Boken er lettlest og i et lite format. Samtalene er med unntak av en fra årene 2013-2015, og er i tidligere versjoner trykket i tidsskrifter og aviser. Jeg hadde ikke lest noen av dem tidligere. En bok en kan gå tilbake og lese i. En bok for alle lesere uansett hvor man er på skalaen mellom ateist eller troende. Til ettertanke på mange måter. Jeg har også lest og skrevet innlegg om boken der forfatteren samtaler med Kjell Askildsen, også det en god bok synes jeg.
Slik starter intervjuet med Tom Egeland:
«Jeg tror, som Carl Gustav Jung, at mennesket er mer eller mindre genetisk disponert for å tro, for å lete etter guder og en mening med tilværelsen. Som liten hadde jeg selv en hengiven barnetro, jeg ba aftenbønn og Fadervår hver kveld. Enda mer kristen ble jeg som tolv-trettenåring, i et Ten Sing-miljø der jeg bodde på Grorud. Men da jeg begynte å gå for presten for å konfirmeres, mistet jeg troen.»
Og det er vel like ved der jeg er, selv om jeg ikke er ateist som Egeland. Jeg er en tviler som Gerd-Liv Valla forteller at hun er. Samtidig er jeg nysgjerrig på de som har en sterk tro - hvor de henter den fra.
På spørsmålet om hans teologiske thrillere også har mildnet Egelands egen skepsis til kristendom og etablert religion, svarer forfatteren:
«Jeg er ingen aggressiv nyateist, jeg tror bare ikke på Gud. For meg finnes det ingen tenkende gud, ingen kraft som vil oss vel, bare en universell kraft som vi alle er en del av. Universet, inklusive dets mulige panteon av guder, gir jo blaffen i deg og meg; det er verdenshistorien, ja hver eneste dags tragedier, et bevis på. Men jeg er nok blitt mykere i kantene etter å ha diskutert med dypt kristne mennesker i årevis. Jeg har fått stor respekt for deres syn. Vi er bare ikke enige. Vi skiller lag når det gjelder det primære trosspørsmålet. Jeg har ingen gudstro. Det har de. Og de argumenterer godt for den.»
Siden jeg er glad i å lese bøker, var det spesielt interessant å lese intervjuene med forfatterne. På spørsmålet om det er Søren Kierkegaard som har fått Vigdis Hjorth til å tenke på Gud svarer hun:
«Som ung var jeg helt klar på å kalle meg ateist. En del av min familie var kristne på en veldig selvrettferdig måte. Min mors foreldre var læstadianere oppe i Alta. Der var alt synd. Kortspill og alt. Sånn levde ikke min mor og far, men vi var alle redde for min tante og onkel. De var så gudfryktige, strenge og hoverende. De kikket mor etter i kortene, om hun gjorde ting riktig, om vi ble konfirmert på den rette måten, de skulle hele tiden sette en standard. Min mor jattet med ved å late som, men jeg gjennomskuet alt det der.
Hva var din mor redd for?
Redd for ikke å være god nok, ikke være kristen nok. Det var en fordømmende utenpå-kristendom. Jeg fikk alltid LP-plater med gospelmusikk av dem som gaver.
Men da begynte jeg å gi dem ateistiske skrifter tilbake.
«Er du gal!» sa mor.
Var du aldri noen søndagsskoleelev?
Jo da, men jeg var i opposisjon. Elsket å diskutere kristendom og religion da jeg konfirmerte meg: «Tror du jeg kommer til helvete, da?» Jeg har vært opptatt av religion, men av de negative sidene. Det fordømmende. Men senere, når jeg har vært veldig lei meg, deprimert, har jeg henvendt meg til Gud. Det har jeg gjort.»
Også her var det en gjenkjennelse, selv om jeg heldigvis ikke har noen i familien som er læstadianere. Men å konfirmere meg ble jeg rett og slett tvunget til selv om jeg var helt klar på at jeg ikke så verdien i det. Synes jeg hadde gode argumenter mot. Heller ikke etter at jeg hadde «stått for presten» så jeg verdien i det å være konfirmert. Det ble uttalt at det var en skam dersom jeg ikke lot meg konfirmere – alle andre i familien hadde gjort det – hva ville folk si! Og når slike ord som skam hamres på en stakkars tenåring, da har en lite å stille opp med. Selv om jeg ler av det i dag, var det et overtramp.
