jeg kunne stoppet her, og bare sagt «amen» til utdrag av anmeldelsene som er sitert her hos det norske forlaget Press og der boken er presentert. Men jeg skal forsøke å bl a vise ved sitater hva det er som gjorde at jeg likte romanen så godt. Jeg har lånt boken utgitt i 2013 og på norsk i 2015 av biblioteket. Det er helt klart en bok med stor gjenbruksverdi: den kan leses flere ganger. Derfor bør jeg kjøpe den. Merker det spesielt når jeg sitter her og skriver dette innlegget og leser det jeg har notert meg: jeg får lyst til å lese den om igjen.
Det er så mye av det han skriver som er så vakkert formulert. Riktig plassert i handlingen. Det virker så enkelt når jeg leser det, men det er vel nettopp det som er kunststykket: å skrive slik at det virker enkelt for leseren. At leseren skal kjenne seg igjen og tenke: slik er det, dette kunne jeg skrevet selv.
Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget
Tone H siterer Fiskene har ingen føtter av Jón Kalman Stefánsson
21:33, 25. august 2015 Ingen har det som favoritt.
Jeg skal til å kommentere at han leser denne gamle danske oversettelsen istedenfor den nyere oversettelsen som befinner seg nærmere oss i tid og tanker, for oversettelser ser ut til å eldes raskere enn selve verkene, det er et av litteraturens mysterier, uansett hvor gode og viktige oversettelsene er, så virker det som om de er nærmere knyttet til sin samtid enn selve verket.
Tone H siterer Fiskene har ingen føtter av Jón Kalman Stefánsson
21:48, 24. august 2015 Ingen har det som favoritt.
Omfavnelse kan være språkets vakreste ord. Å bruke begge armer til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel.
Sist sett