Jeg kjenner meg også igjen i det Henning Hagerup forteller, at han ikke klarer å finne troen i den protestantiske kirken, men like ofte i naturen. Også Shoabib Sultan forteller at han har følt Guds nærvær i naturen. Jeg avslutter med et sitat fra samtalen med Shoabib Sultan:
«Under stjernehimmelen forstår du hvor uendelig liten du er. Hvor absurd kaldt og meningsløst universet er, hvor ubetydelig og kort dette livet er for vi skal dø, og det ikke er noe mer. En angst som griper tak. Har du kjent på det?
Jo, både hvor lite menneskelivet er, og hvor stort universet er, det er følelser jeg kjenner igjen. Men det fyller meg i liten grad med angst, snarere tvert imot, det gir en veldig ro ... Da jeg var generalsekretær i Islamsk Råd Norge, fikk jeg et merkelig spørsmål fra en journalist: «Vil din tro komme i krise hvis man finner ut at det er liv andre steder i rommet?» «Nei, selvfølgelig ikke», svarte jeg. I Koranen står det at Gud laget universet og spredte liv gjennom det. Da høres det merkelig ut om alt liv skulle ha havnet på denne ene lille planeten.
Jeg minnes alltid en episode i Tommy og Tigern, der de to sitter og ser opp mot himmelen og den uendelige stjernehimmelen. Så kommer det fra Tommy: «Jeg tror beviset på intelligent liv der ute er at de ikke har kontaktet oss.»
Ikke helt samme bilde som han beskriver det, men passer fint som en avslutning. Passer fint i disse klimamøte tider, vi mennesker har ikke mye å være stolte av tenker jeg.
Et innlegg som er hentet her fra bokbloggen min; tones bokmerke
Tone H siterer En fortelling om kjærlighet og mørke av Amos Oz
23:11, 28. november 2015 Ingen har det som favoritt.
I uker og måneder etter mors død tenkte jeg ikke et øyeblikk på hennes lidelser. Jeg lukket meg helt for det uhørte ropet om hjelp som hun hadde etterlatt seg, og som kanskje alltid hadde svevd gjennom rommene. Ikke en dråpe medlidenhet hadde jeg. Heller ikke lengsel. Ikke engang sorg over mors død. Jeg var så krenket og så rasende at det ikke fantes plass for noen annen følelse. Da jeg for eksempel fikk øye på det rutete forkleet som noen uker etter hennes død fremdeles hang på en knagg bak kjøkkendøren, ble jeg vill av raseri, som om det forkleet strødde salt i såret. Mors toalettsaker, pudderet, hårbørsten på den grønne hyllen på badet, såret meg som om hun hadde lagt dem igjen der med vilje for å holde meg for narr. Bokhjørnet hennes. De tomme skoene hennes.
Jeg leser ikke mye krim, men krim slik William Landay legger opp sine historier er bøker jeg gjerne leser. Jeg ser frem til at forfatteren utgir flere bøker og at de utgis på norsk. Mer i et blogginnlegg
Tone H som svar til Britta :
17:07, 28. november 2015 Diskusjon: Britta om Magnet roman av Lars Saabye Christensen av Lars Saabye Christensen
Det du skriver er fint for meg å ha med meg hvorvidt jeg leser den eller ikke. For meg finnes det verken sære bøker eller lesere. Jeg er skeptisk til såkalte "mursteiner". Ofte har de skuffet og derfor er antall sider det første jeg jeg ser etter når jeg vurderer å lese en bok. Leser at Christensens roman er på kortlisten til P2-lytternes romanpris. Skal aldri si aldri, men i utgangspunktet kommer jeg ikke til å lese den pga antall sider.
En fortelling som jeg synes bare blir bedre og bedre. Må bare ha med meg neste roman og krysser fingrene for at jeg fortsatt kommer til å like de andre romanene like mye. Men jeg må holde igjen. kan ikke lese de for tett. Link til et innlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
Jeg gledet meg til å lese denne, og ble ikke skuffet. Det å lese om Russlands historie komprimert i en bok på 576 sider eksl. register mv, har til tider gjort et stort inntrykk på meg, og fylt mange av kunnskapshullene jeg har hatt om Norges store nabo i øst. Jeg bruker å tenke på puslespill når jeg fyller på med kunnskap. Når det gjelder Russland tenker jeg på et stort puslespill der jeg hadde en del brikker på plass. Nå når jeg har lest boken har jeg på ingen måte fylt på med alle brikkene, men jeg begynner å se «motivet».Link til blogginnlegget jeg skrev etter å ha lest boken.
Tone H siterer Russland er sitt eget sted av Peter Normann Waage
11:13, 14. november 2015* Ingen har det som favoritt.
Fra kapitlet «Marxisme på Russisk»;
«Dostojevskij hadde i sin tid påpekt at russernes ateisme er en troende ateisme. Andrej Sinjavskij utfyller bildet:
Det dreier seg nettopp om at de russiske ateistene som er tilbøyelige til å gå i tvekamp med Gud, hører til en religiøs, psykologisk typus, i motsetning til den alminnelig gudløse. En gudløs ateist av rasjonalistisk vestlig type er sikker på at det ikke finnes noen Gud, og han står derfor rolig og avslappet overfor hele problemkomplekset omkring Gud og religion, for når det først ikke finnes noen Gud, behøver man hverken gjøre seg tanker om ham eller kjempe mot ham. Men den russiske ateist, som kjemper mot Gud, han holder fjernt fra all bevissthet en liten mulighet åpen for at Gud eksisterer, og han føler seg derfor tvunget til å utfordre ham, til å provosere ham, eller han utfordrer ham til en imaginær diskusjon eller tvekamp: Hvem er den beste, hvem er mest rettferdig, hvem er den sterkeste? Det er antagelig grunnen til at man så rasende angrep kultgjenstander under og etter revolusjonen. For eksempel kan det forklare hvorfor ikonene ikke bare ble fjernet, men benyttet som byggemateriale i landsbyenes badstuer, eller hvorfor de kunne bli stilt på rekke opp langs en mur og beskutt, som skulle de for landsbyenes gudsfornektere være levende vesener."
Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.
Cashin gikk rundt høyden og inn i vinden fra havet. Det var kaldt sent på høsten, de siste flammende bladene klamret seg til ambratrærne og lønnene som oldefarens bror hadde plantet, men det var like før de ga opp. Han likte denne tiden av året, de stille morgenstundene, likte den bedre enn våren.
Om boken Sent i november skriver Tuula Karjalainen i sin biografi om Tove Jansson bl. a dette: "Sent i november er den siste mummiboka, en avskjed med den litterære Mummidalen og dens beboere. Bokas tema er forsakelse og livets endelighet. Medlemmene av mummifamilien er borte, likevel får nettopp fraværet dem til å være sterkt til stede, kanskje sterkere enn om de faktisk hadde vært der. Mummiverdenens vesener som har vandret til mummitrollenes hjemtrakter, forenes av lengsel og håp om at familiemedlemmene skal vende hjem. Kommer familien tilbake, er gjenkomsten bare innbilning eller en refleksjon av skyggespillet til dalens gjester? Alt forblir åpent. I verden er alt foranderlig, og «Et oppbrudd kommer som et sprang!», som i livet til Snusmumrikken."Mer i et innlegg på bokbloggen
Den siste sommerfuglen flagret gjennom dalen. Han slo seg ned på en maisstilk i åkeren der Bestefar og jeg nettopp hadde høstet inn de siste kolbene. Han viftet ikke med vingene, bare satt og ventet. Det var ingen vits for han å sanke mat. Han skulle dø, og han visste det. Bestefar sa at han var klokere enn mange mennesker er. Han lagde ikke noe oppstuss om det. Han visste at han hadde utrettet det han skulle, det eneste som stod igjen var at han skulle dø. Derfor satt han og hvilte og ventet i den siste solvarmen.
Begynnelsen skapte forventninger, men den holdt dessverre ikke hele veien ut for meg. Jeg klarte verken å bli engasjert i personene eller handlingen slik at den ble «medrivende» hele veien. Om det skyldes denne leser eller innhold, eller begge deler, vet jeg ikke. Jeg syntes forfatteren mistet retning underveis, for meg ble det for mye "babbel" om ubetydeligheter. Fikk f. eks ikke tak i forholdet hans til datteren og krisen han hadde vært gjennom. Mer kan du lese i et innlegg på bokbloggen min her
Sent i november foregår om senhøsten. Det er en mørk og mystisk tid. Det er ennå ikke vinter. Det gamle er i ferd med å dø, og det nye er ennå ikke født. November i finsk mytologi er dødens måned; det finske navnet, marraskuu, betyr måneden til de døde eller til det som snart skal dø.
Tone H siterer Av en annen verden av Eugene Schoulgin
22:17, 3. november 2015 Ingen har det som favoritt.
Bildene fra kvelden før - det er ikke Selims fortelling som smerter, men erkjennelsen av hva denne teksten gjør med han som skriver den. Du er en turist i andres liv, tenker han. En forbruker. Disse menneskene du har truffet, er de annet enn for deg enn modeller? Når de har tømt ut sine liv, kan du kaste dem.
Tone H som svar til Karen Ramsvik :
18:02, 31. oktober 2015 Diskusjon: Tone H om Det vokser et tre i Mostamägg roman av Britt Karin Larsen av Britt Karin Larsen
Håper du også liker den. Utfordringen min er å ikke å lese serien for tett. De som har lest dem etterhvert som de kom ut har sikkert gått og gledet seg til neste og hatt et godt opphold mellom hver.
Tone H om Det vokser et tre i Mostamägg av Britt Karin Larsen:
17:11, 31. oktober 2015 Kommentarer: 3
Romanen har vært omtalt mange ganger, i positive vendinger, og jeg var spent på om jeg ville like den. Det gjorde jeg, og i dag var jeg og leverte boken tilbake til biblioteket og lånte nr 2 i serien. Gleder meg til fortsettelsen. Mer i et innlegg på bokbloggen min
Tone H siterer Kritikarboka av Atle Christiansen
21:57, 28. oktober 2015* Ingen har det som favoritt.
Eg tar med eit Hauge dikt for å vise kor banal-basalt en god poet kan skrive når han ikkje gjer seg til, men let jåleri vere jåleri, og heller går rett inn i eldgamle klisjear som hjartekunnskap som han gjorde til en krystallklar bodskap om rett levevis.
År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.
Diktaren taler ikkje om visdom, men om kunnskap og lærdom. Visdommen trer ikkje i kraft før han har vore innom hjartet. Det er så banalt at det ikkje er til å tru, men snur ein seg bort frå slike klartalte sanningar om hjartet, vender ein seg samtidig mot noko anna. Trollet er blitt troll fordi det har mista hjartet sitt.
En biografi som var midt i blinken for meg: å lese mer om tsarfamilien etter å ha lest boken til Kari F Brænne: Himmelfall. Link til et blogginlegg om biografien
Ble bedre etterhvert som jeg godtok at det ikke var alt som falt på plass til å begynne med. Jeg synes det er positivt at det finnes forfattere som skaper litteratur som gjør at slike som jeg blir bedre kjent med et lands historie. Det synes jeg at jeg har gjort ved å lese bøkene til Oksanen, særlig denne. Link til bloggen
Over en uke brukte jeg til å lese romanen på over 700 sider. Romanen har bl a resultert i at jeg har kjøpt min første bok om russisk historie som jeg fikk i postkassa i dag. Romanen til Brænne er rimelig unik sammenlignet med andre norske utgivelser. I begynnelsen undret jeg litt, men etterhvert lot jeg all skepsis fare. Jeg likte romanen, men hva mener kritikerne? Jeg venter i spenning, Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
Sist sett
